Deathangel

Kapittel 7

Alexander's POV

"Hva gjorde hun mot deg?" 
Emanuel's kropp hadde ristet helt siden han ble dratt ut den døren. Jeg var bekymret for han. 
"Det vil du ikke vite." sa han med redsel i stemmen og så ut i rommet med et tomt blikk. 
"Nå er jeg lei av å henge her." sa jeg. Emanuel så på meg.
"Hvordan skal du komme løs?"
"Enkelt." Jeg skjøt ut en energibølge i lenkene så de løsnet fra veggen. Men jeg hadde de fortsatt rundt håndleddene, bare nå så de ut som armbånd med en liten lenke hengende. Jeg stilte meg foran Emanuel og gjorde meg klar til å skyte en energibølge på lenkene hans.
"VENT!" ropte Emanuel av forskrekkelse.
Jeg senket armene litt. "Hva?" spurte jeg.
"Hva om du treffer meg? DU er ikke akkurat så flink med kreftene enda."
"Vent litt." Jeg skjøt en energibølge ut av meg og traff gulvet ved siden av meg. Fredrick kom til synet i røyken. 
"Hva vil du, Alex?" spurte han spydig. Jeg ble litt irritert av at han kalte meg bare Alex, men jeg hadde ikke tid til å bry meg.
"Kan du få Emanuel ned fra veggen?" spurte jeg høflig i stedet. 
"Greit." Han tok en slurk av vinglasset og gjorde en liten sirkel med håndleddene. Lenken løsnet ved håndleddene til Emanuel og slapp han ned. 
"Nå mere jeg kan stå til tjeneste med?" spurte han og så irritert på oss. Et digger bråk kom fra noen rom bortenfor.
"En ting til." sa jeg.

Vi kom inn i rommet hvor bråket kom fra. Jeg ble sjokkert da jeg så hvem som slåss mot hvem. Jeg kjente igjen Janne og Mika. De slåss mot hun dama som kidnappet oss, og mot en annen mann. 
"Let's join the party." sa jeg og smilte til Emanuel og Fredrick. Fredick kastet fra seg vinglasset og aktiverte kreftene sine. Jeg gjorde det samme. Emanuel fikk på seg vingene sine og fløy opp i taket og angrep ovenfra. Janne fikk øye på meg. Det skulle hun helst ikke ha gjort, for dama slo hardt til henne og Janne fløy inn i veggen. Hun falt om på gulvet. Hun bare lå der. Sinne steg i meg og jeg kastet meg på dama. De sorte flammene mine brann nedover kroppen hennes. Hun skrek av smerte. Mannen som hjalp henne prøvde å røre meg, men fikk bare vondt av det. Han skrek til og trakk til seg hånda. Dama skrek fortsatt.

Janne's POV

Etter hvert kom jeg til meg selv. Jeg så nedover kroppen min. Jeg var menneske igjen. Smellet må ha vært litt hardt for meg. Et skrik lød bak meg. Jeg skvatt til og vred meg rundt. Alexander satt oppå skuldrene til Zulvana og sendte flammene sine nedover kroppen hennes. Hun skrek av smerte. Dracula prøvde å ta tak i han men trakk til seg hånden og skrek selv. Han så bort på meg og smilte ondskapsfullt. Han kom mot meg. Jeg prøvde å røre meg, men hele kroppen var lamslått. Dracula kom, grep meg om halsen og løftet meg opp mot vegge. 
"DET ER NOK!" ropte han. Alle ble stille. Alexander hoppet ned fra Zulvana, som falt ned på bakken og rørte seg ikke. 
"Slipp henne!" kommanderte Alexander mot Dracula. Jeg kjente jeg hadde litt vansker med å puste og halsen gjorde vondt. Alexander tok et skritt nærmere.
"Neinei." sa Dracula og strammet grepet. Jeg kjente jeg nesten ble kvalt. Alexander trakk seg litt tilbake og Dracula løsnet grepet litt igjen. Zulvana kom til seg selv og kom bort til oss. 
"Nå får dere unnskylde oss litt, unger." sa Dracule, viftet med kappen og forsvant. Jeg falt ned på gulvet og gispt etter luft. Alexander kom bort til meg med en gang. Han satte seg ned ved siden av meg. Dracula kom til synet igjen. "En ting til." sa han og kastet noe pulver på Alexander og meg. Mika prøvde å kaste seg på han, men Dracula forsvant før han greide å sette tenna sine i han. Alle tok menneskeform og så på oss. 
"Hva gjorde han med dere?" spurte Emanuel. 
"Jeg vet ikke." sa jeg og så nedover kroppen min. Alt var normalt. 
En kraftig smerte traff magen min. Det kjentes ut som om noen stakk en nål igjennom meg. Jeg stønnet og hylte av smerte. Da jeg rørte ved magen min rant det blod nedover den. Forskrekket så jeg opp på de andre. 
"Voodoo-pulver." sa Fredrick og satte seg ned ved siden av meg. "Alex. Du har fått det også."
"Hva?!" Alexander trakk seg raskt unna meg, som om han var redd meg. 
"Hva er Voodoo-puver?" spurte jeg og så forvirret opp på Fredrick. 
Han sukket.
"Voodoo-pulver er pulver du skraper av en dukke og kaster det på den personen du vil kontrollere. Heldigvis kan det ikke forårsake død, men det kan forårsake utrolig med smerte. Så mye smerte at du heller skulle ønske du var død. Vi må komme oss hjem til far. Han vet hva vi skal gjøre."

