Deathangel

Kapittel 22

Alexander's POV


Vi hadde samlet oss utenfor rådhuset. Alle i sin egentlige form. Det var midt på lyse dagen, men vi brydde oss ikke lenger. Det var på tide at monstrene kom ut og viste menneskene at vi kunne leve i fred med dem. Mange normale hadde stoppet opp og tatt bilder av oss med mobilen. Andre hadde løpt av gårde i skrekk. 
"Hun må stanses!" ropte noen fra mengden av monstre. Familien min og Cleon-familien sto overst på trappen til rådhuset og så utover dem. Far snakket i en mikrofon og prøvde å roe dme ned.
"Janne har ikke gjort noe galt." sa han.
"Hun skadet sønnen din!" ropte noen. Han så lett forskrekket i et øyeblikk, men tok seg sammen. Jeg sto tre meter unna, på siden av mikrofonen med kroppen vendt mot den. Jeg hadde hendene i kryss og sto i en litt sånn tøff stilling. Hver gang noen sa noe i folkemengden vred jeg på hodet for å se hvem det var. Men det var for mange av dem, til å oppdage den ene som uttalte seg. 
Fredrick og Mena sto ved siden av meg, mens mor og Kiara holdt seg litt lenger bak i skyggene fra taket. De likte ikke sinte folkemengder. Jeg var vant til det etter alle idiotlærerne på skolen. Gjett om jeg hadde laget kaos. Hehe. 
"Ja, hun gjorde det. Men ikke i bevist tilstand." prøvde far seg, men fikk et direkte svar tilbake som han ikke kunne svare på:
"Hvordan vet du det?! Hvordan vet du at hun ikke var seg selv?! Hæ?! Kanskje hun endelig viste oss alle hvordan hun er?! Det står i alle historier og ruller om combier at de er farlige og hensynsløse! Og hun er det!" 
Far sto der bare. Jeg holdt blikket på han som hadde uttalt seg denne gangen. Siden han hadde snakket så lenge så hadde jeg oppdaget han. I en bevegelse kastet jeg magi på mikrofonen og førte den til meg. 
"Ja. Det står i hver enkel historie om dem at de er farlige og hensynsløse. Men det står også at en combi ikke kjenner noen andre følelser enn sinnet. Noe som dukket opp i Janne utenfor slottet. Men..."
"Hvorfor forsvarer du henne?!" ropte samme person og fikk øyekontakt med meg. Jeg gikk truende ned trappen mot han, mens jeg sa inn i mikrofonen:
"Janne er ikke som de andre combiene. Hun føler kjærlighet, lykke og frykt. Jeg har sett hvordan hun ser på meg og jeg vet hun elsker meg like høyt som jeg elsker henne." Jeg sto rett overfor ansiktet hans. Han var en liten gnom. De er jo kjent for å være hissige. 
"Så hvorfor vil hun ikke ha deg i nærheten av seg nå?" prøvde gnomen seg spydig.
"For hun er fylt av redsel!" sa Mika som kom gående, mens han snerret mot gnomen. Gnomen trakk seg litt skremt unna fra den store varulven. Tydelig at han var redd. Jeg bøyde meg ned mot han. 
"Ikke så tøff nå? Er du?" sa jeg og klappet han lett på kinnet før jeg reiste meg opp og gikk opp til far igjen. Jeg ga han mikrofonen. Han så meg inn i øynene. Jeg kunne se et snev av takknemlighet i dem, men jeg så bort og gikk tilbake til Mena og Fredrick. Mika kom gående opp trappene. Han hvisket noe til far før han gikk foran mikrofonen. 
"Vi må alle stå sammen. Ikke for å beseire Janne, men for å få henne tilbake til oss. Det blir ikke lett hvis noen er gretne." 
Han stirret stivt ned mot folkemengden og jeg visste at blikket hans hadde svidd seg inn i gnomen. Han sto stiv av skrekk og bare nikket raskt. 
"Men nå," starte Mika og tok menneskeform. "Let's shake it." Sangen "Ice Ice baby" ble spilt over høytalerne og de fleste begynte og danse. Noen varulver og vampyrer havnet i en dansekamp. Hip hop-style selvfølgelig. Alle hadde det sinnsykt gøy. Til og med de eldste. Noen normale joinet oss. De var ikke redd oss lenger.

