Deathangel

Kapittel 3

Alexander's POV

Jeg så på klokken. Halv et. Det var mørkt ute siden det var natt. Jeg sto ved pulten på rommet mitt og så ut vinduet. På skrivebordet lå et smykke, som jeg ikke hadde tatt frem på flere år. Forsiktig tok jeg det opp og så på det. Tårene presset på og rant ned på det. Raskt og hardt knep jeg igjen hånden av sinnet. En blå flamme sto opp og rundt hånden min. Sjokkert slapp jeg smykket rett i gulvet. Jeg sto forskrekket og så på det. Som om jeg hadde sett et spøkelse. En mørk kraft trakk inn i meg og fyllte hele kroppen min. Jeg falt ned på kne, tok meg på hodet og skrek av smerte. "Alexander..." hvisket en stemme. Jeg var i sjokk. Hvem var dette? Øynene mine greide ikke å holde seg i ro. "Alexander...!" hvisket stemmen litt høyere. "Hvem er du?" skrek jeg.
"Ingen tid til småprat..." hvisket den igjen.
"Hva vil du?" 
"Jeg trenger en tjeneste fra deg... Kom til skraphaugen...!" 

Stemmen forsvant og kroppen min slappet av. Skraphaugen? Hva skal jeg der? tenkte jeg. Så kom jeg på smykket. Jeg tok det opp og lå det i et skrin som var gjemt i et hemmelig rom i skrivebordet, før jeg tok jakken min og listet meg ut av huset. 

Mizty's POV 

Nå var tiden. I natt skulle jeg bli en fullkommen engel, men kun vingene mine ville vise hvilken engel. Siden jeg ikke var en fullkommen engel enda og hadde gått igjennom mange stadier de siste årene, kunne vingene mine skifte farge ikveld. Om de ville. Jeg tok tak i den røde kappen min og tok hetten over hodet. Mor kom og hentet meg. Sammen gikk vi inn den hemmelige døren til engelriket igjennom skapet på rommet hennes. 

Vi gikk opp en sti som førte til en gyllen trapp. På den ene siden av stien sto de hvite englene og på den andre siden, de mørke englene. Emanuel vinket til meg. Jeg smilte tilbake. Mor gikk bort til de lyse englene mens jeg satte meg på kne rett nedenfor trappen. Øverst på toppen av trappen var det en port. Den var lukket. Ingen andre enn selveste Hefroid fikk gå inn der. Det var porten til Gud og kun lederengelen og Gabriel hadde lov til å gå inn der av englene. To store ruller, på hver sin side av porten, åpnet seg. Det var rullene for mørke engler og lyse engler. De hadde samme regler, men var tolket på hver sin måte. På hver av rullene sto det øverst: "Sometimes I look at my life from a different angel. I don't know if I'm God's child or Satans angel." Det var på en måte hovedregelen for alle engler. Porten åpnet seg sakte og ut kom Hefroid med Gabriel i hælene. Jeg skulle ikke se opp før jeg fikk beskjed om det. Det var regelen. Jeg så ned i gulvet, men kunne høre de andre englene hviske seg imellom. 
"Gabriel? Hva gjør han her?" overhørte jeg dem. Hva? Er Gabriel her? tenkte jeg. Ingen hadde sett Gabriel siden han forlot jorden. Alle engler måtte gå igjennom engleverden for å komme til den gylne port. Gabriel hadde forsvunnet inn porten og hadde ikke blitt sett på lenge. 

Hefroid åpnet en rull og begynte å lese på englenes språk:
"Kjære engler. 
Fra tusen år tilbake, sto Gabriel her før meg. 
Han invilget den første engelen. Våre evner er kombinert til å fylle verden med balanse. 
Mørke engler! La skyggene føre med seg deres evner og viljer til å skape uro, men lyse engler! La lyset og solen bringe ro og fantastiske nyheter på jorden.

Nå. La oss alle si englenes hovedregel." 

Alle samlet hendene foran seg og sa i kor på norsk:
"Av og til ser jeg mitt liv fra en annen engel. Jeg vet ikke om jeg er Gud's barn eller Satan's engel." 

"Nå!" fortsatte Hefroid. "La oss fortsette innvigelsen av vår nye engel, Miztel... Unnskyld... Mizty Cleon. Vil hennes vinger bli sorte..." han viste vei med hånden sin mot de sorte englene som jublet før han fortsatte: "Eller vil de bli hvite." Han beveget armen mot de lyse englene som jublet enda mer. Jeg måtte bare smile av det. Det var litt komisk og bli satt pris på før man alt var blitt valgt. To føtter kom inn i synsvinkelen min. "Reis deg, unge frøken Cleon." hørte jeg Hefroid si. Jeg reiste meg, men så ikke opp. "Se på mitt ansikt og la vingene dine følge ditt hjerte." hørte jeg en helt annen stemme si. To hender tvang meg til å se opp i ansiktet til... GABRIEL!!! Ingen hadde noensinne blitt innviet av Gabriel før. Jeg fortsatte å se i øynene hans. Det føltes som en evighet før han endelig sa: "De skjebne er bestemt." Alle gispet da vingene mine forandret seg. De begynte å hviske. "Ah, jeg ser." sa Gabriel med en rolig stemme. "En ny engleart er annkommet. Jeg visste det var noe spesiellt med deg, Mizty." Han tok hånden min og leide meg opp trappen. Han plasserte meg midt på den helt øverst. "Se, min Gud! En ny engleart! ropte han til porten. "Jeg ser, min venn. Dagen er kommet. Her er en ny leder." sa en stemme innenfra porten. Ingen kunne se hvem det var, men alle visste det var Gud. Ingen kunne se han fordi "Gud skal ikke bli sett." som var en av de uskrevne reglene til englene og menneskene. "Se på vingene dine." sa Hefroid og ga meg et vink. Jeg så opp på de. De var grå. Ikke mørk grå eller lys grå, men midt i mellom. De var nydelige og spesielle. Jeg gispet. Gabriel og Hefroid kom opp og stilte seg ved siden av meg. De tok hver sin hånd og løftet de til værs. 
"Her mine venner.
Her er den nye lederen for grå-englene. En ny generasjon og art som vil vare foralltid. Fra i dag vil hun være en av oss i den gylne port. Hun er fri til å gå hvor hun vil, når hun vil."