Deathangel

Kapittel 30

Nåtiden
Cameron's POV

"Så dere har giftet dere?" spør intervjueren Safira og meg. 
"Vi har det ja." svarer jeg og tar tak i hånden til Safira. Hun setter seg tettere inntil meg. 
"Og det gikk helt fint uten noen forstyrrelser fra magiens verden?"
"Overraskende nok fikk vi fred. Det har vært rolige dager siden krigen i Helvette." smiler Safira mot reporteren. Vi sitter i et studio som sender direkte og blir intervjuet av menneske Tim. 
"Er det noen planer om barn på gang nå?" spør Tim oss.
"Faktisk ja. Vi venter en liten jente." svarer jeg. Janne ser overrasket på meg.
"Hvor langt er dere kommet?"
"Bare seksten uker." 
"Dere hørte det her folkens. Om litt over åtte måneder kommer dragebarnet. Det er åtte måneder ja? Eller er det noe annet til drager? Vi ikke-magiske skjønner ikke helt dette med magi vet dere."
"Det er som en vanlig graviditet." svarer Safira og smiler til han..
"Flott. Men nå skal vi høre med disse fem i den andre sofaen." Tim snur seg mot Janne og de andre hun sitter med. Vi sitter på hver sin side av Tim. Fire på den ene siden og fem på den andre. På sofaen der jeg sitter, sitter også Safira, Hell, Alex og Fredrick. Mens i denne sofaen hvor Janne sitter, sitter også Mizty, Emanuel og Mika. 

Janne's POV

"Janne. Jeg har hørt at det er slutt mellom Alexander og deg. Stemmer det?" spør Tim og ser raskt bort på Alex, før han ser på meg igjen. 
"Det stemmer. Alexander og jeg diskuterte forholdet vårt under festen på bryllupet og vi fant ut at vi ikke ville være sammen. Vi har ikke akkurat så mye tilfelles og vi orker ikke å følge en teit profeti som sier at vi skal være sammen. Det er ingen lov som bestemmer hvem du hører til." svarer jeg. Når jeg er ferdig ser jeg forsiktig bort på Alexander. Han smiler bare til meg. Ikke et falskt smil, men et smil. Jeg smiler bare tilbake. 
"Og dette var du enig om, Alexander?" Tim snur seg mot han. 
"Ja. Det er ikke rett å la en profeti komme i veien for ekte kjærlighet. Kjærligheten har sin egen sti som ingen kan krysse. Min venn Mika har uansett bedre kjemi med Janne enn meg, så de passer bedre sammen." svarer Alexander. Tim snur seg mot Mika og meg igjen. 
"Så dere er sammen?"
"Ja." svarer Mika han enkelt. 
"Når ble dere sammen? Og når ble det offisielt?"
"Vel, vi ble sammen i går og det ble ikke offisielt før nå. Siden du fortalte det nettopp. Men med en gang vi ble sammen så ville Janne fortelle det til Alexander. Jeg hadde selvsagt sjekket med han om det var greit først, men Janne ville si det til han uansett. Så frem til nå er det ingen andre enn de som har bodd i slottet i Aiden, som har visst om det."

Xavier's POV

"Og siden det ikke har vært noe mye båk ifra den magiske delen av verden, så har vi tatt ting med ro." avbryter Janne Mika. "Jeg mener. Xavier her har hatt det så travelt med å få orden i Helvette."
"Hvilken orden?" avbryter Tim henne. Hun ser på meg som et tegn på at jeg skal svare. 
"Vel. Etter en hver Satan så må den neste finne sitt system og få gjort om der nede slik at det passer ham." svarer jeg. Tim avbryter meg:
"Gratulerer som den nye Satan forresten. Måtte tristheten være med deg." Jeg veksler et blikk med Mika og et med alle de andre. Tim ser bare spørrende på oss.
"Måtte tristheten være med deg?" spør Safira og ser spørrende på han.
"Ja. Det motsatte av glede." smiler Tim og ler. Vi bare faker en liten latter hver.
"Vel, uansett." begynner jeg igjen. "Siden far gikk av tronen i Helvette og jeg tok over, har jeg måtte endret stort sett alt der nede."
"Hvorfor det?" spør Tim.
"Vel, far og jeg er svært forskjellige. Jeg ligner mere på min mor, som dessverre døde for noen år siden. Så far hadde ordnet opp alt slik at det passet ham perfekt. Det gjør til at jeg må endre det."
"Jeg kondolerer for din mor."
"Takk."
"Men hvordan ordner du opp ditt system? Om jeg kan kalle det et system." 
Jeg drar på smilebåndet og humrer litt.
"Vel. Det er jo et slags system." svarer jeg. "For å ordne dette systemet som jeg har så må jeg bruke tjenerne mine der nede til å få flyttet fangene fra deres nåværende celler, til de nye. Slik får jeg ordnet det slik at jeg husker det."
"Når du sier "bruke tjenerne dine", hva mener du med det?"
"Ved å bruke tjenerne mine så skjærer vi først et dypt kutt på begge overarmene deres slik at de lager et blodspor etter seg når de går for å plassere seg i de nye cellene. Før vi slipper løs monsteret som skal i den cellen forsikret vi oss om at alle andre er i sikkerhet. Når monsteret er sluppet løs går det litt utenfor cellene før og kan prøve å angripe de andre monstrene. Men når der først har oppdaget blodsporet følger det det til cellen med en åpen dør, hvor en av tjenerne er, og setter seg ned for å så og rive tjeneren i biter før han spiser den. Og mens han spiser lukker jeg igjen porten. Det er kun jeg som kan styre låsene, for det er en evne Satan har."
"Det hørtes veldig makabert ut. Jeg må nesten spy, så for å unngå at dere der hjemmet ser det går vi til reklamen. Vi er straks tilbake." sier Tim til kameraet og det blir pause.


