Deathangel

Kapittel 25

Janne's POV

"Hva trenger du oss til, Satan?" spurte Xavier med et trykk på "Satan". I tilegg ga han Satan et stygt blikk. Sjokkert fulgte jeg med på at stemningen sank. Satan så bare med et tomt blikk på Xavier, men langt inni øynene kunne jeg se et snev av overraskelse.
"Uansett." sa Satan og vendte seg mot meg. "Det har oppstått et problem i underverdenen. Og..."
"Du har ikke kontroll altså, akkurat som at du ikke hadde kontroll på meg!" avbrøt Xavier frekt.
"Hysj." sa jeg til han og så strengt på han. Han så bare sint tilbake og krysset hendene i protest. Satan fortsatte og snakke, men så på Xavier i sidesynet:
"Og to vesener har greid å stikke av til denne verdenen. To Linetter." Jeg gispet. Det var bare et "skuespill" gisp, siden ejg alt visste om dem. 
"Disse to Linettene har ansvaret for de verste skapningene som finnes og uten dem rives hele underverdenen i filler og de vil komme seg opp hit for å ødelegge jorden."
"G'olo!" ropte jeg av full hals.
"Du ropte, Deres Høyhet." sa en stemme fra skyggene under taket etter en liten stund. G'olo og H'ifro kom frem.
"G'olo. Kjære deg. Hvorfor har du ikke fortalt meg at dere to har en så utrolig, viktig jobb for vår alles Satan her?" spurte jeg G'olo med en sukkersøt stemme. Han vred på hodet mot H'ifro og så tilbake på meg. 
"Vel, eh... Det har seg sånn at vi ikke vil ha den jobben lenger. Og vil heller hjelpe de erste skapningene ut derfra, slik at jorden kan ødelegges for en gangs skyld!" Jo mere han snakket, dessto høyere ble stemmen hans. De hoppet ned rett foran oss. Xavier skvatt litt, men jeg sto helt i ro og så stygt mot G'olo.
"Du lurte meg." sa jeg lavt og så bort med en trist mine. G'olo løftet hodet mitt med den ene krater-fingeren. 
"Kjære deg. Vi fikk bare ordre." sa han.
"Ordre fra hvem?" Jeg så spørrende på ham. Med et lød lyden av hover imellom slottsveggene og før jeg fikk snudd meg for å se hvem det var, tok noen tak rundt midjen min og løftet meg opp. Jeg så forskrekket opp på personen. Killer! 
"Hva gjør du?" spurte jeg sint, men også forskrekket. 
"Tar det som er mitt." smilte han ondt og så ned på meg. "G'olo! H'ifro! La oss hente våre venner." Han så bort på Linettene, så ned på meg igjen. "Du blir med oss." sa han og smilte enda bredere. De grønne flammene ble sterkere. 
"Xavier! Hent hjelp!" ropte jeg, mens Killer red av sted med meg. Xavier snudde seg og løp av sted. Killer følte meg med seg igjennom portalen til Helvette.

