Fornektelse

Kapittel 17 del 1

Jeg lå lydløs under sengen, lyttet. Mennens skritt og snakk var død ut og hytten var helt stille. "Faen, hvor er du Morten." Jeg krabbet forsiktig frem fra sengen og listet meg mot vinduet. Bilen til Espen og gjengen var vekke, så jeg antok at kysten var klar. Jeg trakk den skjelvende pusten inn for å være så lydløs som overhode mulig. Trappen knirket under føttene mine mens jeg listet meg ned langs trappen. Fortsatt hørte jeg ikke en eneste lyd. Panikken kom krablende opp langs ryggen min. "Hadde de virkelig skutt ham?" Jeg kikket meg forsiktig rundt i gangen trappen førte til, jeg regnet med at soverommet jeg hadde gjemt meg på lå cirka over stuen. Jeg listet meg mot stuedøren, lå hode inntil døren og lytten. Ingenting. jeg åpnet den forsiktig og steg inn. "Okey, ikke freak ut nå." Morten lå på gulvet i sin egen bloddam. Han prøvde å le bekymringen og redselen min vekk, men han kunne ikke skjule smerten som hang over fjeset hans. Han holdt seg til magen og bet tennene hardt i underleppen for å kontrollere smerten han følte. " Morten" en tåre rant ned over kinnet mitt og jeg forbannet meg selv for å være så svak! Jeg hadde ikke lengre kontroll over livet mitt! " hey, Leah! Eg er okey" han prøvde å reise seg men kroppen klarte ikke å bære ham. Jeg løp mot han for å støtte ham opp. Jeg klarte å få han opp i sofaen. Han var dekket av blod og svette. "vi er nødt til å få deg på sykehus." Brøt jeg ut hysterisk mens jeg presset en pute inntil såret hans. " Det vet du at eg ikkje kan Leah." Han lukket øynene sine bet tenne fast i underleppen igjen mens han pustet aggressivt med nesen for å beherske smerten han følte. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre men en ting visste jeg. Jeg kan ikke la han dø!