Deathangel

Kapittel 23

 Mika's POV

Alexander slo til kentaurer og varulver som prøvde å få meg over ende. 
"Raskere. Ah!" ropte Alexander og fikk et sverd inn i armen. Jeg økte farten til maksimalt og fikk løpt et stykke unna dem. Han dro ut sverdet forsiktig. "Ah.." stønnet han igjen. 
"Alt i orden Alexander?" spurte jeg.
"Ja, ehm.... Kanskje ikke." Han besvimte og falt av ryggen min. 
"ALEX!" ropte jeg, bråsnudde og løp tilbake til han. De andre varulvene og kentaurene omringet oss. Jeg gjorde alt for at de ikke skulle komme inntil Alexander. 
'Janne! Hør da!' sendte jeg i tankene. 'Alex er i trøbbel. Han mister mye blod og trenger hjelp!' Jeg var desperat etter hjelp nå. En lysstråle fylte luften og til synet kom Janne. 
"STOPP!!" ropte hun og hele dalen ble stille. Hun så på meg og så ned på Alexander. Forsiktig satte hun seg ned. Killer kom ridende opp bak henne. Bak han kom de samme to irriterende skapningene vi hadde møtt han sist med. 
"Killer. Jeg trenger noe å bandasjere sårene med." sa Janne rolig. 
"Som du ønsker, deres høyhet." bukket Killer elegant tilbake og gikk til salvesken sin. Han fant fram en blodig t-skjorte. Jeg så bare rart på den. Blodet hadde tydeligvis vært på den lenge, for det hadde blitt brunt. Han så blikket mitt, og ga t-skjorten til Janne uten å ta blikket fra mitt blikk. 
"Killer? Denne er blodig. Hvor har du fått den fra?" spurte Janne, mens hun bandasjerte armen til Alexander.
"Ehm... Et offer for en stund siden." Han smilte ondt mot meg og en skjelving, som fikk hårene mine på kroppen til å reise seg, gikk igjennom meg. 
"Åh. Ok." sa Janne stille, mens hun fokuserte på Alexander. 
"Femo! Grim!" ropte Janne. Et sekund etterpå landet to griffer. 
"Du ropte, deres høyhet." sa den største av dem.
"Dere må frakte Alexander tilbake til slottet. Men ikke sett klørne for hardt i huden hans. Be Murhild om å ta vare på ham." Janne reiste seg og så bak på griffene. 
"Som de ønsker." sa den største og begge bukket. 
"Takk Femo. Jeg kan alltid stole på dere." smilte Janne til dem. De grep tak i Alexander og fløy av sted mot slottet. Janne begynte å gå etter, men etter noen skritt begynte hun å løpe og rett over i varulvmodus ble hun. Jeg sto igjen med freaky og hans to kompanjonger. 
"Vel, nå som vi er alene." hørte jeg den ekle stemmen til Killer si. Jeg så bare på ham i sidesynet. Han kom mot meg og gikk sakte rundt meg. Han gikk mere sakte når han gikk bak meg. 
"Skal vi ha det gøy?" hvisket han inn i øret mitt. Jeg skvatt til siden og snerret mot han. De andre varulvene kom opp bak Killer. De så forventningsfullt på Killer, som et håp om at de fikk gjøre noe. Jeg telte dem. 1, 2, 3, 4... 15 stykker! De hadde samlet seg til 15 varulver. 15 mot 1. Ikke rettferdig. 
"Hva med litt hund og katt? Eller hva sier du, Leftus?" Killer strøk den ene varulven på hodet. "Hund og katt." hørte jeg han hviske. Med et bråsnudde jeg meg og løp. Bak meg hørte jeg masse snerr og ul og poter som traff bakken i en høy hastighet. 
'Trenger hjelp her!' sendte jeg i tankene til de varulvene jeg kjente.