Xavier's POV

"Alexander! Alexander!" ropte jeg andpusten. En dør ble åpnet og Alexander viste seg. 
"Hva er det?" spurte han og så forvirret på meg. Jeg lente meg på skulderen hans og gispet etter luft, mens jeg sa:
"Janne... Killer.... Bedrager... Tok henne.... Helvette..." 
"Hva?!" Flaks for meg fårsto Alexander alt jeg sa, uansett hvordan jeg sa det. "Vis meg veien til helvette." 
"Vent. *gisp* vi må få tak i de andre først *gisp*" sa jeg. 
"Hva venter vi på?!" Vi kontaktet hele hæren som vi hadde bygd opp og jeg førte dem igjennom portalen til Helvette. Jeg ventet på at alle kom igjennom før jeg gikk selv. 
"Xavier!" ropte noen bak meg når jeg skulle gå igjennom. Jeg snudde meg og så far komme løpende. Han saket ned farten da han nærmet seg meg. Helt i ro sto jeg og ventet på en irriterende kommentar fra han, men han dro meg rett inn i en klem. Noe som overrasket meg fullstendig. 
"Hver forsikitg, sønn." sa han og slapp meg. Jeg så bare på ham før ejg løp inn i portalen. Da jeg kom på den andre siden sto de andre og ventet. Noen var alt i full slåsskamp med å holde de døde unna de andre. Noen falt, mens andre greide det. 
"Porten til de verste er denne veien." sa jeg og løp forbi dem. Vi kom frem til en stor port av rød metall og hodeskaller. Mange forskjellige hodeskaller. Bak meg kunne jeg høre noen gispe av skrekk. Dette påvirket ikke meg siden jeg hadde blitt vandt til det etter at Satan hadde holdt meg her stort sett hele livet.
Med all makt jeg hadde dyttet jeg opp den store porten og alle løp inn. Vi så Janne ligge bevistløs på gulvet et stykke innenfor porten. 
"Janne!" ropte Alexander og løp bort til henne. "Finn Killer!" 
Vi løp forbi dem og innover gangen, men ble stoppet av to store, stygge, mørke vesener. 
"Hva er de for noe?" spurte Mizt forskrekket. 
"Jeg vet ikke. Satan har ikke lært meg noe om skapningene i denne delen av Helvette."
"Angrip!" ropte Mika. En etter en føk på dem med øks, skarpe klør og tenner. Vi brukte all magi vi hadde for å komme oss igjennom dem. Men de var ekstremt kraftige og jo mere vi sloss, dessto større ble dem. 
"Stopp!" ropte jeg. "De vokser bare dessto mere vi angriper dem." En gyllen pil fløy igjennom lufta og traff det ene monstre. Det hylte til med et forferdelig hyl og falt død om. Jeg så bak meg.
"Hvis du vil beskjempe mørke skapninger, bruk lyset." sa moren til Mizt. "Gå dere. Vi hvite engler tar oss av disse to."
Halvparten av oss kom seg forbi monstrene, men resten ble hindret. Uansett fortsatte vi innover gangen. Killer kom til synet et stykke foran oss.
"Killer!" ropte jeg sint. Han snudde seg rundt. Det samme gjorde Linettene, men nå var de flere. "Du slipper ikke unna nå!" ropte jeg sint da vi stoppet bare femti metre fra ham. 
"Det tror du." smilte han ondt og hevet sverdet sitt. Han skar det igjennom luften og en magisk strek kom rett mot oss. Den var en centimeter unna halsen min, da noe slo til den slik at den fløy opp og knuste i veggen. 
"Du rører ikke vennene mine!" snerret Janne som sto foran meg. Fult forvandlet. Killer lo en ond latter.
"Har du kontroll?" spurte han med et ondt smil. 
"Det finner vi ut." sa hun og fjernet varulvdelen av seg. Hun sto der hvit som en vampyr med øynen lukket. Killer kom galopperende mot henne med sverdet hevet. To kort kom til synet i mellom fingrene til Janne. Hun åpnet øynene og de var akkurat likens som den dagen hun skadet Alexander. I en bevegelse forvandlet kortene seg til lysstråler og for rett mot Killer. Han hoppet av hesten sin for ikke å bli trefft av strålene. Hesten løp rett mot oss, og en av kentaurene grep tak i den. Han kom frem med den. 
"Skrim?! Hva skal dette bety?!" spurte Killer forskrekket. 
"Det er på tide at vi tar en ny leder. Unge frøken Cleon her har gjort seg fortjent til å bli vår leder. Ikke du." sa han med lukkede øyne, men åpnet dem og så stygt på Killer når han hadde snakket ferdig. 
"Da vil du gå under med dem." snerret Killer mot ham og reiste seg. Han hevet sverdet og løp mot Janne, som sto med ryggen til han.
"Janne! Se opp!" ropte Emanuel. Hun oppdaget det i siste liten og dukket unna. I dukket åpnet hun hånden sin og en lysstråle formet seg til et sverd i den. Hun slåss av full kraft mot Killer, men han var for sterk. Vi prøvde å gripe inn, men ble holdt tilbake av alle Linettene. Jeg fikk et glimt av at Janne falt bevistløst på bakken, før en Linett angrep meg. 

