Deathangel

Kapittel 14

Alexander's POV

For sent igjen? Jeg så på klokken en gang til, mens jeg løp nedover gaten mot skolen. Dette var tredje gangen i år jeg hadde sovnet av. Klokken var ikke mere enn fem over halv åtte, så altså fem minutter for sent, men det var ikke klokkeslettet som plaget meg. Det var læreren vi hadde i første time. Han het David Mice, noe som gjorde til at gutta og jeg ertet han. Men så hadde det godt så langt at han hadde blitt så sint på oss og ga oss anmerkning for hver minste, lille detalj vi gjorde. Og nå kom jeg til å få min femte anmerkning av han, som sikkert ville ende med at jeg ble sendt til rektors kontor eller utvisning. Jeg stønnet lavt for meg selv, og satte ned farten. 'Hm. Jeg kan da ikke få anmerkning av han hvis jeg ikke møter opp. Jeg bare sier at jeg var til tannlegen.' tenkte jeg for meg selv og smilte. 
"Vel, hello." sa Castell og stilte seg rett foran meg. Han lente seg på den ene armen inntil murveggen vi sto ved siden av. Castell var broren til Cleo. Han hadde rufsette, brunt hår. Lyseblåe øyne som alltid lyste av ondskap og gikk alltid med en brun rustning. Hvorfor, visste jeg ikke. 
"Hvor i svarte kom du fra, Castell? Og hva vil du?" spyttet jeg mot han. Han lo litt og gliste det selvsikre smilet sitt. 
"Og kom igjen da, Alexander. Selv om du og søstra mi krangler kan da vi være venner." 
"Over min døde kropp." Jeg dultet til han og gikk forbi. Bak meg hørte jeg han le litt. 
"Og kom igjen!" ropte han noen metre bak meg.
"Det har du alt sagt! Finn på noe bedre!" ropte jeg tilbake og løftet langefingeren mot han, men jeg stoppet ikke å gå. Castell dukket opp foran meg i den grønne røykskyen sin. 
"Alexander da. Hvordan kan du være sur på meg? Jeg har da ikke gjort noe." sa han og slo ut med hendene.
"Ikke det? Hvem avslørte Mena for Herdez? Og gjorde til at Herdez ikke liker meg mer?" sa jeg og så irritert på han.
"Åja. Sorry, bro. Men til mitt forsvar, hvordan skulle jeg vite at hun søstra di ville klikke helt?" 
Det var næret på at jeg dro til han. Men i stedet tok jeg meg sammen. 
"Hvorfor i svarte skal vi bli venner igjen?" spurte jeg for å skifte tema. Før da Cleo og jeg gikk ut sammen var vi som brødre, men det snudde raskt da Castell fikk kastet ut Mena fra huset vårt. Og det ble ikke bedre da jeg slo opp med Cleo. Han kom med masse trusler og pisspreik som jeg kaller det.
"Herregud da, Alexander." stønnet Castell og ristet hodet irritert. Han tok et skritt mot meg og la den ene hånden sin på den ene skulderen min. Jeg stirret "care" på den.
"Come on bro. Møt meg ved broen som før da. Bare ikveld." 
Jeg så usikkert ned mot bakken. Skulle jeg møte han? Det kan være en felle. Jeg visste jo hvem faren og moren hans var. Takket være Cleo. 
"Får se." sa jeg og begynte å gå. Han stoppet meg ikke mere og jeg ruslet rolig ned mot skolen. Nå hadde jeg i vært fall gått glipp av første time.

