Fornektelse

Kapittel 13 (del 2)

Han lå begge hendene sine på kinnene mine noe som tvingte meg til å se han inn i øynene. "herregud så nydelig du er." Hvisket han andpusten. jeg tok hendene hans vekk og snudde meg vekk i fra ham, det høres kanskje teit ut men enda en avvisning fra han svei litt. han tok den ene hånden opp mot tinningen sin. han så trøtt ut. "Morten, hva driver du med?" Jeg snudde meg mot han igjen ettersom at jeg hadde overvunnet trangen til å slippe tårene løs. Han satte seg ned inntil veggen og jeg fortsatte. " Jeg forstår ærligtalt ikke hva som går av deg. Ene dagen roter du med andre jenter foran trynet på meg og oppfører deg som et svin etterpå er du en fjollete romantikker som forteller meg at jeg er nydelig, og ærligtalt hvorfor er du venn med Espen og de folkene?" Han støttet hendene sine på knærne. "Jeg så de hvite pillene vet du." Han reiste seg fort opp noen han absolutt ikke burde ha gjort for jeg kunne se at han ble svimmel. Han støttet seg opp etter veggen. "hva sa du?" Svarte han truende i det Jeg prøvd å hjelpe han med å ta tak i underarmen hans men han tok et steg unna meg. "Når?" Jeg så overrasket på han, jeg kunne se frykten i øynene hans. "helvete svar da!" Denne gangen var det min tur til å rygge unna. Greit at vi har kranglet en del med hverandre men jeg hadde aldri sett han så sint før. "da meg og Sarah traff deg på kjøpesenteret en gang." Stemmen min var skjelvende og svak. "fortalte du Sarah om dette?" Jeg kunne se engstelsen i øynene hans. "Nei" svarte jeg svakt. "Du Vetsje en dritt om ka som foregår! Slutt å still spørsmål, slutt å anntyd ting! Du vet faen ikke en dritt, så hold kjæft og ikke bland deg." av skrentet forbi meg i raseri, ut kjellerdøren og smalt den så hardt igjen at lyden klang i rommet som ekko. den kvelden da jeg la meg kunne jeg Sverge på at Morten var så sint at han kunne drepe noen.

Mandags morgen sto jeg opp tidlig for en gangs skyld til tross for at jeg ikke hadde fått mye blund på øynene. Jeg gikk til speilet på badet og studerte meg selv. jeg hadde fått tydelige markerte ringer under øynene etter for lite søvn og fjeset mitt så en smule blekt ut. Jeg bøyde meg nærmere speilet og studerte øynene mine, de så litt rødlige ut noe jeg håpet ville forsvinne i løpet av dagen. jeg fant frem en børste og begynte å børste det blondbrune håret mitt. jeg prøvde å spare til langt men ærligtalt jeg hadde prøvd i 5 år nå og det var ikke mye til forskjell. Jeg dro på meg en svart bukse og en eller annen tilfeldig topp og sminket meg lett før jeg gikk ned på kjøkkenet til de andre. Far sto fremme med avisen sin og diskutere disse fæle overfallene som hadde skjedd i det siste. " det var en 70 år gammel mann" sier pappa etterfulgt med en stor slurp av kaffen. " raneren skal ha sluppet unna med både lommeboken og klokken." mamma mumlet noe svakt om saken. " Men denne gangen har vist politiet et vitne som har sett gjerningsmannen og skal ha han til avhør i ettermiddag." han lå fra seg avisen og ristet på hode. "forferdelig, overfallsofferet ligger i koma og alt. usikkert om han vil klare seg." han slurpet i seg resten av kaffen og reiste seg for å gjøre seg klar for jobb. Markus kom slentrende inn i det far var på vei ut og så ut som han hadde fått minst like lite søvn som meg. "hva er det med deg?" Spurte jeg han i det jeg snappet melkekartongen før han rakk å ture av den. "Rebekka, hu jeg tok med på grillfesten i går." jeg skubbet melken mot ham og han drakk opp siste resten. "hva med hu?" Spurte jeg med frokostblanding i munnen." vi kranglet bare litt, men du vet jo hvordan jenter er. Overreagerer hele tiden." han skubbet til meg slik at jeg datt av stolen. "Markus!" Brølte jeg ut og stirret irritert opp mot ham. jeg reiste meg opp og hoppet over han slik at han også datt i gulvet. " Din lille.." utbrøt han før latter tok overhånd. vi rullet frem og tilbake og til slutt ga Markus seg. " Greit, greit du vinner!" Han reiste seg opp og satte seg. " He? Ikke tull nå! Du overgir deg jo aldri!" Han snudde seg mot meg, "du er klar over at du må gå om fem minutter sant?" Jeg så opp mot klokken på veggen. "oj shit" begynte jeg å rope mens jeg sprang frem og tilbake etter tingene mine. "plis kan ikke du kjøre meg og Sarah i dag? Plis snille snille snille." Markus dro fem nøklene sine og kom mot meg. " Det blir ikke billig." Han fant frem jakken sin i det Sarah kom inn døren. "Klar?" Hun så rett opp mot Markus som lukket jakken i det hun kom inn. "Markus kjører oss" sa jeg og hun nikket langsomt i sin egen verden.

Det var kaos i det vi kom inn i gangen på skolen. Alle sto i ring rundt en eller annen. Vi gikk nærmere for å trenge oss nærmere personen i midten. der sto Liam. Han så forferdelig ut to blåe øyner sprukket leppe, brukket arm, sydd over det ene øyenbrynet "Liam hva har skjedd?" Jeg løp mot han og datt på kne ved siden av ham. "han prøvde å smile mot meg og jeg lå hånden min forsiktig på ansiktet hans. dette var ikke de skadene han hadde fått fra grillfesten. Han hadde kommet seg fint ut av det, nesten uten skader. jeg så rundt folkemengden som splittet seg sa to politimenn kom mot Liam. han lå en hån på kinnet mitt også reiste an seg og ble med de to karene. Folkemegden fortsatte å splitte seg opp og til slutt var meg og Sarah de siste i gangen. Petter kom etter verdt bort til oss kysset Sarah på kinnet. " det er ikke din feil, Sarah." Han smilte oppmuntrende til henne. "Hva mener du? "spurte meg og Sarah i kor. " Det med broren din vel." Han smilte skjevt. sarah rygget unna han. "Hva med han?" Petter så forvirret ut. "Vet du det ikke?" Sarah så mot meg med et engstelig blikk. " Det er jo broren din som har stått for alle overgrepene som har skjedd i det siste, Liam så han da han ranet den gamle mannen i går. prøvde å stoppe han men Morten var så forbanna at de havnet i slåsskamp. to andre fyrer Liam ikke kunne se fordi de hadde hette på seg hold han nede mens Morten banket både han og den gamle mannen opp." Sarah snappet etter luft. "Nei han lyger. Morten ville aldri ha gjort noe slik. Leah fortell han det." tårer begynte å renne fra kinnene hennes. "Jeg.. Jeg." Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Kunne Morten virkelig ha gjort noe slik?