Fornektelse

Kapittel 4

(Leahs versjon)

Jeg våknet lett og lykkelig den morgningen. Til og med trettifem minutter før vekkeklokka ringet. Jeg sto lett som en fjær opp av sengen min og for inn på badet. Der skrudde jeg dusjen på fullt og satte i gang med å pusse tennene. Jeg fant frem morgenkåpen og gjorde meg klar til å stige inn i dusjen, vell inne i det varmevannet som rant beroligende nedover ryggen min slo en ekkel tanke meg. Hva om Isabell og crewet hennes prøvde å bli venn med Sarah, bare for å hevne seg på meg. Jeg prøvde å riste følelsen av meg men den var som en klump som spredde seg tung over hjertet mitt. En halvtime senere steg jeg, ikke fullt så lett ut av dusjen igjen. Morgenkåpen hadde jeg knytt stramt rundt livet mens jeg strendet mot rommet mitt igjen for å finne noen nye klær. Der fant jeg fram en svart bukse og en hvit skjorte. Jeg studerte meg langsomt i speilet, kanskje de hadde rett. Kanskje jeg rett og slett bare ikke var bra nok. Jeg gikk motvillig ned på kjøkkenet, der satt allerede storebroren min og gomlet på en skive med hvitost. ”Hvor var du i går kveld?” Han rakte oppmerksomheten sin mot meg mens han tok et ny stor bit av skiven. Jeg bare glante på han, hva var det med gutter å ta alt for store tygg av maten som om de aldri mer skulle få i seg mat etterpå. ”Hos en som nettopp har flyttet inn her.” Han så på meg som om jeg hadde fortalt verdens største hypotese om hvordan universet hadde blitt til. ”Hva? er det så vanskelig å tro da? Tror du at du er den eneste som kan få deg venner her?” Jeg mente ikke å la det som hadde blitt til dårlige humør gå utover han, men det virket bare som om han aldri møtte motstand i livet. Alltid hvert flink på skolen, alltid den mest populære og beste i sport.       ” Jeg har ikke sakt det, har jeg vel?” Han svarte med en rolig skarp tone. Før han rettet oppmerksomheten til mobilen som plinget av meldinger og pakket sammen tingene sine. Jeg satte meg bare taust ned og begynte å helle oppi frokostblandingen. Før Markus forsvant ut døren, snudde han seg og pekte mot melken. ”Jeg har forresten tutet av den melken.” Han smilte skjevt og fisket frem nøklene sine og forsvant ut døren.