Vi kom oss ut av stedet vi ble holdt fanget, men ingen av oss visste hvor vi var. Vi kunne ikke annet enn å gå. Enda en smerte inntraff magen min. Jeg falt sammen og skrek. Det gjorde utrolig vondt. Fredrick støttet meg. Alexander sto bare å så livredd på meg. Jeg visste hva han tenkte og hva det var med han. Han var redd for at snart ville det bli hans tur til å bli torturert. 
Jeg kjente smerten gå ut igjennom ryggen og jeg bøyde meg bakover av smerte. Da smerten forsvant, fallt jeg ned på ryggen. Pulsen min var høy og jeg gispet etter luft. Noe grep meg om halsen og klemte. Jeg tok hendene mine opp mot halsen, men kjente ingenting. Det holdt på å kvele meg. Fredrick satte seg ned ved siden av meg og prøvde å få oppmerksomheten min. Han så bort på noen. Men jeg greide ikke å se hvem.


Fredrick's POV


Janne fallt bakover på ryggen og gispet etter luft. Hun trengte hjelp. Jeg satte meg ned ved siden av henne og prøvde å få kontakt med henne. Hun var i sjokk av det som skjedde så det var ikke lett. Jeg så bort på Alex. Han var livredd.
"Få han bort herifra!" ropte jeg til kompisene hans. De løp bort til Alexander og tvang han bort. Hvis jeg husket riktig av det far fortalte meg visste jeg at hvis de ikke var med hverandre, funket ikke Voodoo-pulveret. Janne pustet tungt. Kraften om halsen hennes hadde tydeligvis sluppet og hun kunne puste igjen. Hun slappet av på bakken. Jeg kjente på pulsen hennes. Den hadde blitt roligere. Men hun var fortsatt i sjokk. Jeg så meg rundt for å se om det var noe vann her. Det var det ikke. 
"Vel, får gjøre dette på den gammeldagse måten da." sa jeg for meg selv og bitchslappet hun hardt. Brått satte hun seg opp.
"Hva skjedde? Hvor er Alex?" sa hun og snudde seg mot meg. "Du kysset meg vell ikke?" Hun pekte på meg og lagde et skeptisk uttrykk i ansiktet. 
"Nei. Nei." sa jeg og tok henda i været i forsvar. 
"Hvor er Alex?" Hun reiste seg opp.
"Jeg ba kompisene hans om å ta ham med vekk."
"Hvorfor det?" 

Hun rygget litt unna meg.
"Jeg skal ikke gjøre deg noe. Alt jeg vet er at så lenge du og Alex ikke er mer enn ti meter unna hverandre så funker ikke Voodoo-pulveret. Derfor må dere sørge for å være ti meter unna hverandre. Skjønner?" 
"Men hvordan kan jeg tilbringe tid sammen med han da? Hvordan kan jeg kysse han? Han er kjæresten min. Hva skal til for å oppheve dette? Hvordan..."
"Rolig. Slapp av litt. Du holdt nettopp på å bli kvalt, så slapp av før du hyperventilerer."
"Men du sa jo at Voodoo-pulveret ikke kunne ta livet av meg."
"Stemmer det. Med en gang pulveret merker at hjerte ikke tåler mer slutter det og lar det få seg en pause."
"Åh. Jeg vil hjem." 
"Her. La meg hjelpe deg." 
Jeg ga henne hånden min. Hun tok tak i den og jeg teleporterte oss bort.


Janne's POV

Fredrick hadde hjulpet meg opp på rommet før han dro for å snakke med Alex. Jeg lå og slappet av i senga. Jeg kjedet meg faktisk. Mor kom inn av og til med noe mat, men jeg hadde ikke spist noe av det. Tante Darla kom inn døren.
"Hvordan har du det vennen? Jeg hører du har fått Voodoo-pulver på deg." sa hun
"Har det ja, men det går fint. I hvertfall nå."  svarte jeg og satte meg opp. 
"Hva mener du?" 
"Vell. På grunn av denne Voodoo-tingen kan jeg ikke tilbringe tid med Alex." 
"Åh. Kjærlighetsdrama, jeg forstår."

