Deathangel

Kapittel 6

Mizty's POV

Vi gikk nedover gatene mot smuget hvor Alexander pleide å henge om kveldene. Xavier snakket ikke eller så på meg i det hele tatt. Det føltes rart å gå sammen med han. Foran oss gikk Janne og Mika og snakket uten stopp. Plutselig dunket jeg inn i Mika. De hadde stoppet uten at vi hadde oppdaget det. Xavier kræsjet inn i Janne. 
"Hva er det med dere to?" spurte Mika oss. 
"Ja dere er så rare. Ikke snakker dere og nå kræsjer dere inni oss. Hva skjer?" spurte Janne oss. 
"Ingenting." sa vi raskt i kor og ristet lett på hodet. De vekslet et forvirret blikk. Janne snudde seg mot Mika igjen. "Skal vi gå igjennom smuget til krysset på den andre siden?"
"Hvilket kyss? Ingen kyss her. Ingen har kysset her." utbrøt jeg. Janne og Mika så enda mere forvirret ut. 
"Jeg sa krysset, ikke kysset." sa Janne. "Hva skjer med deg'a?"
"Eh..." Jeg så ned. "Ingenting." mumlet jeg.
Jeg så opp igjen og la merke til at Janne ga meg "vi-snakker-hjemme-om-det"-blikket. 

Inne i smuget var det mørkt og ekkelt. Søppel lå strødd overalt og det var så skittent. 
"Hvordan greier dere å henge her?" spurte jeg og holdt meg for nesa.
"Skjerp deg'a, Mizt. Dete er ikke noe ille." sa Xavier til meg. 
"Skjerp meg? Hva med deg?! Kanskje du burde skjerpe deg?!" ropte jeg til han. Med en gang jeg innså hva jeg hadde sagt la jeg hånden foran munnen. Janne og Mika vekslet blikk igjen. De hvisket noe imellom seg, men jeg kunne ikke høre hva de sa.

Janne's POV

"Hva feiler det henne?" hvisket Mika til meg. 
"Jeg vet ikke. Både hun og Xavier er så rare." hvisket jeg tilbake. 
"La oss bare lete etter Alexander og Emanuel." sa jeg høyt og stirret irritert på Mizty og Xavier. Begge krympet seg og så ned i bakken hver sin vei. "Ok." mumlet de. 
"Janne?" sa Mika. 
"Ja?" svarte jeg.
"Hvordan skal vi finne noen spor av Alexander i dette mørket?" 
"Hm... Har ikke han en bror?" 
"Jo. Fredrick. Men de snakker ikke mye." 
"Sa noen navnet mitt." 
Vi snudde oss mot det ene hjørnet på enden av smuget. En gutt med langt, lyst hår, sannsynligvis Fredrick, sto der og tok en slurk av et glass med vin. Han var kledd i en rustning og hadde lyselilla hansker med fjær av krystaller på. Han kom ut i den delen hvor det var litt lys og jeg kunne se øynene hans. De var blå, men litt lilla også. Fra hans venstre øret hang det en lang øredobbeltrå med en blå perle på enden. Under venstre øye hadde han et arr. Så ut som noen hadde klort han.