Janne's POV

Alex kom gående nedover koridoren mot meg. Vi hadde første fri nå, osm varte i sånn ti minutter. Nok til å hente bøkene våre og gå til neste time. Alex hadde skapet sitt ti skap fra meg, så han stoppet opp og tok ut bøkene sine og slenkte sekken sin inn i skapet før han kom bort til meg. 
"Hey babe." sa han og gliste stolt. Uten å se på han lo jeg litt for meg selv mens jeg byttet ut bøkene mine. 
"Hvorfor er du sen?" spurte jeg og kastet et raskt blikk på han. 
"Tannlegen." løy han og lo. Jeg lo med han. Han og tannlegen. Ikke en god match. Hver gang jeg nevnte at jeg skulle til tannlegen krympet han seg alltid og nektet å være med som støtte. Stakkars. Han var jo livredd. 
Alex dro meg inntil seg og presset leppene sine mot mine. Selvfølgelig kysset jeg tilbake. 
"Hey! Ingen kyssing i korridoren!" hørte vi en stemme si. Vi snudde oss mot stemmen og så mr. Mice kom opp mot oss. Han så strengt og granskende på Alex. 
"Hvorfor var ikke du i timen min i dag?" sa han og så enda mere sur ut.
"Jeg var hos tannlegen." svarte Alex stille. 
"Det er den dårligste unnskyldningen jeg har hørt fra deg. Bevis det." spyttet mr. Mice mot han. Alex så ned på meg med et "hjelp meg"-blikk. Jeg brukte magien min til å skape en streng bakpå tenna hans i nedgapet. Da jeg var ferdig nikket jeg kort til Alex og han gapte mot mr. Mice. Mr. Mice studerte munnen hans grundig. 
"Visste ikke at du hadde hatt regulering." sa han rolig. Men skuet raskt på Alex igjen. 
"Gjør alt jeg kan for å skjule den." sa Alex lavt, som om at han var flau over det. Han var en veldig god og troverdig skuespiller. 
Mr. Mice snudde seg mot meg. Han lente seg ned mot meg og hvisket:
"Du kan finne deg noen bedre."
Uten at jeg var klar over det bitchslappet jeg han. Hardt. Så hardt at han måtte vri på hodet. Han rettet seg opp i ryggen igjen og begynte og gå forbi Alex og mot sikkert lærerværelse.
"Hade elever." sa han.
"Hade Mice." sa Alex og lo litt.
"Hørte den. Gjensitting i to timer. I dag!" 
"Og come on!" Alex slo ut henda og snudde seg mot han, men mr. Mice gikk bare videre og forsvant rundt hjørnet. 
"Vel det var unødvendig." sa Alex mens vi gikk nedover koridoren mot engelsktimen. 
"Du gjorde det mot deg selv." sa jeg og så opp på han.
"Jajaja. Bra slått forresten." Han blunket til meg. 
"Han er bare så ekkel." Jeg trakk bøkene litt tettere inntil meg.
"Du sier ikke det. Vent. Hvordan ekkel tenker du på?"
"Jeg tror han har en crush på meg. I stad da han hvisket til meg sa han at jeg kunne finne noen bedre. Jeg tror han mener ham." 
"Har du en crush på han da?"
"Nei, selvfølgelig ikke. Jeg liker jo deg." 
Jeg dultet til han. Han lo av det og trakk meg inn i et kyss før vi gikk inn i klasserommet og satte oss på hvert vårt sted. Jeg ved Mizty og han ved Xavier med Emanuel rett foran dem. Alex forsvant rett inn i samtalen deres. Jeg bladde opp siden vi skulle være på og ventet til timen begynte.

