Deathangel

Kapittel 5

Alexander's POV

Jeg vred meg rundt av frykt. Hva skjer? Bakken kom fort opp mot meg. Hele kroppen skalv. Enda mer redsel traff meg og jeg kjente det var Janne's. Ooog som jeg ville hjelpe henne, men jeg kunne ikke. Jeg hadde egne problemer jeg måtte fikse nå. Rundt meg sto en haug røde demoner. "Du er svak. Kan ikke kontrolere kreftene dine. Du suger." sa de, mens de danset rundt meg. Det fyllte meg med redsel. Alle de verste tanker fyllte hodet mitt. 'Jeg er ikke bra nok for Janne. Hun trenger meg ikke. Elsker hun meg? Selvfølgelig elsker hun ikke en sånn taper som meg.' To lenker skjøt opp av bakken og festet seg rundt håndleddene mine. Jeg var for redd til å bry meg. De dro meg bakover på ryggen. To nye lenker festet seg rundt beina mine og dro meg ut i sjøstjernestilling. Jeg stirret nedover kroppen min. Ut fra skyggene kom en skikkelse gående mot meg. En sexy kvinne nærmet seg meg. Hun var lettkledd. Brystene var så vidt dekket til. Brystvortene var skjult av en sexy topp laget av skinn. Den viste mye hud. Hun hadde langt, lilla hår og på hodet lå det et lite smykket. Hun hadde to drømmefangere hengende i ørene. Og hun gikk med en svart string laget av skinn. Fra hendene hang det et langt hvit slør. Og et slør hang også rundt hoftene hennes, med et kjettingbelte rundt. På bena hadde hun to fotlenker med en blå perle på hver.
Hun kom sakte opp mot meg. "Er dette ham?" spurte hun en av demonene. Den nikket og hun skulte på meg. Så smilte hun et søtt, men også ondskapsfullt smil. "Vi skal nok bli godt kjent." sa hun og gliste med de hvite tennene. Jeg grøsset da hun strøk hånden sin over den ene foten min. Hun var helt freaky og scary. "Før han til min plass." sa hun til demonene og forsvant inn i skyggene igjen. Demonene bandt meg litt annerledes og førte meg med dem inn i skyggene.

Mizty's POV

Helt alene. Jeg følte meg helt alene. Uten Emanuel var jeg ingen. Skimlet gikk og beitet på gresset litt lenger unna meg. Jeg satt på stranden og hivde småstein i vannet. 'Hvorfor slo han opp med meg? Hva har jeg gjort?' tenkte jeg mens jeg kastet enda en stein ut i vannet. "Hei Mizt." hørte jeg en stemme si bak meg. Jeg orket ikke å se opp, bare kastet en ny stein i vannet. "Kan jeg slå meg ned?" spurte stemmen igjen. "Sikkert." mumlet jeg og kastet enda en stein. Personen satte seg ned og da så jeg hvem det var. Xavier. "Hva gjør du her?" spurte jeg surt. "Heyheyhey, hvorfor så sinna?" spurte han og tok hendene i været.
"Sorry. Alt er bare så kjipt nå."
"Med E'man mener du?"
"E'man?" 
"Det er et kallenavn jeg ga Emanuel da vi var fem."
"Har dere kjent hverandre hele livet?"
"Ikke akkurat. Foreldrene våres møtte hverandre på en fest da vi bare var tre år. De fant kontakten og ble veldig gode venner. Etter det har vi vært på besøk hver tirsdag og lørdag til dem. Vi bytter på hvem som skal til hvem annenhver uke." 
"Høres flott ut." Jeg la hodet ned på knærne, tok en pinne og rotet i sanden med den.
"Alt i orden?" spurte Xavier og la en arm på ryggen min.
"Egentlig ikke. Jeg vil helst ikke snakke om det."
"Er det om E'man?"
"Helst kall han Emanuel i nærheten av meg. Blir så rart å høre et guttekallenavn."
"Sorry. Er det om Emanuel?"
"Jeg vil helst ikke snakke om det!" Jeg ble sintere jo mer jeg tenkte på han.
"Okay." sa Xavier og reiste seg. "Du vet, av og til kan det hjelpe å snakke om det." Han begynte å gå, men stoppet da jeg grep han i armen. Han snudde seg og så ned på meg. 
"Vil du snakke med meg om det?" spurte han. 
"Jeg vet ikke." svarte jeg. "Du er jo bestevennen hans og det føles feil å snakke med deg om det. Jeg burde egentlig snakke med Janne om det." 
"Så hvorfor gjør du ikke det?" 
"Jeg, på en måte, stakk fra henne i stad." 
"Hvorfor?" Han satte seg ned ved siden av meg igjen.
"Hun sa jeg måtte snakke med Emanuel og det klikka for meg. Så jeg red vekk på Skimlet." Jeg klappet Skimlet som hadde kommet og lagt seg ned ved siden av meg. Han lente hodet sitt på skulderen min. 
"Så dette er Skimlet?" spurte Xavier.
"Jupp. Har kjent han siden han var et føll. Janne har Scarlett. En rød hoppe som er halvt blind nå."
"Stakkars." 
"Ja. Det er trist, men Janne er jo kommet hit nå så hun tar seg sikkert av henne nå."
"Janne kan det å ta vare på andre vesener."
"Ja, hun kan det."