Deathangel

Kapittel 16

Alexander's POV

*Ring* *Ring*
"Hallo" sa den trøtte stemmen til Janne i den andre enden. Jeg smålo av den.
"Vekket jeg deg, babe?" spurte jeg.
"Kanskje." sa hun. "Hva vil du... klokken seks om morgenen, Alex?" 
Det var min egen feil at hun ble sint. Jeg visste hun hatet å bli vekket før klokken halv sju om morgenen. Hun pleide som regel å stå opp halv sju hver dag for å holde en vane.
"Emanuel trenger oss på en måte nå." Et bildet fløy forbi ansiktet mitt og jeg så sjokkert etter det.
"Hva var det?" spurte Janne litt mere våken.
"Vel, jeg kan sende deg et bilde." Jeg gikk ut fra samtalen, selv om jeg fortsatt snakket med henne og inn på snap. Tok et bildet og sendte. 
"Hva i? Kommer nå." sa hun å la på. Med en gang sto hun rett ved siden av meg. Emanuel kom opp til oss. 
"Og takk for at du kom." sa han. 
"Æsj, Emanuel. Jeg vet Mizty liker... det der. Men se å ta på deg en t-skjørte i det minste." sa hun og brukte magi. En av t-skjortene hans kom flyvende ned trappa og ble tredd på han. Jeg lo bare av det. 
"Og hva ler du av? Se å få på deg noen bukser." sa hun og jeg så ned. 'Shit,' tenkte jeg og tryllet på meg noen bukser. Emanuel og jeg var like flauet. 
"Og Mizty! Få på deg mere klær!" ropte Janne og brukte magien sin på Mizt som ga henne noen klær som dekket huden hennes. Far og Mizt så ned på oss. Da oppdaget far lysekronen som lå på gulvet og mor som gråt. Han kom ned fra taket og så fra mor til lysekronen. I et sekund så det ut som han angret seg, men det gikk raskt over. Og den stramme sinte masken la seg over ansiktet hans igjen. Han snudde seg og forsvant ut fra stuen i sinnet. Mizt kom bort til meg, men jeg avviste henne. Hun så lei seg ut, men forsvant ut ytterdøren. 
"Her er rullen." sa Alexander og ga meg den. 
"Vi kan hjelpe til med å rydde." sa Janne. Jeg så på henne med et spørrende blikk. "Hun er tross alt kusinen min." Tilføyde hun. Jeg nikket, men sa:
"Det går bra, vi klarer oss. Jeg tror familien min trenger litt tid for seg selv."
"Okay. Ring hvis det er noe." 
Janne og Alexander forsvant ut ytterdøren etter Mizt. Jeg så meg rundt i stuen. Alt var kun kaos. Men jeg hjalp mor med å rydde det opp. 

Neste dag
De andre var alt i skolegården da jeg kom dit. Ingen hadde lagt merke til meg. 
"Så han bare oppførte seg som om ingenting hadde skjedd?" overhørte jeg Janne spørre Alexander. 
Han svarte ikke, men nikket sikkert. Jeg kom meg bak Mizt og klemte henne bakfra. Dårlig idé fra min side. Hun skvatt til, vred seg rundt og slo meg midt i ansiktet. 
"Off." stønnet jeg og rygget bakover, mens jeg holdt for nesen min. 
"Å, Emanuel! Jeg er så lei for det." unnskyldte hun seg og kom bort til meg. 
"Det gør ba. Det gør ba." sa jeg, men nesen min hadde hovnet opp litt så det var vanskelig å snakke. Jeg tok vekk hånden fra nesen og tok tak i hendene henens og løtet de opp til brysthøyde. 
"Å herregud, Emanuel. Ha deg til helsesøstra." sa Janne og gjemte seg i brystet på Alexander. 
"Hva e et?" spurte jeg. Kunne fortsatt ikke snakke klart. Alexander fiklet med mobilen sin før han ga den til meg. Han hadde gått innpå kameraet og skrudde på speilet. Jeg så på meg selv. Sjokkert over at nesen min alt var blitt så stor og rød.
"Damn, u så hadt." sa jeg til Mizt.
"Kom. Jeg tar deg med til helsesøstra." sa hun og dro meg med seg.