Hell's POV

"Kom igjen. Du kan bedre enn det. Gi meg alt du har." Mika gliste mot meg og løp på meg. Jeg grep han om nakken så han ikke kunne bite meg. I et kast kastet jeg han over den høyeste haugen av skrap. Et klynk kom fra den andre siden.
"Alt i orden?!" ropte jeg. Ingen svarte. Nysgjerrig som jeg var, gikk jeg rundt haugen og fant han liggende på ryggen oppå et bilvrak. Han stønnet og tok menneskeform.
"Auch. Ble det for mye for den lille varulven?" terget jeg han og lo. Han skulte bare surt på meg. 
Siden Dracula hadde en hær og ble sterkere for hver dag, bestemte vi oss for å bruke fritiden vår på å trene. Mika hadde skaffet et lite musikkanlegg og en iPod som han hadde lastet ned mange treningssanger på. Nå var det sangen "I can walk on water" som ble spilt. Angrepene til Mika var forutsett for han fulgte takten til musikken. Men det var en del av strategien vår. Selvfølgelig skulle vi ikke spille av musikk neste gang vi slåss mot Dracula, men vi skulle tenke på den og følge takten. 
"Ta en pause, kompis." sa jeg og klappet han på skulderen. Vi satte oss ned på et av bilvraka og stoppet musikken. Mika tok en slurk av vannflaska hans. Han rakte den til meg, men jeg avviste det. 
"Lurer på hva de gjør på skolen nå." sa jeg og så drømmende opp mot himmelen.
"Savner du den?" 
"Hø?" Spørsmålet fra Mika overrasket meg.
"Jeg savner å gå på skolen litt, men ikke så veldig. Hadde vært gøy og gått på skolen med de andre hver dag." fortsatte jeg. "Men hva med deg? Savner ikke du skolen?"
"Jeg har egentlig ikke gått på skolen. Foreldrene mine lot meg ikke begynne siden jeg er varulv og de andre var udødelige. Så jeg måtte bli hjemme og øve på å bli en alfa. Og resten av historien kjenner du tl." Han dultet meg i skulderen og smilte svakt. Jeg smilte svakt tilbake. "Men du har egentlig aldri fortalt meg hva som skjedde med din familie." Han så bekymret på meg. Jeg så bare ned i henda mine. Mika var jo bestekompisen min og vi kom til gjengen sammen. Helt siden vi var fem år hadde vi holdt sammen. Det var da familiene våre forsvant. Men aldri hadde jeg fortalt han om min tragedie. Hver gang han hadde spurt hadde jeg skiftet tema. Han hadde fortalt meg om sin tragedie. At noen mennesker oppdaget hemmeligheten deres og hadde skutt foreldrene hans. Han var alenebarn og menneskene hadde ikke sett han i det han hadde løp ifra huset deres og hadde forsvunnet inn i skogen. Noen dager senere hadde jeg funnet han og vi ble venner ganske fort, selv om at vi sloss i starten siden vi ikke kjente hverandre. 
Jeg gravde i lomma mi og dro opp en medaljong. Forsiktig åpnet jeg den. Mika fulgte spent med. Tårer presset seg på i øyekrokene mine og de var ikke sene om å renne nedover kinnene mine. Mika lå en arm på skulderen min. Da var det han alltid pleide og gjøre hver gang jeg hadde det vondt. Og det var ofte. Hallo, jeg er en vampyr og vampyrer dreper dyr og folk. Hver dag angret jeg på at jeg drept enoen, men jeg var nødt siden jeg måtte leve selv. 
"Hvem er de folka?" spurte Mika og pekte på medaljongen. Flere tårer trillet nedover kinnene mine.
"Det er foreldrene mine, besteforeldrene mine og... søstera mi... Hellen." Jeg hisktet navnet hennes og gråt i hendene mine. Det gjorde så vondt å si navnet hennes. 
"Så, så kompis. Det går bra." sa Mika trøstende og klappet meg på skulderen. Vi var ikke så gode på å trøste hverandre. Jeg trakk pusten før jeg prøvde å fortsette, men endte opp i tårer igjen. Dette er jo sikkert helt uvirkelig. En vampyr som gråter. Vi skal ikke ha følelser, men jeg har det. Grunnen er jeg usikker på. Kanksje jeg bare har tilbringt for mye tid med mennesker. Begge foreldrene mine var mennesker. Det var Hellen også. Jeg ble ikke bit eller nå, men jeg vart født som vampyr. Vampyrkreftene mine viste seg ikke før jeg var tre år gammel. Og siden da har jeg utviklet meg og blitt ekstremt sterk. Jeg tok meg sammen og fortsatte.
"Hele byen vendte seg mot familien min da folk på gaten så øynene mine. De var røde og mange skrek djevelens sønn og løp sin vei. Jeg skjønte ingenting, men jeg husker det. Selv om at jeg levde på menneskemat de første tre årene, var folk redde for meg. Da jeg fyllte tre år så..." jeg brøt ut i gråt igjen. Jeg angret så veldig på det. Mika kom borti fjernkontrollet til annlegget og sangen "Love me like you do" spilte av. Han skulle til å slå den av, men jeg stoppet han. Jeg så opp mot himmelen. Ønsket bare så innderlig at Hellen var her enda. Hun var bare to år. TO ÅR!!! En kraftig smerte av anger vrengte seg i magen min. Jeg falt sammen ned fra bilvraket og ned på bakken. 
"Hell?" hørte jeg bare Mika spørre forskrekket. Smerten roet seg og jeg lå på ryggen og så opp mot himmelen. Jeg så bort på Mika. Tårene trillet nedover kinnene mine da jeg sa:
"Hellen var min første."