"Så du er Fredrick?" spurte jeg.
"I egen person." sa han og åpnet armene, og bukket. "Vel, vel. Er det ikke dama til den teite broren min og deres små venner?"
Jeg kjente sinne steg i meg og følte at energien strømmet ut. 
"Han er ikke teit!" ropte jeg surt og en energibølge for ut av meg. Den kastet Fredrick opp mot veggen. Han mistet vinglasset som knuste. Han selv traff en vegg og falt hardt ned på bakken. Etter hvert kom han til seg selv og stønnet av smerte. Jeg så rundt meg. De andre sto helt i ro på samme sted. 
"Traff jeg ikke dere?" spurte jeg forvirret og pekte på dem. De ristet på hodet. 'Hm... Merkelig. Hvorfor traff jeg kun Fredrick?' tenkte jeg for meg selv. 
Jeg snudde meg og møtte Fredrick's ansikt. Han sto rett foran meg og studerte meg fra topp til tå. 
"Hva er det?" sa jeg og tok et skritt tilbake. 
"Det er bare det at jeg aldri har sett en combi før. Og du er alt for pen for Alexander. Men de sier at combiene er utrolig nydelige." sa Fredrick og tok tak i hånden min. Jeg dro den til meg. 
"Hvor er Alex?" spurte jeg bestemt.
"Alex? Hahaha, kaller du han det."
"Hvor er han?!"
"Back of, bitch. Jeg vet ikke."
Jeg hørte de andre gispe da han kalte meg en bitch, men jeg brydde meg ikke. 
"Har han ikke vært hjemme?" spurte jeg i stedet.
"Vi lever i skyggene i dette smuget. Nei ,han har ikke vært hjemme. Vil du ha bevis?"
Før jeg rakk å svare snudde han seg mot skyggen han kom fra å ropte: "FAR!" 
Ut ifra skyggene kom en høy, mørkhåret mann. Han lignet litt på Dracula bare han var helt svartkledd og i stedet for en moderne skjorte, hadde han en gammeldags, elegant skjorte. I armen holdt han et vinglass med vin. Akkurat som Fredrick. "Hva kan jeg hjelpe med?" spurte han høflig med en mørk stemme og bukket høflig. "Dette er dama til Alexander." sa Fredrick og pekte på meg. 
"Hyggelig å møte deg." sa jeg og nikket. Følte bare at jeg måtte det. 
"Så du er combien? Hyggelig å treffe deg også. Jeg er Herdez." Han kastet på det middelslange håret sitt og tok en slurk av vinglasset. På ringefingeren hadde han en svart ring. 
"Ja, det er meg. Er Alex hjemme?" spurte jeg.
"Dessverre, unge, frøken Cleon. Jeg har dessverre ikke sett han. Kanskje Kiara har sett han. Fredrick., hent søsteren din."
"KIARA!"
"Jeg sa hent henne, ikke rop på henne." Herdez la en hånd foran ansiktet og ristet lett på hodet.
"Enklere å rope." sa Fredrick og tryllet frem et nytt glass med vin. Han tok en slurk av vinglasset. 
"Er det noe far?" spurte Kiara og kom ut fra skyggene. Hun var i ført en lang, beige kjole, men beige-fargede slør hengende fra skuldrene og nedover hendene. Håret hennes var kort, og brunt og hun hadde en blomsterbukket i håret. Til armbånd hadde hun kvister og på den ene skulderen satt det en kråke. Øynene hennes var brune. 
"Kiara. Kjære. Har du sett vår kjære Alexander?" sa Herdez. 
"Nei, far. Det har jeg ikke. Og det har ikke Kreffs heller." Hun klappet kråken.
"Ikke for å være uhøflig eller noe sånt, men hvorfor er dine øyne brune og resten av familien din sine svarte?" spurte Mizty henne. 
"Oh. Vel det er bare guttene som har svarte øyne. Mor og jeg har brune for mor er varulv og jeg er halvt varulv." 
"Stilig." utbrøt Mika. Kiara smilte et søtt og flørtete smil til han.
"Du er varulv, ikke sant?" spurte hun.
"Jupp." Mika viste at han var stolt av det. Jeg så bort på Herdez. Han så ikke helt fornøyd ut. Han kremtet høyt, noe som gjorde til at Mika skvatt litt og så vekk. 
"Kjære frøken Cleon. Som du hører har ingen av oss sett Alexander. Når jeg tenker meg om så har vi ikke hørt noe fra han på fem dager. Han er som regel ute med deg eller så henger han rundt her." Herdez viste rundt i smuget med vinglasset. "Vi skal si ifra om vi ser han." 
"Vel, tusen takk." sa jeg til han. "La oss fortsette å lete. Kanskje han er til Emanuel?" 

Mizty's POV

Utenfor Emanuel's hus splittet vi opp. Jeg ville besøke han alene, mens de andre lette rundt i byen. Lett banken jeg på døren. Etter en stund hørte jeg noen som kom og døren ble åpnet. Der sto faren hans og så surt på meg.
"Hva vil du?" glefset han til meg.
"Er Emanuel her?" spurte jeg som om jeg ikke hadde hørt tonen hans.
"Nei. Jeg trodde han stakk til deg." Glefset han igjen. 
"Ok." sa jeg og begynte å gå. 
"Vent!" ropte han. Jeg snudde meg. "Hver så snill og kom inn." sa han med en helt annen tone enn den i stad. Toneskifte hans gjorde meg litt skeptisk, men jeg fulgte etter han inn i huset. 
"Duu kan vente i stuen på Emanuel. Han kommer sikkert snart." Han viste vei med hånden sin og smilte et ondt smil. Jeg visste jeg ikke kunne stole på en mørk engel. Utenom Emanuel da, men hvor var han? 
Stua var stor. Jeg gikk bort å satte meg i den store røde sofaen. Jeg så meg rundt. Stor stue, lite med møbler. Rommet var bare fyllt med sofaen, et bord og en hylle med en klokke på. Det meste var sort.
Noe strøk meg over ryggen. Jeg fikk frysninger. En høy, lettkledd dame med slør hengende fra hendene satte seg ned ved siden av meg.
"Hallo. Hvem venter du på?" sa hun. 
"Emanuel. Jeg har ikke sett han på lenge." svarte jeg.
"Hm... Vel, mitt navn er Zulvana."
"Mizty her." 
"Jeg kan vise deg hvor Emanuel er."
Zulvana smilte et smil som både var ondskapsfullt og snillt. 
"Okay?" sa jeg og så på mobilen min. En melding fra Janne. Jeg skulle til å åpne den, men noe slo meg i hodet så jeg mistet mobilen og alt ble svart. 