Cameron's POV

Carlos, Safira, Hy fløy sammen med meg over Aiden. Vi speidet etter Mika og Alexander. De hadde vært borte i evigheter.
'Vi blir nødt til å lande på slottet.' sa jeg i tanktene og så bort på de andre. De nikket til meg. 'Ikke skift form.' sa jeg rett før vi landet. Jeg kastet på hodet som et "følg meg"-varsel. I en bevegelse med halen brøt jeg opp slottsdørene og smøg meg langs gulvet innover gangene. Vi kom oss inn i storsalen og ble møtt av Janne som satt på tronen. Hun så overrasket på oss da alle fire hadde kommet seg inn. Plutselig reiste hun seg og kastet seg mot meg i en klem. Hun klemte bare nederste del av halsen min, så jeg forvandlet meg til menneske og klemte henne tilbake. De andre holdt seg i formen de kom i. 
"Hy? Kan du forvandle deg til menneske? Du lissom brenner ned alt i slottet vårt." sa Janne da hun trakk seg ut av klemmen. Hy så på meg og jeg nikket. I et skarpt lys ble hun menneske. De andre forvandlet seg også til mennesker. To forferdelige skapninger kom ut fra skyggene i taket. Carlos trakk raskt opp sverdet sitt og jeg gjorde det samme. Ironisk nok, pleide drager å bli drept av sverd, men selv bruker vi dem. 
"Relax. De er venner av meg." sa Janne rolig og gikk tilbake til tronen. Skapningene kom ned og stilte seg på hver sin side av tronen. 
"Hva er det for noe?" spurte Safira og så sjokkert på de.
"Det? Tror du vi er en ting!" utbrøt den ene sint. 
"De kan snakke tydeligvis." hvisket jeg til Safira. 
"Hørte den, møkkagutt." snerret den mot meg. 
"Unnskyld, men vi har aldri sett slike som dere før. Det var ikke meningen å fornerme dere. Vi vil bare vite hva dere er for noe og hvordan dere kan snakke når dere ikke har en munn." forklarte jeg. Den som hadde blitt sint så... eh.. var litt vanskelig å si siden de ikke hadde øyne eller øyenbryn. 
"Cam. De er noen svært sjeldne vesener fra Helvette som kalles Linett. Men jeg lurer også på hvordan dere kan snakke." sa Janne og så på Linett'ene. 
"De får det De ønsker, deres høyhet." sa den som hadde blitt sint og bukket. Den andre var visst ganske stille av seg. "For at vi skal kunne snakke, bruker vi tankene. Vi er de eneste skapningene som greier å bokstavelig talt tenke høyt. Vi har ikke munner, så vi tenker det vi vil si og mørket i hodet vårt dekker vår livskraft som sender ut lydene." 
"Hm. Interresant." sa Janne.  "Hva gjør dere her egentlig, Cam?"
"Vel, vi leter etter Alexander og Mika. Siden vi ikke så de på marken, så tenkte vi de var her." svarte jeg.
"Og dermed bryter du opp dørene mine." Hun pekte på dørene bak oss.
"Ja... eh... sorry ass." Jeg klødde meg forlegent i bakhodet. "Men uansett. Har du sett dem?"
"Alex går ingen steder. Han er for svak akkurat nå." 
"Hva har skjedd?" 
"Jeg vet ikke helt. Jeg var i slottet da alt skjedde, men han hadde et dypt sår etter et sverd i armen. Mika sa han mistet mye blod, så vi tok han med hit for å helbrede han. Healerne mine er der inne akkurat nå. Jeg venter på svar så snart de er ferdige."
"Og Mika?" 
"Han har jeg ikke sett siden vi fant dem på marken. Killer er heller ikke her."
"Hvem er Killer?" spurte Carlos.
"Åja, dere kjenner han ikke. Dere vet kanskje av han. Lyder navnet Den Hodeløse Rytter kjent?"
"Er du venn med Den Hodeløse Rytter?!" Munnen min og øyenbrynene falt litt nedover. Sinnet kokte i meg. Den Hodeløse Rytter var bare en bløffer. Ikke en bløffer med utseende, men en bløffer som venn. Han hadde ødelagt familien vår før, men vi greide akkurat i siste liten å samle oss mot han. Janne var bare en baby da, så hun kunne ikke huske ham. Men jeg gjorde det. Egentlig skulle ikke jeg huske han heller, men mor hadde plantet en huskeformel om han i hodet mitt. Det eneste hun hadde sagt var: "Han kommer tilbake etter søsteren din og da må du være forberedt." 
"Han er min trofaste venn faktisk." sa Janne.
"Janne, du tar feil. Han er ikke din venn." Janne reiste seg brått opp og så utrolig sint på meg, mens hun gikk sakte ned fra tronen og mot meg. 
"Hvordan våger du å anklage Killer?!" spurte hun sint og så på meg med et dødsblikk. 
"Janne, hør da..." jeg skulle til å fortelle om det som han hadde gjort, men ble avbrutt av healerne som kom inn døra. 
"Deres Høyhet." sa de og neiet. 
"Noe nytt med han? Er han bedre?" Janne tok tak i den fremste healerens hender og holdt de hardt. Hun så bedende på healeren. Det var tydelig at hun var forelsket i Alexander. 
"Såret var utrolig dypt, og det trengte en hel healer for å fikse det." sa healeren.
"Hvordan går det med den healeren?"
"Han hviler. Akkurat som unge Alexander. De begge vil komme seg etter hvert. Og forresten så spurte unge Alexander etter deg."
"Hva? Gjorde han?" Janne snudde seg mot oss. "Dere må ha meg unnskyldt. G'olo? Kan du være så snill å vise dem veien ut?"
"Selvfølgelig." svarte den ene Linetten. Med det forsvant Janne ut de ødelagte dørene. 
"Følg meg er dere snille." sa Linetten som tydeligvis het G'olo og viste vei med den ene hånden av tornebusker og kratt. 