Alexander's POV

"Alt i orden, babe?" spurte jeg Janne, som gjemte seg i brystet mitt. Jeg måtte le litt av hvor søt hun så ut der hun sto og gjemte seg i brystet mitt. Hun så surt opp på meg, før hun gravde hodet inn i brystet mitt igjen. 
"Au!" skrek jeg til og hoppet litt unna da hun bet tak i brystvorten min igjennom t-skjorten. Skoleklokka ringte akkurat i det jeg skrek. Janne bare smilte sukkersøtt, snudde seg om og ble med Cameron og Carlos inn i skolebygningen. Overrasket av det hu gjorde, sto jeg der bare som en idiot og så etter henne. Da dørene til skolen lukket seg bak henne småløp jeg bort til trappa og inn i bygningen. 

Timen begynte ti minutter for sent, og med læreren vi hadde betydde det og dra den ti minutter ekstra langt ut, så vi fikk bare tid til å gå til neste klasserom i friminuttet. Heldigvis var neste time i klasserommet ved siden av, så jeg måtte gå forbi skapet mitt, så jeg kunne bare hente bøkene mine etterpå. 
"Vel, klasse. I dag starter oppgaveuka. Den går ut på at hver og en av dere i denne klassen skal samarbeide med en i fra overklassen. Altså de som skal uteksamineres i år." begynte læreren. "Grunnen til at det ble elever fra overklassen i år som skal samarbeide med dere er at dere var like mange i klassene. La oss gå ned til gymsalen så dere kan velge partnere." Læreren klappet sammen hendene og vi reiste oss og gikk nedover mot gymsalen. Jeg hadde helt glemt oppgaveuka. Oppgaveuka er at i en uke skal to elever fra hver sin klasse samarbeidet om et tema de selv velger. Og det skal fremføres for rektor og skoleinspektøren. Hvis du får en lavere karakter enn fire stryker du og får en ekstremt vanskelig oppgave. Og hvis du ikke klarer den oppgaven, må du dumpe et hakk. 
"Jeg har hørt at sist gang det var oppgaveuke så var det to gutter som ga blaffen i det, og måtte dumpe. Men da eksamensdagen var her dukket de ikke opp." 
"Jeg har hørt at på en av oppgaveukene var det en for mye av elever så en måtte jobbe alene. Og siden han var alene fikk han delt ut et tema som var så ekstremt vanskelig at hodet hans sprengtes."
Jentene rundt meg gikk og delte de sprøeste historiene. Som om hodet til en kunne sprenges. Oh vent. Det kan det hvis du bruker litt magi. 
"Hørte du alt bråket som skjedde for noen dager siden? Jeg kunne sverge jeg så en lilla drage." 
Ryggen min stivnet til. Hadde noen sett kampen vår? Jeg lyttet nøye til akkurat den samtalen. 
"Jeg hørte det ja. Men jeg så ingen drage."
"Hva med knurrene? Hørte du dem?"
"Hørte dem? Jeg så dem. Det var to hunder, store som hester som slåss. De lignet veldig på varulvene fra Twilight-sagaen, men de kan ikke ha vært varulver. Kan det?"
"Jeg vet ikke. Men den ene var ikke noen normal hund eller varulv, eller hva enn det var. Den hadde jo vinger, hoggtenner som vampyrer med blod dryppende, djevelhale og det sto en blå flamme opp fra den." 
De hadde sett Janne. Jeg må finne ut hvem disse to jentene var, slik at jeg kunne slette hukommelsen deres. Men det var for mange folk til at jeg kunne gjøre det her. Blant alle samtalene i koridoren prøvde jeg å lytte etter den ene samtalen igjen. Svakt hørte jeg den, men greide å oppfatte hvor den kom fra. Jeg kastet et blikk bak meg på de to jentene. Begge så opp på meg, men fortsatte å snakke. De så spørrende på meg uten å stoppe samtalen. Jenter kan multitasking. Hjernen min festet til seg ansiktene ders, slik at jeg kunne finne dem i langfri, få lurt de med meg bort fra de andre til et sted hvor ingen så og så kaste en hukomelsestaps-formel på dem. 