Janne's POV

Sakte kom jeg til hektene. Akkurat i det Killer skulle til å dele meg i to med sverdet sitt. Jeg krysset hendene foran meg i forsvar.
"LEAVE ME ALONE!!" ropte jeg og slo ut med hendene. En energibølge slo ut fra dem og traff Killer slik at han falt bakover. Energibølgen gikk videre forbi ham og traff en rød knapp. Jeg så bort på Xavier som kom løpende.
"Hva gjør den knappen?" spurte jeg da han hjalp meg opp. 
"å si du ikke har trykket på den." sa han med en urolig tone. 
"På en måte har jeg det." sa jeg og så unnskyldene på ham. Noen høye brøl kom fra lenger inn i gangen. Men det var for mørkt til å se hva det var.
"Det var knappen som åpnet burene, ikke sant?" spurte jeg. Xavier bare nikket og så innover gangen. 
"Dette er din feil!" ropte jeg og pekte på Killer. Jeg brukte all magi jeg hadde og sendte det mot ham. Han skrek til, men ble forvandlet til aske. Utmattet fallt jeg ned på gulvet. Cam kom flyvende bort til meg og landet. Han forvandlet seg og løftet meg opp. 
"Janne kan ikke sloss lenger. Hun har ikke nok energi." sa han til Xavier. 
"Få henne tilbake til vår verden. Og få de andre tilbake også. Jeg tar meg av dette." sa han.
"Xavier..." sa jeg, men jeg var så sliten at det bare ble hvisking. Han kom bort til meg. Jeg så bak han. Et stykke innover i gangen kom det fire røde øyne til synet. 
"Hva er de?" spurte Cam. 
"De er de dypeste vesener som eksisterer. Jeg tar meg av dem. Gå!" ropte Xavier til alle. Hæren nølte litt, men snudde seg og løp. 
"Xavier..." hvisket jeg igjen.
"Ja?" spurte han meg rolig. 
"Kom tilbake like hel." 
"Jeg lover."
Cam løftet Janne opp på ryggen for han forvandlet seg til en drage. Så fløy han av sted med Janne på ryggen ut av gangen. Jeg løp etter dem og lukket igjen porten bak dem. Nå var det kun jeg og monstrene. 

Alexander's POV

Jeg hadde blitt mye bedre, men Janne var helt utslitt. Hun hadde bedt meg styre rike sitt imens hun samlet kreftene. 
"Hvordan skal jeg greie å styre riket? Bare se på dette!" sa jeg oppgitt til Emanuel og viste ham bunken med papirer som nådde halvveis opp til taket. 
"Skjerp deg'a, bro'. Hvis dama de greier det greier du det." sa han og lo.
"Hun er ei dame. De er flinkere på sånt." 
"Gi deg. Damer er like flinke som oss til praksis, så da kan vel vi være like flinke som dem i teori."
"Kanskje du ja. Men jeg skjønner ingenting av dette. M.. min... mindre j...o.." 
"Mindre jorder, ødelegger all høsting." Leste Emanuel for meg. 
"Emanuel. Jeg kan ikke lese." sa jeg lavt.
"Du kan ikke hva?" sa han høyt.
"Hysj! Jeg vil ikke at noen skal vite det. Spessielt ikke Janne."
"Slapp av. Hemmeligheten er trygg hos meg. Vi er tross alt bestiser." Emanuel smilte til meg. Jeg smilte bare takknemlig tilbake. 
"Flytt deg. Jeg kan ta meg av papirarbeidet." sa han.
"Tusen takk. Din gjerning vil bli satt stor pris på." svarte jeg han.
"Du høres ut som far din." Vi lo sammen. Jeg var jo gammel selv, men hadde egentlig kommet godt inn i ungdomsspråket selv nå, men av og til ble det slik at jeg snakket gammeldags. 

"Hvor er Mika?" spurte Emanuel da han hadde kommet halvveis i papirarbeidet. Jeg satt på siden i tronen og så opp i taket. 
"Han venter på Xavier ved portalen til Helvette." svarte jeg.
"Og Hell?"
"Han er her vell et sted."
"Jeg er der du ikke aner jeg er." Jeg skvatt til av at Hell kom til synet foran ansiktet mitt.
"Hva i? Hell! Din kødd!" skrek jeg til. Emanuel lo så mye at han holdt på å ramle over ende. Jeg ble litt irritert, men følte meg bedre da jeg brukte magien til å fjerne stolen han satt på. Han så surt opp på meg da han traff bakken. Jeg smilte bare et selvsikkert smil til han. 
"Noe nytt fra Xavier?" spurte Hell. 
"Nei. Han har vært i Helvette i en uke nå. Ingen av oss vet hva som skejr der inne." sukket jeg. 
"Tenk om det har skjedd ham noe." sa Mizt som kom inn døra. Hun så overrakset bort på Emanuel som sto bak papirhaugen. Da han møtte blikket hennes, satte han seg ned på stolen igjen og forsvant totalt bak bunken av papir. 
"Xavier skal jo bli den nye Satan, så han greier seg. Han er en tøff djevel." sa Hell og smilte til henne. 
"Det kan du vedde klærne dine på!" ropte Satan og kom løpende med et sort nettbrett i hånda.
"Jeg skal vise dere hva som skjer der nede akkurat nå. Samle gjengen."