Mika's POV

"Ingen svar?" spurte jeg Janne.
"Nei. Hvorfor svarer hun ikke?" Janne sto og så på mobilen. 
"Xavier? Kan du sjekke om alt er i orden med henne?" spurte jeg.
"Hm... Jeg? Nei. Vel, eh.... ok." sa han og forsvant. 
Janne og jeg så på hverandre. 'Hva søren?' tenkte jeg. Det så ut som hun tenkte det samme. Ei jente kom til syne foran oss. Cleo. Hun hadde knallgrønne øyne, langt, svart, krøllette hår og knallrosa lepper. Hun hadde en knelang svart kjole, en svart kappe med mønster på kanten, strømpebukse med hull i og høyhælte sko med pigger. Hun kom sakte opp mot oss. Jeg ble irritert med en gang. "Hva vil du, Cleo?" spurte jeg irritert og så opp mot himmelen i frustrasjon. 
"Mika da. Trenger jeg å ville noe for å møte deg?" sa hun med den sexyet stemmen sin.
"Stort sett ja." 
"Jeg vil ingenting. Jeg ser bare etter Alex." 
"Hva vil du med han?" glefset Janne mot henne. Jeg så overrasket på henne og prvde å få henne til å trekke seg litt tilbake. Hun så bare unnskyldene på meg.
"Hvem er hun?" spurte Cleo og pekte på henne.
"Dette er Janne. Alexander's kjæreste." forklarte jeg.
"Hva? Hvorfor henne?" 
"Hun er combien hans. Du kan historien."
"Hrmph. Skal se på det. Kan jeg få snakke med deg litt?" Hun dro med seg Janne bak et hjørnet. Jeg skulle til å følge etter for å beskytte Janne mot henne, men Cleo stoppet meg. 
"Bli her." kommanderte hun.

Etter en liten stund kom Cleo tilbake. 
"Hvor er Janne?" glefset jeg mot henne. Jeg likte ikke at det bare var hun som kom tilbake. Uten å vente på svar gikk jeg rundt hjørnet. Janne lå bevistløs på bakken. "Herregud! Janne!" Jeg satte meg ned å prøvde å riste henne for å se om hun våknet. Før jeg visste ordet av det traff jeg bakken og forsvant inn i total mørke.

Jeg voknet opp i et lite rom. Janne satt bundet fast på den andre siden. Hele rommet var hvit. Ingen møbler eller noe annet. Jeg prøvde å røre meg for å komme meg bort til Janne, men hendene og beina mine var bundet. Ingenting av det jeg prøvde fungerte. Jeg så meg desperat rundt om det var noe i rommet alikevel. Janne hadde ikke våknet enda. Jeg fryktet at hun var dø, og da ville aldri Alexander tilgi meg for å ha latt Cleo kommet inn på henne. Der! I det ene hjørnet var det noe knust glass. Jeg lå meg på gulvet og ålte meg fremover mot det. Tok en glassbit og begynte å skjære i tauene. Etter et minutt fikk jeg løs hendene og skar løs beina også. Raskt løp jeg bort til Janne og ristet i henne. Hun våknet sakte opp. 
"Hvor... hvor er jeg? Hvor er vi?" spurte hun forvirret og så seg rundt. 
"Aner ikke. Jeg våknet nettopp." svarte jeg henne mens jeg skar henne løs. Vi reiste oss og skulle til å gå da døren ble åpnet. En lettkledd kvinne kom inn. Hun bar et langt slør som hang ned fra armene hennes. 
"Dere er våkne." sa hun overrasket, men så smilte hun ondt. "Godt." Hun skjøt ut en energibølge som kastet oss i veggen. Begge stønnet av smerte. Jeg ble så forbanna at varulvkreftene mine tok over og jeg sto foran henne mens jeg snerret og glefset etter henne. Alt jeg ville var bare å rive henne i små biter. Jeg så til siden av meg. Janne hadde forvandlet seg hun også. Men hun var varpyr i stedet for varulv. Man kunne se det for hjørnetennene hennes var skarpere og det rant blod fra dem. Pluss øynene hennes var røde og ikke gule. Damen lo. "Kjære. Tror dere at dere kan beseire meg? Selve Zulvana?! Dracula, baby, dette må du se!" ropte hun. En mann kom inn. Dracula. Jeg kjente igjen lukten hans. Et snerr kom fra Janne. Selv glefset jeg. 
"Hm. Interessant. Skal vi feste?" spurte Dracula og så på Zulvana. De gjorde seg klare til kamp, noe vi også gjorde.