Jeg sto nervøst utenfor bygningen og ventet på Sarah. Hun var fem minutter forsen og jeg veide for og i mot om jeg bare skulle gå uten henne. Kvart over dukket hun endelig opp og jeg merket at det bredte seg et smil om munnen min. ”Beklager at jeg er sen! Morten nektet å stå opp, men nå orker jeg ikke å vente på ham lengre! Han får finne veien til skolen selv.” Sa hun med et selvsikkert smil. Vi begynte å ta fatt på veien i stillhet. Selv om ingen av oss snakket var ikke stemningen klein, den var mer beroligende naturlig. Fremme ved skolen stoppet vi. ” Jeg er nødt til å møte opp hos rektor før timen. ” Hun smilte svakt. Jeg lurte på om hun var veldig nervøs men jeg turte ikke å spørre. En ekkel følelse spendt seg i magen min. At jeg nok en dag må redd og usikker gå inn i det klasserommet hvor jeg er fordømt til å bli rakket ned på. Jeg smilte så godt jeg kunne og forklarte henne veien og dabbet over til skapet mitt. ”Hei.” Sa en himmelmørk stemme. Jeg snudde meg vakt og tittet opp mot ham. ”Hei” Sa jeg med ikke en så klar og selvsikker stemme. Liam smilte bredt før han bøyde seg mot meg for å rekke frem til skapet sitt. Han var så nære at nesen min nesten var borti bryst kasten hans. Jeg fomlet bøkene tettere inntil brystet mitt, redd for at alt ville gå i bakken når knærne svikter. Jeg holdt pusten og snuste in den gode lukten av han. Jeg tittet opp på fjeset hans som var så nærme at det bare ville være en bevegelse før leppene våre streifer hverandres. Han tittet ned på meg og, og i et like øyeblikk trodde jeg at han faktisk hadde tenkt å kysse meg. Men i stedet smelte han døren igjen og smilte en siste gang før han forsvant inn i klasserommet. Det strammet seg til i kroppen min og jeg brukte noen sekunder på å ta meg i sammen før jeg motvillig gikk inn i klasserommet.  Hele tiden stirret jeg på klokken og ventet på at det skulle banke på døren og at Sarah skulle komme gående inn. Fem minutter før timen var slutt mistet jeg alt håpet da det plutselig banket på døren og rektor kom stigende inn og alle elevene reiste seg og mumlet. ”God morgen.” i kor. Det var en gammel regel vi hadde på skolen vår. Det var slik vi hilste på rektor og viserektor osv. Alle de ”viktige” menneskene hvis de kom innom. ”God morgen alle sammen.” Han smilte vennlig, og la en hånd på Sarahs skulder. ”Dette er deres nye klassekamerat, Sarah. Jeg håper på at dere sørger for å ta godt i mot henne.” Jeg kjente sinne stige opp i meg. Det eneste denne klassen kunne ta vare på var seg selv. Jeg møtte øyenkontakt med Sarah som vinket til meg, jeg vinket tilbake og visste uten å ha tittet bak at Isabell og de andre glante olmt på meg. Rektor gikk ut og etterlot Sarah stående aleine foran hele klassen. Men hun virket ikke ille til motet fordi om. Hun bare smilte enestående til dem alle, jeg beundret henne for måten hun strålte av selvtelitt. ”Vel Sarah du kan sitte deg bak ved siden av den ledige pulten til Isabell. Så forventer jeg at alle dere i løpet av storefri har hilst på Sarah. Det ringte ut og jeg gjorde meg klar til å gå bak til Sarah, men da jeg snudde meg var alt Isabell og crewt over henne. ”Herregud for en fin topp du har, hvor har du kjøpt den?” ”Er dette din naturlige hårfarge, den er veldig fin. Kanskje jeg burde farge det slik? Hva tror du Sarah?” Jeg ble kvalm og følte meg syk. Jeg bestemte meg for å gå strake veien til nærmeste toalett, der låste jeg meg inne og ventet til det matfriminuttet ringte inn og til jeg var siker på at alle de andre elevene hadde gått inn til timen.

Jeg satt helt stille til jeg ikke lengre hørte en eneste lyd da jeg snek meg ut av jentedoen og gikk for å hente sekken i skapet. Jeg pakket fort alle lekse bøkene min og satte av sted, hele tiden med et fast blikk mot bakken. Til jeg plutselig smalt inn i noen foran meg. Jeg vaklet bak over, sikker på at jeg ville treffe bakken med et smell da personen foran meg grep tak i meg og presset meg inntil seg for å stabilisere balansen til oss begge igjen. Jeg stirret forfjamset opp på en høy, muskuløs brunhåret gutt med sjokoladebrune øyne. ”Wow gikk det bra med deg eller?” Jeg fikk ikke frem et ord. Han løsnet grepet litt og studerte meg forsiktig for å forsikre seg om at jeg var okey. ”Ja, ja beklager! Det var ikke meningen jeg var helt i egne tanker.” Han smilte og avbrøt mumlingen min. ”Det var min feil, jeg var seint ute og gikk litt forhastet.” Han smilte vennlig noe som fikk meg og til å smile. ”Morten-Leander” Han rakte ut hånden og jeg grep den sakte. ”Leah.”  En latter unnslapp han. ”Vel Leah, hyggelig å treffe deg men jeg må nok komme meg av sted. Han smilte vennlig nok en gang før han sakte forsvant i korridoren.