Janne's POV
"Alex?" spurte jeg svakt, åpnet døra forsiktig og så inn. Alex lå og så i taket, men så mot døra når jeg kom inn.
"Babe? Jenta mi. Kom hit." sa han. En varm følelse sprette seg i kroppen min. Han pleide ikke å kalle meg jenta si. 
"Du høres så gammel ut." lo jeg og gikk bort til han. Han klappet på sengen.
"Til mitt forsvar så er faren min ekstremt gammel. Og jeg levde jo under den franske revolusjonen." lo han tilbake og smilte. Jeg satte meg ned på senga og strøk noen hårstrå bort fra ansiktet hans. 
"Jeg er lei for det." sa jeg og så ned på fanget mitt.
"Lei for hva da?"
"For at jeg skadet deg." 
"Du gjorde ikke dette." 
"Nei, men det var jeg som skadet deg først. For litt over en uke siden."
"Hey." Han løftet opp haken min slik at jeg så i de nydelige øynene hans. "Det gjør ikke noe. Jeg ville bare at du skulle være trygg."
"Det er jeg nå som jeg vet du er okay." Vi bøyde oss frem mot hverandre og kysset. Etter en liten stund trakk han seg unna og så bare på meg.
"Hva?" spurte jeg.
"Jeg har en overraskelse til deg." 
"Hva da?" Alex satte seg op, men stønnet litt av smerte. Jeg prøvde å hjelpe han, men han stoppet meg.
"Det går bra." sa han. "Legg deg her i armkroken min." Jeg gjorde som han sa og han dro den andre hånden sin igjennom luften og skapte galaksene og stjernene igjen. 
"Wow." sa jeg like sjokkert som første gang. Det var alltid så nydelig. Akkurat som alt han gjorde. 
"Det mangler en ting." sa han. Jeg så på han, så kom jeg på det.
"Jeg vet det." Med et knips dukket notene og sangen "California King Bed" opp. Jeg lå meg gått til rette inntil Alex og bare så på notene som fløt igjennom galaksen som om de hørte til der. 
"Gi meg min Alex og, når han skal dø, ta ham og kutt ham opp i små stjerner, og han vil lage et fjes på himmelen så fint, at hele verden vil bli forelsket i natten." sa jeg etter en stund. 
"Repitterte du akkurat Shakespear?" spurte Alex og så forbauset ned på meg.
"Jeg har ikke akkurat så mye her i slottet å gjøre, så tenkte jeg kunne oppdatere meg litt på fortiden." 
Alex bøyde seg ned og kysset meg hardt, men mykt på leppene. Jeg kysset tilbake. Vi kysset lenge blandt alle stjernene, galaksene og notene. Inni meg eksploderte raketter og bomber fyllt av sommerfugler. Herlighet som jeg hadde savnet han. Alle de mest romantiske sangene ble spilt etter hverandre. Jeg følte at alt var helt perfekt. Uten å bryte kysset snudde jeg meg rundt på magen slik at ansiktene våre var rett foran hverandre. Hele verden rundt oss bare forsvant ut i tomrommet. Skulle ønske det kunne vare for alltid, men dessverre kunne det ikke det. Jeg hadde jo ting jeg måtte gjøre, men ikke akkurat nå. Nå var det bare meg og Alex. Om verden gikk under nå hadde ikke noe å si, så lenge jeg fikk dø i Alex sine armer.