Deathangel

Kapittel 12

Mizty's POV

"Noen som har sett Alexander og Janne?" spurte læreren og så på klassen. Mange ristet på hodet eller mumlet et nei. Jeg så bak på Xavier og Emanuel. Xavier så forvirret på meg, mens Emanuel prøvde å ignorere meg, men sendte meg noen blikk av og til. 
Jeg snudde meg tilbake og fokuserte på matteoppgaven. 
"2x gange 5 minus 3=57. Hva er x?" mumlet jeg lavt for meg selv. Uansett hvor mange ganger jeg leste oppgave, var det som om den gikk inn det ene øret og ut det andre. Siden jeg satt ved siden av vinduet så jeg ut igjennom det i stedet for å fokusere. Tankene mine var samlet på Alexander og Janne. Hvor var de? 
En lysstråle steg raskt opp fra et stykke inn i skogen, som var det eneste man så i fra vinduet. Klasserommet var tross alt i tredje etasjen, så vi hadde god utsikt. Lysstrålen måtte komme fra Janne. Hun hadde ikke kontroll på kreftene sine nårhun ble sint. Og strålen hadde en blåfarge. Like blått som de klareste Azuritt. 
"Lærer?" ropte jeg og rakte opp hånden.
"Ja, Mizty?" svarte han og så på meg. 
"Kan jeg få gå ut en tur? Jeg føler meg ikke så bra." løy jeg og la hånden over magen, mens jeg prøvde å se syk ut. 
"Ser ut som det kan være en lur idé det." sa han og så engstelig på meg. 
I det jeg reiste meg så jeg bak på Xavier og Emanuel som så sjokkert på meg. Emanuel så til og med bekymret ut. Jeg nikket svakt mot vinduet og begge så mot det. De fikk sjokk og rakte opp hånden. 
"Lærer?" sa de begge to i kor. Jeg kom meg ut døren før jeg fikk høre deres unnskyldninger. For at læreren ikke skulle bli mistenksom, så gikk jeg ned til toalettene og ventet på dem der. Det gikk noen minutter uten at de kom så jeg tekstet Hell og MIka. "Kommer." og "Er der om et." var svarene jeg fikk. Rett etterpå kom guttene ut av klasserommet og vi løp nedover korridorene og ut av skolen. Mika og Hell kom akkurat i det vi skulle til å løpe inn i skogen, allerede forvandlet. Vi forvandlet oss også. Emanuel og jeg fløy igjennom skogen, mens Mika og Xavier løp under oss. Hell brukte vampyrfarten sin og var sikkert allerede fremme.

Hell's POV

Det første synet som traff meg var Zulvana som sto og holdt ansiktet til Alexander. Det var tydelig at han var sint. Janne så meg, men sa ingenting siden Zulvana, Dracula og demonene ikke hadde oppdaget meg. Jeg stirret sint på Zulvana og hun vred seg rundt av smerte. Dracula snudde seg raskt og oppdaget meg. Et sekund gikk så var jeg hengt opp ved et tre av han. Han sto rett foran meg og holdt den ene hånden sin rundt halsen min. Beina mine var sikkert en meter over bakken. Heldigvis trengte jeg ikke å puste, men det gjorde vondt i halsen. Dracula gransket meg med synet sitt fra topp til tå og om igjen. De andre kom ut fra buskene. Mika løp rett på demonene som hylte av redsel. Lyden deres skar i ørene. Dracula slapp meg ned, men jeg fallt ned på knærne og greide ikke å reise meg på grunn av hylene fra demonene. Det kjentes ut som om hodet mitt skulle falle av. Eller i hvert fall ørene. Jeg greide så vidt å se opp på de andre. Emanuel og Mizt fallt ned fra luften mens de holdt seg for ørene. Kreftene deres forsvant og de vred seg rundt av smerte fra lydene. Selv kjente jeg at kreftene mine forsvant. En sangtekst dukket opp i hodet mitt. Det var refrenget på sangen "The night is still young" som var den siste sangen jeg hørte på før jeg dro hit. Jeg kjempet mot lyden og fikk reist meg opp. 
"AAAAAAAAAAAAAAAAH!" ropte jeg og slo hardt ned i bakken slik at det lagde et minijordskjelv. Alle fallt over ende, til og med Dracula. Han så sjokkert opp på meg før han reiste seg. 
"Hm. En så sterk vampyr har aldri eksistert før." sa han og så ondt på meg. Hele meg krympet seg litt, men jeg tenkte fortsatt på teksten.
"Er det noe mere du kan?" spurte Dracula og så spørrende på meg.
"The night is still young." sa jeg og gliste mot han før jeg stirret sint på han. Han begynte å hoste av smerte. En energibølge traff meg og slengte meg inn i et tre. Jeg traff bakken og alt ble mørkt.

Janne's POV

Hell traff et tre og besvimte. Det gjorde meg så sint. Hele kroppen min kokte og uten at jeg kunne kontrolere det skjøt en energibølge ut av meg og fjernet lenkene. Jeg forvandlet meg uten å legge merke til det og ble combien igjen. Det første målet mitt var Zulvana. Et snerr streifet munnen min mens jeg gikk sakte mot henne. Jeg ville nyte dette øyeblikket egentlig. Bare få en slutt på alt. Noen glefset meg i siden og drev meg inn i en slåsskamp. Etter en liten stund oppdaget jeg at det var Mika jeg slåss med. 'Ikke igjen.' tenkte jeg. 'Fredrick!' ropte jeg i tankene og Fredrick kom til synet i en røyksky. Kiara kom rett etter han i en egen røyksky. "Du ropte." sa han og bukket høflig. "Finn den vampyren!" glefset jeg mot dem og fortsatte å beskytte meg selv mot Mika.