Mizty's POV

"Og vi er tilbake med ungdommene fra det store, legendariske opprøret. Janne, Mizty og Cameron Octavius Cleon, Mika von Bloch, Emanuel Metz, Hell Maher, Alexander og Fredrick Wedege og Safira Delicante Moon." begynner Tim etter pausen. "Før pausen snakket vi med Xavier om livet i Helvette, om bruddet mellom Alexander og Janne, Janne's nye romanse med Mika og om bryllupet til Cameron og Safira. Nå skal vi snakke litt med englene her borte. Mizty og Emanuel. Så skal vi snakke litt med Fredrick og Alexander om det å være trollmenn før vi tar en siste prat med Mika og Hell om deres venneforhold. Okay, Mizty. Du og Emanuel har vært sammen en stund nå, og jeg har forstått det slik at det har blitt noen endringer i vingene på dere."
"Det har det, Tim." svarer jeg og smiler til han. "Mine vinger er ikke forandret siden ejg er en grå engel, men Emanuel sine har blitt noe helt utenom det vanlige. De er ikke gråe, men er på en måte det også."
"Hvordan da?"
"Manu, kan du ikke vise dem?" Jeg smiler til Emanuel. Han nikker, tar av seg den hvite skjorten sin og reiser seg. I en enkel bevegelse vokser vingene hans ut fra ryggen. Publikum jubler og ser begeistrende på han. Jeg hører ordene "Wow" og "Uvirkelig". Selv syns jeg det er forbløffende, selv om at jeg har sett det sirka hundre ganger alt. Den ene vingen hans er helt hvit, mens den andre er helt sort. 
"Wow, dette er forbløffende." sier Tim og ser overbegeistrende på Emanuel. Emanuel fjerner vingene, tar på seg skjorten igjen og setter seg ned ved siden av meg igjen. 
"Så du er en grå engel nå eller tilhører du fortsatt den svarte klanen?" spør Tim han. 
"Englerådet og Gud har ikke bestemt seg enda. De holder fortsatt på å dskutere."
"Men er ikke du i rådet, Mizty?"
"Jo, men siden Emanuel er typen min og min forlovede så ville de ikke at jeg skulle bli med i diskusjonen." svarer jeg han med et smil.
"Gratulerer med forlovelsen." Vi takker med et smil og et nikk hver.


Fredrick's POV

"Nå skal vi høre litt med de to magiske brødrene her borte. Hvordan er livet med kraftig magi hver dag?" Tim ser bort på Alex og meg.
"Vel, Tim." Begynner jeg og setter meg godt til rette med et vinglass. "Det er ikke vanskeligere enn det vi behersker selv. Vi er selv herre over egen magi og kropp." 
"Jeg skjønner. Men hvordan er opplæringen deres?"
"Opplæringen vår er litt forskjellig. Stemmer ikke det, lillebror?"
"Jo. Den er svært forskjellig." sier Alexander og ser litt stygt på meg. "Siden hver enkel av oss er forskjellig trenger vi forskjellig opplæring. Denne opplæringen finner vi selv rundt fem-seks års alderen. Og fra da må vi øve på magien hver dag og kveld."
"Men da vi normale ikke visste om magi. Hvor øvde dere på magien deres da?"
"Vel. Alex her vet jeg ikke," begynner jeg. "men selv øvde jeg på magien min i grotter jeg fant gjemt i fjellene bak busker og kratt, eller hjemmet i skyggene."
"Og jeg øvde meg litt på skolen faktisk. Jeg brukte ikke akkurat magien min til noe godt. Mest til fantestreker, og siden ingen fant ut at det var jeg som utførte dem fortsatte jeg helt til Xavier, Emanuel og jeg møtte Hell og Mika. Siden Hell og Mika ikke ville gå på skolen bestemte vi oss for å møtes hver kveld nede på skraphaugen klokken ni for å øve på forskjellige ferdigheter som hørte til det vesenet vi er. Ikke vondt ment gutter." skyter Alex inn og ser stygt på meg igjen.
"Og hvordan er brødrekjemien mellom dere?"
"Vi har ikke akkurat vært bestevenner. Eller venner for å si det sånn." 
"Men vi er brødre og er glade i hverandre uansett." skyter jeg inn. "Brødre holder sammen uansett hva." Alex og jeg gjør et sånt brødrehåndtrykk og smiler til Tim.
"Vel brødre er brødre. Man kan ikke velge dem." smiler Tim tilbake og ler. Vi ler med han.