Janne's POV

Halve dagen hadde gått og jeg lå fortsatt i senga. Jeg hadde ikke sovet i natt heller. Alt jeg kunne tenke på var det Mika hadde sagt om at Alex trengte meg. Blikket mitt var festet til taket. Egentlig til tomrommet, men jeg så oppover så taket. Tankene mine fløy til Alex og jeg tenkte igjennom alt vi hadde vært igjennom. Helt siden vi møttes. Jeg kom på bursdagen min og kjente tårer trille nedover kinnene mine. Munnen min gliste.

Flashback:
Jeg gikk inn på skolegården med en sur mine. 
"Kom igjen da, Peanut. Smil litt." sa Cam og prøvde å få meg til å smile. Men utne hell. Jeg hatet bursdagen min. For når jeg var fem hadde mor og far gitt meg en valp like før bursdagen min og ba meg ta vare på den, men den døde på bursdagen min. Jeg hadde kalt ham Lucky og siden han døde hadde jeg bare hatt uflaks på bursdagen min. Overtro, jeg vet. 
"Smil, Peanut. SMIIIIIIL." Prøvde Cam seg igjen. 
"Gi deg." svarte jeg han surt. 
"Hva er det med deg?" spurte Mika og smilte lattermildt av meg da vi kom bort til gjengen. 
"Og hun er bare sur fordi hun ikke liker denne dagen." svarte Cam.
"Hva er så galt med at du har bursdag?" spurte Alex og la armen sin over skuldrene mine. Jeg så bare surt opp på han og svarte:
"Jeg vil ikke snakke om det."
"Vel. Klokken åtte i kveld skal alle dårlige minner forsvinne." hvisket han i øret mitt. Jeg så bare rart på ham. 

Klokken var kvart på åtte og jeg holdt på å ta på meg den grønne kjolen min, som matchet smykket mitt. Jeg så litt i speilet og angret, men rakk ikke å skifte før det ringte på. Raskt hadde jeg på meg de sorte høyhælene mine.
"Janne?!" hørte jeg mor rope.
"Kommer!" ropte jeg tilbake, grep vesken min og gikk ut av rommet. Jeg gikk ned trappen og så Alex i smoking. Damn han var kjekk.
"Wow. Du er bare... wow." sa Alex og så på meg med et blikk jeg ikke kunne beskrive. 
"Takk." sa jeg og så ned for å unngå at han så at jeg rødmet. 
"Må kos dere." sa mor og ga meg en klem før vi forsvant ut døra. Utenfor porten sto det en limosin. 
"Hopp inn." sa han høflig og åpnet døren for meg. Jeg nikket et takk og satte meg inn. Alex gikk rundt døra og kom inn på den andre siden. 
"Hvor skal vi?" spurte jeg. 
"Vent å se." smilte han tilbake. Jeg så bare forundret på han. Limosinen kjørte av sted.

En time senere kom vi frem til en skog. Jeg så spørrende på Alex. Han bare gliste tilbake. 
"Kom." sa han og formet armen sin i en trekant. Jeg stakk hånden min inn i hullet i midten og han førte meg inn i skogen. Han var så gammeldags. Vi gikk et stykke til vi stoppet foran en busk. 
"Hva? Er dette overraskelsen?" spurte jeg og så meg rundt i skogen. 
"Nesten." sa han og løftet pekefingeren opp i luften. Så plystret han og to feer kom flyvende og dro buskene til siden. Alex leide meg innover i busken og vi kom inn på en liten opplyst plass hvor det sto et bord som var dekt på med levende lys, to talerkner, sølvtøy og to glass. På bakken var det strøtt utover roseblader og favorittsangen min av Rihanna's sanger, "California King Bed" fylte luften med toner. Jeg slapp Alex og gikk litt inn mot det og bare følte notene som fløy rundt kroppen min. 
"Vent litt." sa Alex og brukte magien sin. Galaksen og stjernene, som han hadde vist meg første gang vi var alene, kom frem. 
"Nå er det parfekt." sa Alex og beundret verket sitt. "Lyst på en dans, frøken?" spurte han og bukket. Jeg nikket et ja. Og vi danset rundt til refrenget. Dette var tidenes bursdag!

