Fornektelse

kapittel 7

(Leahs versjon)

Stemmen til Sarah surret inni hodet mitt. ”hvem er han.. hvem er han! Vær så snill og bare si hvem han er.” Frustrasjonen og sinnet i stemmen hennes skremte meg. Jeg vridde meg rundt og stirret mot vekkerklokken. 06.59. Hvordan kan et minutt ta så lang tid men samtidig gå så fort? Endelig pep klokken og jeg klasket til den. Jeg vridde meg en gang til slik at pannen hvilte mot den kalde veggen. Jeg ønsket å snakke med noen men  hadde ingen å snakke med. Markus sover sikkert enda og mamma ville ikke forstått. Nei det er best å holde det inni seg. Jeg lukket øynene og Liam kom til syne. Han holdt en skygge i hendene sine, det var ikke Sarah denne gangen, det var meg. Han satte meg forsiktig ned på bakken slik at vi sto tett inntil hverandre. Jeg stirret inn øynene hans og han bøyde seg sakte ned, leppene våre møttes og jeg så meg selv legge armene om nakken hans. Han ble bråere i bevegelsene, dyttet meg opp etter veggen og lurte hånden sin under toppen og opp langs sidene mine. Jeg presset meg selv enda nærmere han da Liam forvant i løse lufte. Jeg kikket med frustrasjon rundt meg da jeg på ny ble presset inntil veggen denne gangen enda hardere. Jeg grep et fast grep rundt krøllene hans, lot han løfte meg opp etter veggen mens han kysset meg nedover langs halsen. Det spente seg i kroppen min og jeg dro i krøllene hans for å kjenne leppene hans inntil mine egne lepper. Han stønnet og så ham inn i øynene. Morten.

Det banket på døren og jeg tok sekken over den ene skulderen og åpnet døren. ”Sarah?”  hun kikket trøtt opp mot meg. ”Kan vi snakke?” Jeg tok på meg skoene og trede jakken over skuldrene. ”Gi meg to sekunder.” Markus kom til syne i trappen i kun shortsen sin og smilte fortrolig mot skikkelsen ved ytterdøren. ”Du savnet meg, gjorde du ikke?” Sarah studerte han fra topp til tå. ”Å savne er å ta litt hardt i.” Han gikk ned de siste stegene og lente seg inntil dørkarmen. ”Jeg ville ikke si det.” Sarah dro sekken bedre på plass på skulderen. ”Gi deg Markus, kan ikke du bare gå å drikk av melkekartongen?” sa jeg med en sur stemme, Markus løftet meg opp. ”Vil du sloss kanskje.” Jeg grep fast i skulderen hans og prøvde å ødelegge balansen han. ”Du har virkelig gjort det denne gangen.” skrek jeg mot han. Han vaglet bakover og smalt inntil veggen bak seg. Han glapp taket om meg og jeg hengte meg fast i beina hans. ”Du må bestandig jukse du.” Han bøyde seg over meg og rullet kråke. Jeg benyttet anledningen til å hoppe opp på ryggen hans da far kom gående ned trappen. ”Hei! hva har jeg sagt om slåssing inne?” Sa han strengt mot oss. Markus og jeg tittet opp mot han og smilte. ”Bare lov hvis du får delta.” sa vi i kor liksom frustrert. Pappa smilte og grep oss  begge rundt hodene. ”Det der er så urettferdig.” Furtet jeg. ”Sarah, redd meg!” Jeg hørte Markus overanstrenge stemmen sin mens han veivet med hendene mot henne. Sarah sto der lamslått og stirret mot den gærne familien min. ”Hei, hva foregår her?” Mamma kom til syne i døråpning da et av bildene falt ned fra veggen bak oss. ”Karen, vi er under angrep.” Pappa slapp hode mitt og dro mamma ned mot ham selv. Jeg benyttet anledningen til å hoppet unna de andre, gripe etter sekken min som jeg hadde lagt fra meg ved døren og fortet meg etter Sarah Før jeg gikk etter henne inn i heisen, tittet jeg en siste gang  bort på familien min som ålte seg sammen på gulvet i gangen. Jeg smilte og heisen gikk igjen.

”Leah” Sarah nølte. ”Hmm?” Jeg prøvde å virke som om ingenting hendte i går. ”Beklager for det med i går, at jeg kjeftet på deg og bare stakk av etterpå… Jeg ,jeg.” Hun avbrøt seg selv igjen. ”Du hva?” Hun lette etter de riktige ordene. ”Jeg kan ikke si det.” Det var noe hun holdt hemmelig, og jeg ønsket mer og mer å finne ut av det. ”Sarah, hva er det som foregår?” Hun smilte vagt. ”Blir du med til guttenes fotball kamp i dag?”  Jeg sukket ”Sarah!?” Hun grep meg om hendene mine. ”Vær så snill Leah, ikke spør mer. Jeg kan ikke fortelle det. Uansett om jeg vil, jeg har lovet.” Jeg stirret sjokkert fra de kritthvite hendene hennes og over til det kritthvite fjeset. ”Greit.” 