Hell's POV

"Så var det til vår siste samtale med Hell og Mika." sier Tim og ser fra Mika til meg og tilbake på Mika igjen. "Gutter. Nå vil vi vite hvordan det hele startet. Vennskapet deres altså."
"Vel, det er ikke så mye å fortelle." sier Mika og klr seg i bakhodet. Han og jeg har jo på en måte blitt enige om å aldri snakke om fortiden vår igjen, så dette ble problematisk.
"Noe må det da være. I alle eventyr og historier vi mennesker har om varulver og vampyrer står det at dere er bittre fiender. Vi har til og med laget filmer om det. Jeg mener, har dere ikke sett Twilight-sagaen?" 
"Jo, vi har sett filmene, og er ikke serlig begeistret for dem." svarer Mika. 
"Hva mener du?"
"Han mener at de er feil. Mika og jeg er bestevenner og vi har bevist det at varulver og vampyrer kan leve, kjempe og bli sammen uten noen problemer. Faktisk så har vi dratt det så langt at han går ut med ei vampyrjente og jeg går ut med en varulvjente." Sier jeg. 
"Men hvordan møttes dere?" 
"Kort sagt: Vi ble begge mistet på en måte familien vår og vi bare møttes på turen."
"Det høres forferdelig vondt ut. Hvor er familiene deres nå?"
"Vi vil ikke snakke om det." glefser nesten Mika til Tim. Jeg kan se at øynene hans har gått over til varulvøyner. 
"Hey Mika. Chill litt bro'." sier jeg til han. Han ser på meg og roer seg ned slik at varulvøynene forsvinner.
"Okay, men kan dere ikke fortelle om øyeblikket dere møttes?"
"Vil du fortelle det, bro'?" Jeg ser på Mika.
"Nei, fortell du." smiler han til meg og lager en bevegelse med hånden.
"Vel. Etter at jeg ble kastet ut av familien min løp jeg alt jeg kunne fra landsbyfolkene."
"Visste de at du var en vampyr?"
"På en eller annen måte hadde de funnet ut det ja, før jeg visste det selv så jeg måtte løpet for å ikke bli drept. Så jeg løp alt jeg orket til jeg kræsjet inn i noe. Da jeg kom til meg selv etter kræsjet oppdaget jeg en varulv bak meg. Jeg snudde meg og hat-instinktet som er i mellom en varulv og en vampyr begynte å vokse, men siden jeg nettopp hadde blitt en vampyr, eller nettopp hadde oppdaget det lot jeg det ikke vokse. Foreldrene mine var ikke vampyrer så de kunne ikke lære meg opp. Mika og jeg snakket sammen og fant ut at ingen av oss hadde noen andre og hvile oss på, så vi lade vår egen lille familie. Som besto kun av han og meg. Og siden da har vi holdt sammen som brødre."
"Hvor lenge siden var dette?"
"Jeg vet ikke. Tolv, tretten år siden kanskje." Jeg ser bort på Mika.
"Noe sånt." svarer han og bare løfter på skuldrene.
*Dur* høres det i luften.
"Den lyden betyr at vi ikke har noe mere tid igjen. Så takk for at dere så på og vi sier ha det til disse flotte ungdommene. Og vi ses neste uke når vi skal snakke med den berømte hundehviskeren Suzan Flories. Så takk får at du så på og farvel. Dette var "Livet er en forundring" med Tim Bucher som deres vert. Vi ses." sier Tim og programmet er slutt.
___________________________________

Og det er denne boken også. Da er Deathangel dessverre over, og det har vært en glede å skrive den. Er ingen grunn til å bli trist for at den er over, for jeg legger den ikke bort så lett. Men den blir lagt bort en stund. Jeg kommer til å lage en oppfølger til denne, men er usikker på når. Jobber med to andre bøker for tiden, så det vil nok ta en stund.



Hilsen Deathangel