Flashback over
Hele puten min var våt av alle tårene. Hjerte mitt sank dypt. Jeg brukte magien min og gjennskapte sangen og notene, men galaksen kunne jeg ikke. Det var Alex' sitt triks. Jeg savnet han sånn. Sakte reiste jeg meg opp på andre verset og gikk bort til vinduet. Soverommet mitt vendte mot Dimmer. Jeg tenkte tilbake på alle minnene. Og kom til konklusjonen at jeg savnet dem alle. Da refrenget kom, begynte jeg å synge med. Flere tårer presset seg frem. Jeg la hendene i kryss over brystene, satte meg ned i vinduskarmen og lente meg mot veggen, mens jeg sang.
"In this California king bed
We're ten thousand miles apart
I bet California wishing on these stars
For your heart for me
My California King
My California King"

Jeg strigråt og lå hodet i mellom hendene og bena. 


Alexander's POV

Jeg kjente tårene mine ville presse seg frem. Hvorfor? Jeg hadde ikke noen grunn til å gråte nå. Vi sto på rådhuset igjen for å diskutere. Denne gangen med de udødelige. Gnomen sto fortsatt på sitt.
"Hun er ikke til å stole på. Hun føler kun sinnet! Akkurat som de andre combiene!" påsto han.
"Du tar feil." sa jeg og så på ham.
"Hvorfor gråter du?! Er du såret?!" lo gnomen av meg. Jeg nikket til Mika og gikk mot gnomen. Da tidde han raskt igjen. 
"Nei, jeg er ikke såret. Rullen sa at Janne og jeg var ment for hverandre, men ingenting om at vi kunne føle hverandres følelser. Akkurat nå gråter Janne og det vet jeg, for disse tårer er ikke mine." sa jeg og pekte på øynene mine. Noen drager bøyde seg ned for å studere meg og de kunne se at jeg ikke var trist, selv om tårene sildret nedover. De reiste seg opp igjen og nikket seg enig. Ingen turde å si imot dragene. De var de sterkeste. 
"Det er helt klart Janne's tårer." sa Hy. 
"Og hvem er så du, lille frøken?!" snerret gnomen mot henne. 
"Mitt navn er Hellen, men jeg tror du kjenner meg som noe annet."
"jeg tror ikke det. Hvorfor skulle jeg kjenne en rødhåret bitch som deg?!" 
"hva kalte du meg?" 
Hy forvandlet seg til Phoenix og bøyde seg ned mot gnomen. Nå var han enda mere redd enn da Mika hadde kommet opp mot han. Var det et vesen som var farligere enn dragene, var det Phoenix. Uten Phoenix ville alle dragene's flammer dø ut og da var dragene et lett utrydningsbytte. 
"Glem han der, Hy." sa jeg. Hy så på meg, før hun så på gnomen.
"Du var heldig denne gangen." hvisket hun før hun forvandlet seg tilbake. Hun krysset hendene og så forarget på gnomen. Han sto bare å klødde seg i hodet. 
"Tusen takk for deres lille krangel." begynte far. "Nå må vi alle være til hjelp med idèer om å få Alexander her inn i Aiden, slik at han kan snakke med Janne."
"Hvorfor gutten?" spurte noen fra mengden. Ikke gnomen. Hy holdt et øyet med han, så han turde ikke si noe. 
"Alexander er den eneste som Janne kan snakke ut med, siden de har vært maker, eller er det. Jeg vet at Janne kan komme til fornuft hvis hun får snakke med Alexander."
"Så hva venter vi på?" spurte noen langt bak. Mange i folkemengden sa ja og nesten hele mengden begynte å bevege seg mot Aiden. Dragene så på oss, før de tok av og fløy etter folkemengden i lav fart. Cameron og jeg vekslet et blikk før vi løp etter. Resten fulgte etter oss. 
"Hopp opp." sa Mika til meg.
"hvorfor?" spurte jeg.
"Jeg er raskere enn deg og kan lett få deg inn et stykke, men bortved slottet får du greie deg med skyggene. Det er strengt bevoktet der."
"Okay." Jeg hoppet opp på Mika's rygg og vi løp av sted. Da vi nådde grenser var det allerede full kamp mellom mørket og lyset. Mika løp rett igjennom og tok veien mot slottet. Men noen kentaurer og varulver fulgte etter oss.