Fornektelse

Kapittel 1

(Leahs versjon)

Jeg merket fra første stund jeg våknet, at dette ikke var min dag. Jeg pakket tingene mine fort ned i den svarte bagen. Trakket ned hælen på de slitte Vans skoene mine og for ut av døren. Jeg kunne høre at mor ropte etter meg " Hei, du glemte maten din!" Men jeg latet som at jeg ikke hørte henne og fortsatte langs veien. Et godt stykke foran skolegården, kunne jeg på avstand se Isabell snakke med wannabe crewet sitt ved hovedinngangen. "Hey Leah!" Bak meg sto den tre år eldre storebroren min inntil den svarte Volvoen sin. " Du glemte maten din." Jeg gikk mot han og satte meg på panseret av bilen. "Markus!" Isabell ropte ut av full hals fra andre siden av gården og kom halv løpene mot oss. " Å faen!" Jeg måtte nesten le av reaksjonen hans da han dyttet meg av panseret og klemte meg så hardt at jeg trodde jeg skulle sprekke. "Markus, du kveler meg." Han lo litt kort, men slapp ikke taket. "Tåler du ingenting eller?" Men det glade humøret hans sluknet da Isabell nærmet seg. "Har du kommet hele veien hit for min del?" Isabell tok frem dette falske godsmilet og eglet seg innpå han. Han lente seg litt vekk fra henne og lå hånden sin på skulderen min. " Leah glemte maten sin." Han smilte høflig mens han strøk den andre hånden sin gjennom håret sitt som var så likt mitt egent. Isabell prøvde å få oppmerksomheten hans vekk fra meg og lå hendene sine på bryst kasten hans. Steg opp på tå og lente hode sitt inntil øret hans og hvisket. Jeg så hvordan den stive holdningen til Markus sakte gikk i oppløsning. Isabell bet han i øret og lente seg litt unna for å stirre ham i senk. For noen sekunder trodde jeg at hun hadde klart å sjarmere han i senk. "Jeg er dessverre opptatt på fredag." Markus smilte et tydelig falskt smil til henne og gikk rundt bilen for å sette seg inni. "Snakkes seinere Leah." Jeg smilte og så mens han kjørte sin vei og etterlot meg med the big queen bee. Hun snudde på hælen og ga meg et siste surt blikk før hun vrikket den store ræven sin bort til de andre.

Trykt på plassen min tok jeg frem notatboken min og begynte å skrive. Det mange ikke vet er at hvis du uttrykker deg selv gjennom skriving, musikk, maling også videre får du en følelse av å ha fjernet disse tankene fra hode, kroppen slik at du ikke trenger å minnes dem lengre, med mindre du har et ønske om det. "The best form for revenge is through success. Er det mottoet ditt eller no." Jeg lukket boken raskt igjen og tittet opp på Liam. "Nei." Jeg kjente at jeg ble rød i kinnene og tittet ned på hendene mine. Han smilte og lente seg inntil pulten ved siden av min og fomlet hendene i kryss på brystet. "Ikke?" Jeg fortsatte å se ned i pulten. "Nei" Det virket som at ordet ble kvelt i strupen og kom bare ut som en pipelyd. " Hva er mottoet ditt da?" Denne gangen tittet jeg opp på han, han bare satt der og studerte meg. "Kanskje" Jeg fikk ikke fullført setningen før Emily kom brasende inn " Liam, der er du! Vi har lett overalt etter deg." Han reiste seg opp og smilte mot dem. "Jaså" Han var deilig og han likte å vise det frem. Wannabe crewet klenget seg innpå han og sammen gikk de ut i gangen. Endelig var jeg aleine, jeg benyttet anledningen til å gi all fokuset tilbake til notatboken min.