Deathangel

Kapittel 10

 Mika's POV

Jeg hadde ikke kontroll over meg selv. Janne glefset og rev i skinnet mitt i forsvar. Vi sloss. Hun var bestevennen min og vi sloss. Jeg prøvde alt for å unngå å skade henne, men jeg hadde ikke kontrollen. Det var som om at jeg var en figur i et videospill. Et videospill hvor jeg var skurken. Hjernen min funket som den skulle, og prøvde å stoppe kroppen min, men av en eller annen grunn reagerte ikke kroppen min på det. Hva gjorde han med meg? 
"Mika, hva feiler det deg?!" snerret Janne flere ganger til meg.
"Jeg vet ikke. Sorry ass" svarte jeg hver gang.

Jeg glefset tak i nakken hennes og kastet henne inn i en murvegg. Det gjorde vondt da et klynk kom fra henne. Jeg så bort på Alexander. Cleo hadde ikke sluppet han enda. Han så surt og forskrekket på meg. 
'Unnskyld. Jeg har ikke kontroll.' sa jeg i en tanke, som jeg sendte han. 
'Hm.. Jeg skjønner.' fikk jeg til svar.
Jeg så bort på Janne igjen. Hun lå der fortsatt og klynket litt av smerte. En gjeng demoner var på vei mot henne. SIkkert for å ta henne med seg til Dracula's slott. Noe jeg ikke ville de skulle. Jeg tok kontroll over kroppen min igjen og begynte å løpe mot demonene. Kraften som fjernet kontrollen min dukket opp igjen og stoppet meg. Frustrert så jeg meg rundt og oppdaget HAN! Vampyren som hadde møtt meg i det rommet. Visste fortsatt ikke hvem han var. 
Jeg snerret mot han. Da stirret han enda sintere på meg og munnen min lukket seg mot min vilje. Han så fra meg mot Alexander. Beina mine begynte å gå mot Alexander. Og sinnet mitt økte i meg. Egentlig var jeg ikke sur, men jeg kunne ikke kontrollere det heller. Alt jeg kunne kontrollere var tankene mine. 
'Sorry, Alexander. Jeg vet ikke hva som skjer.' sa jeg i tankesamtalen vår.
'Du våger ikke å drepe meg. Gjør du?' spurte han meg.
'Jeg vil ikke, men jeg har ikke kontroll.' 

Jeg fikk ikke noe svar. Det var en meter igjen til jeg kom til å bite av han hodet da jeg plutselig traff bakken på siden. Jeg klynket og så opp. Janne sto der og knurret mot meg. 
"Du rører han ikke!" snerret hun og reiste seg, slik at hun viste at hun var sterkere enn noen gang. Jeg skulle til å kaste meg mot henne men stoppet opp av et skrik bak henne. Begge så bak mot Cleo og Alexander. Alexander satt forskrekket på bakken, mens Cleo rygget bakover med kniven fremfor seg. Hun pekte med den mot en mørkelilla drage. Camron. Mange gisp kom fra hæren til Dracula. 
"RETRETT!!" ropte Dracula. Kraften som var over meg forsvant og demonene kom mot meg. De kastet ut sølvtau rundt halsen og potene mine. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å følge etter dem. Sølvtøyet tok fra meg kreftene og jeg ble menneske igjen. De dro meg med dem, men ble stoppet av Camron. Han fløy foran dem og stilte seg opp på bakken. Demonene så livredde på han før de slapp tauet og forsvant. Mizty og Emanuel kom løpende og tok av tauene. 

"Hva skjedde med Cleo?" spurte Janne som kom i menneskeform mot oss. Camron tok menneskeform. 
"Jeg kan kanskje ha, og kanskje ikke, skremt henne for livet." sa han og gliste mens han foldet hendene sine sammen foran seg. Janne gikk mot han. Han åpnet armene sine for henne og hun løp inn i dem og klemte han.

Janne's POV

Cam ga meg en stor, god klem. Han strøk meg nedover håret, sånn som hadde gjort siden jeg var fire år og han tok meg inn i en klem.

Flashback:

Jeg kunne høre far og mor krangle i første etasjen. Det skremte meg. 
"Du skjønner aldri hva jeg mener!! Du bryr deg kun om han!!" hørte jeg far rope mot mamma.
"Nei! Jeg bryr meg kun om deg. Du er den eneste mannen i livet mitt!" ropte mor tilbake til han. 
Far trodde mor var utro med bestekompisen hans, Grimm. Brumme var den eneste vennen min akkurat der da. Brumme var en blå kosebamse, som mor sa at Cam hadde gitt meg da jeg ble født. Han hadde en rød sløyfe rundt halsen og en rose i den ene hånden. Vi satt under dyna for jeg følte det var det tryggeste stedet. 
"Brumme? Tror du de går fra hverandre?" spurte jeg Brumme. 
'Nei. De må bare finne ut svaret på en sodig måte, venn min.' svarte han. (Selvfølgelig svarte han kun i tankene mine. Så jeg satt og snakket ut i tomrommet.)
"Janne? Er du her inne?" spurte Cam.
"Jeg er ikke her." hutret jeg til svar. En skygge kom bort til sengen og satte seg ned.
"Kan jeg komme under?" spurte han.
"Nei... Vel, okay da..." svarte jeg.
Cam kom under dynen. Han så på meg. Jeg satt der og gråt. Tårer trillet bare nedover kinnene mine.
"Å Janne... Kom hit." sa Cam og dro meg inn i en klem. Jeg gråt i brystet på han en stund før jeg gikk litt ut av klemmen. Jeg så opp på han med øynene fullt av tårer. 
"Kommer de til å forlate oss?" spurte jeg nesten på gråten igjen. 
"Jeg vet ikke." svarte han. Jeg så ned og skulle til å gråte igjen, men Cam løftet opp haken min så jeg måtte se opp på han.
"Men uansett hva som skjer med far og mor, kommer jeg alltid til å være her for deg. Jeg forlater deg aldri." sa han rolig og smilte. Jeg kastet meg inn i klemmen igjen og gråt enda mere. Både av glede, redsel og sorg. Han strøk meg nedover håret. Han var den beste broren i verden!