Tante så bort litt.
"Vil du vite en hemmelighet." sa hun plutselig.
"Ja?" 
"Voodoo-pulver ble oppfunnet av din oldefar og Dracula."
"Samarbeidet de?" 
"Ja. De oppfant pulveret. Men når de skulle teste det, ville din oldefar teste det på et tre først, for å være sikker på at ingenting farlig skjedde. Han ville bruke Voodoo-pulveret til å helbrede folk, men Dracula fant ut at man kunne påføre smerte og halvdød med det. Så han utnyttet det. Da oldefaren din tok han på fersker kastet Dracula pulveret på han og torturerte han med det."
"Men hva skjedde med oldefar?"
"Dracula sperret han inne i fangehullet sitt og torturerte han når han ville. Jeg var den siste som besøkte han før han døde. Hvordan han døde vet jeg dessverre ikke."
"Hva mener du med at du ikke vet det?"
"Alt jeg vet, kjære deg, er at en dag ba Dracula meg slutte å komme for å besøke oldefaren din. Da jeg spurte hvorfor, sa han bare at oldefaren din var dø."
"Hm... Trur du han fortsatt lever?" 
"Jeg vet ikke. Det er så lenge siden, så det kan være sant. De eneste som vet er Gud selv. Alle døde engler og mennesker kommer dit vet du."
"Men Mizty kan da gå inn dit. Hvor er hun?"
"Jeg trodde hun var med dere. Hun har ikke vært hjemme siden dere gikk ut for å lete etter Alexander og Emanuel."
"Tror du Dracula har tatt henne?"
"Jeg vet ikke, men håper ikke det." 

Tante slo seg lett på lårene. "Men nå må du sove." sa hun og gikk til døren.
"Natta tante." sa jeg.
"Natta vennen." smilte hun til meg og lukket døren. 


Mika's POV

Vinduet til Janne var åpent. Jeg tok sats og hoppet inn. Hun skvatt litt da jeg landet.
"Unnskyld hvis jeg skremte deg." begynte jeg. "Jeg tenkte bare du trengte en venn, siden du ikke kan være sammen med Alexander nå." 
Jeg smattet litt på røyken jeg holdt og blåste ut noen røykskyer.
"Takk, Mika. Jeg får ikke sove en gang." sa hun. "Visste du at Mizty er borte?" 
"Nei, det visste jeg ikke."
"Kan du ringe Emanuel og høre om Mizty er der fortsatt?"
"Det skal jeg gjøre."

Jeg satte meg ned på sengen hennes og fisket opp mobilen. 
*Ring* *Ring*
"Hallo?" hørtes fra den andre enden.
"Hei Manu." sa jeg.
"Å Mika. Hei. Hva kan jeg gjøre for dem?"
"Først kan du la være å terge meg for måten jeg snakker på, kamerat."
"Sorry buddy."
"Jeg er til Janne og vi lurte på om Mizt fortsatt var hos deg?"
"Hvorfor skulle hun være det?"
"Du skjønner. Da vi lette etter deg og Alexander ville hun besøke deg alene. Vet dessverre ikke hvorfor, men hun har ikke blitt sett siden."
"Nei, hun er ikke her. Vent litt, så skal jeg høre med foreldrene mine."

Jeg hørte han gikk rundt i huset igjennom telefonen og hørte han spurte både moren og faren.
"Nei, de har heller ikke sett henne." sa han til slutt.
"Hm..." sa jeg.
"Men jeg tror fatter'n lyver. Jeg kjenner det på meg." hvisket han.
"Prøv å finn det ut. Det er jo din unge frøken det er snakk om." 
"Vi er ikke sammen lenger. Jeg slo opp."
"Hvorfor det?"
"Fatter'n sa jeg skulle det."
"Du kan ikke høre på din far hele tiden. Selv om jeg respekterer din far, mener jeg du burde få være sammen med hvem du vil."
"Jeg vet ikke."
"FINN DAMA DI!!" 

Jeg la på. 
"Hun var ikke der." sa jeg. 
Janne la seg tilbake i sengen. Hun så veldig trist og oppskakket ut. 'Kanskje hun trenger en løpetur.' tenkte jeg.
"Blir du med på en løpetur?" spurte jeg henne og smilte. Hun nikket og reiste seg. Vi forvandlet oss til varulver og hoppet ut vinduet. Raskt som lynet løp vi igjennom natten.