Noen timer seinere…

Guttenes fotball kamp varte i evigheter. Det er ikke det at jeg ikke er interessert i å se muskuløse gutter springe rundt på en bane, og kaste av seg skjorte hver gang de skårer. Tvert i mot, nyter jeg det hver gang. Men ikke denne gangen, tankene mine var et helt annet sted, jeg tenkte på Morten- Leander.  Liam skåret nok et mål med en rimelig stabil pasning fra Petter. De hoppet frem og til bake som to tre åringer etter litt for mye søtt på julaften. ”Ser du hvor flink han er. Jeg tror jeg er forelsket.” Sarah tittet svimende mot Petter og Liam. ”Ja, jeg så det.” Tanken på Liam og Sarah sammen fikk meg til å grøsse. Ikke det at jeg ikke unnet Sarah Liam men, jeg vet ikke. Jeg ønsket dem bare ikke sammen.  ”Kom de er ferdig!” Sarah tro meg nedover tribunen etter seg. ”Å nei jeg går ikke ned dit.” Men det virket ikke som om Sarah hørte meg, hun holdt et fast grep om armen min og slapp den ikke før vi sto rett ovenfor guttene. ”Wow, dere spilte jævlig bra!”  Guttene smilte skjevt, tydelig litt sjenert. ” Vi var helt okey.”  Liam smilte mot Sarah. ”Blir dere med bort på pizzabakeriet og feirer etterpå?” Petter virket i vertfall fornøyd med dagens presentasjon. Sarah så tryglende mot meg der jeg sto litt bak henne. Jeg nikket sakte med hodet. ”Når da?” Petter tok opp en mobil fra bagen ved foten. ”Om en halvtime? Vi skal bare snakke med trenerne og dusje så møter vi dere der?” Sarah tok meg under armen. ”Deal, ses der.” Vi gikk vår vei fra dem og fniste som noen tolvårige jenter som nettopp hadde funnet ut at sin bestevenn også hadde fått mensen. ”Tenk at Liam spurte oss om å spise med dem! ” Jeg kikket mot Sarah, egentlig var det jo Petter som hadde spurt oss, men jeg ville ikke ødelegge gleden for henne. ”Vet!”

Jeg smilte begeistret mot henne, men oppmerksomheten hennes var rettet mot et annet sted. ”Morten” gispet jeg. Han sto der på parkeringsplassen. Fra nesen og øyenbrynet rant det blod, det ene øyet var blått, og håret lå klistret til pannen av svette og blod. Espen så ikke stort bedre ut han heller, men likevel ikke like gale som Morten-Leander. Espen løftet hånden for å dryle den i fjeset til Morten, men han smelte albuen sin inn i magen has i stedet. ”Morten!” skrek Sarah av full hals og løp mot dem, jeg løp etter akkurat i tide til å se at Espens albue traff henne i øyet da han var på vei å bokse Morten tilbake. ”Sarah!” Jeg skrek og jeg hørte Espen banne. ”Kom dere vekk her i fra!” Sa han med en truende stemme mot Sarah som lå på bakken. Han snudde seg mot Morten igjen. ”Du er ikke ferdig, før jeg sier at du er ferdig. Husk det!” Han slapp taket i han og forsvant bortover stien mot skogen. Jeg hjalp Sarah opp fra bakken.  ” Hva er det du driver med Morten?” Sarah så anklagene mot ham, og jeg kunne se at det smertet han å se henne slik. ”Slutt å bland deg, Sarah.” Han støttet seg inntil bilen sin bak mens han holdt seg over ribbebeina. ”Faen, nå roter du deg opp i all den dritten igjen. ” Morten stirret etter henne i det hun snudde seg og begynte å gå bortover parkeringsplassen, jeg fulgte etter henne. ”Jeg trenger noen minutter aleine.” Og med det etterlot hun meg aleine med Morten. Jeg snudde meg og så på han. Han sto fortsatt lent inntil bilen. Skjorten hadde han tatt av seg og tørket fjeset med den mens han bet seg i leppen. Jeg tok et steg nærmere, ønsket å hjelpe han. "Morten-Leander" Jeg fikk ikke avslutte setningen min da Morten plutselig avbrøtmeg. ”Leah, finn deg en fyr på din egen alder. Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre okey? Så bare stikk tilbake dit du kom fra!" Jeg lot hånden jeg hadde strekt ut falle langs siden. ”Faen ta deg Morten.” Jeg snudde meg og lot mørke skjule tårene som ufrivillig begynte å renne.