Inne i hallen satt avgangselevene på tribunen lengst unna inngangsdøra. Det var på en måte hovedtribunen hvor de skulle sitte. Ingen andre fikk sitte der. Klassen min ble bedt om å sette seg ned på midttribunen. Det var tre tribuner i hallen. Foran oss, på veggen, hang det store plakater med oppgaver vi kunne velge mellom. Jeg vet jeg sa at vi kunne velge selv. Vel, vi måtte velge selv innenfor et av disse temaene. 
Rektor kom inn i gymsalen og gikk inn på midten. Bak henne kom viserektoren og skoleinspektøren, og stilte seg opp bak henne. 
"Elever!" Begynte hun og snakket inn i mikrofonen som sto der. "Da er oppgaveuken endelig kommet og vi skal dele dere inn." Hun ble avbrutt av at en tredje klasse kom inn og satte seg på tribunen ved siden av. 
"Dene gangen har vi gjort en endring. I år var det tre klasser som hadde nøyaktig samme antall elever, så i år blir dere tre på gruppen." fortsatte hun. 'Yeay... Enda en å krangle om temaet med..' tenkte jeg og lente meg fremover på armen min. Jeg hørte noen le av meg og jeg så på noen tribuner nedenfor. Janne satt der og lo. Da hun oppdaget at jeg så på henne blunket hun før hun så på rektor igjen. Hun var så søt at jeg måtte bare smile. 
"Ikke mist hodet nå, kompis." Xavier dyltet til meg, og jeg lo litt og ristet på hodet av han. 
"Nå til inndelignen." hørte jeg plutselig rektor si. Oj, jeg hadde ikke fulgt med på reglene i år. Samma det. De er de sammet hvert år. 
"Skal vi se. Janne Cleon. Du skal sammen med Carlos Hammer og Helia Kerphinn. Mizty Cleon skal jobbe med Fabio Langsel og Julia Almong. Xavier Rabczynska skal jobbe med Camron Cleon og Ellinor Saunder. Emanuel Metz skal jobbe med Miranda Hudge og Kira Maitric. Alexander Wedege skal jobbe med Kneil Lampton og Mena Wedege."
Øynene mine sperret opp og jeg så mot avgangselevene. Ei jente stirret tilbake på meg. Like sjokkert. 'Mena? Kan det virkelig være henne? Hvorfor har jeg ikke kjent henne igjen før?' tenkte jeg. Mange spørsmål surret rundt i hodet mitt. Rektor fortsatte å ramse opp hvem som skulle jobbe med hvem, men jeg hørte ikke etter. 

Gruppene samlet seg og Mena og jeg treftes. Vi stirret bare på hverandre. 
"Kjenner dere to hverandre?" spurte Kneil uten å se opp fra mobilen. 
"Vi er... søsken." stammet jeg frem. 
"Finn ut hvilken oppgave vi skal ha dere, så sier dere ifra til meg." sa han igjen og bare gikk. Vi så etter han. Grei type. Overlater starten til de andre. En mindre å krangle med. Greit for meg det. 
"Har du gått på denne skolen lenge?" spurte jeg Mena.
"Jeg har aldri sluttet. Men har unngått deg for å ikke komme i kontakt med Herdez." sa hun og så ned. 
"Vel det trenger du ikke lenger. Far sier at vi skal få kontroll på kreftene dine igjen."
"Hvordan? I følge skriftene er det bare combiene som kan hjelpe meg, men de eksisterer ikke."
"Ikke det?"
"Nei."
"Gi meg et minutt." Jeg gikk bort til gruppen til Janne og la hendene mine på skulderne hennes. 
"Kan jeg låne dama mi et øyeblikk?" spurte jeg Carlos og Helia. De nikket. Jeg dro med meg Janne bort til Mena igjen. 
"Janne. Dette er Mena. Min utstøtte søster. Sorry for at jeg ikke har fortalt deg om henne, men minnet gjorde bare så vondt. Og Mena. Dette er dama mi Janne Cleon. Som er en combi." presenterte ejg dem for hverandre.
"En combi? Wow. Jeg har aldri sett en combi i livet før. Kun en som var utstoppet på slottet til Dracula." sa Mena og studerte Janne.
"Har du vært på slottet til Dracula?" spurte Janne overrasket. 
"Ja, en gang. Han hørte at ejg var blitt utstøtt og ville se om jeg kunne tenke meg å gå over til hans side, men jeg ga aldri opp håpet om å komme inn i familien igjen. Så jeg takket nei."
Mena stoppet opp med å studere Janne og bare så på henne.
"Kan du hjelpe meg med kreftene mine?" spurte hun rett ut som om det var normalt her. 
"Hysj!" sa jeg strengt til henne. "Vi tar denne samtalen senere. På skraphaugen."