Fornektelse

Kapittel 14

(Leah´s versjon)

Det hadde gått over en uke siden noen hadde sett eller hørt noe fra Morten-Leander. Poltiet leiter fortsatt etter han. Jeg hadde jo selv sett han den kvelden hendelsen skjedde, han var sint, veldig sint. Likevel var jeg skeptisk til at Morten kan ha utført noe slikt som et overfall. Kanskje det bare var ønsketekning, kanskje det var fordi jeg var betatt av ham. Jeg vet ærligtalt ikke. Liam hadde fått av gipsen i dag, det var ikke et stort brudd han hadde fått i armen. Likevel var han nødt til å ha støttebandasje på et par dager, og ta pause fra forballen i minst to uker.  Jeg hadde vært hos han nesten hver dag denne uken, blåmerkene rundt øynene hadde sakte men sikkert begynt å forsvinne, og han lignet nesten sitt gamle jeg igjen. Vi lå i sengen hans mens siste rest av solen gikk ned. Jeg lå i armkroken hans, mens vi sammen så solen gå ned fra det store viduet på rommet hans. "Leah?" Sa han med en trøtt stemme. "Mhm?" Svarte jeg han mens jeg glanset opp på de blåe øynene hans. "Kan jeg få lov til å ta deg med på skoleballet?" Han lå armen sin over midjen min. "Ballet? det er jo ikke før til sommeren." Han lo litt kort av reaksjonen min. "Vil forsikre meg om at ingen andre spurte deg før meg." Han bøyde seg ned og kysset meg lett på munnen, og jeg dro henden mine gjennom håret hans, rullet over på ryggen med han oppå meg. "Ja" hvisket jeg mellom kyssene våres. Jeg klamret tettere inntil han dro t-skjorten han over hode slik at overkroppen hans ble blottet. Jeg kjente den ene armen han under genseren min, og jeg klorte han opp etter ryggen. "Leah" stønnet han mot halsen min. Jeg orket ikke å snakke nå, følte meg beruset. Han dro genseren min over hodet mitt. "Leah!" vi pustet begge anpustent. "Ja?" svarte jeg mens jeg kysset han opp etter øret. "Si når jeg skal stoppe." Sa han mens hantrakk pusten dypt. "Jeg vil ikke at du skal stoppe." Svarte jeg mot han og han kysset meg. "ta det litt roligmed meg." hvisket jeg til han.

Jeg våknet av fuglekvittring jeg snudde meg mot Liam som holdt et fast grep om meg, som om at han var redd for å miste meg. Jeg kysset han på kinnet og fant frem til klærene mine på gulvet. Stille beveget jeg meg rundt i rommet. Så lydløst som jeg over hode klarte. Jeg fant frem penn og papir, og rablet ned en forklaring på at jeg måtte hjem. Da jeg hadde lusket meg ut av de lukseriøse huset til Liam begynte tankene å svirre. Jeg kan ikke fatte hva jeg nettopp hadde gjort. Meg og Liam.  Jeg følte at kinnene mine ble røde og varme. Mens jeg gikk hjemover fikk jeg en melding opp. Jeg kjente sommerfuglene i magen da jeg så at det var fra Liam. " Du skulle ha vekket meg Babe, kan ikke la kjæresten min gå hjem aleine uten min beskyttelse <3"Kjæresten hans var det det jeg var? Jeg kjente sommerfuglene mine i magen igjen. Jeg? kjæresten til Liam. Lettere enn aldri før dro jeg frem telefonen og slo inn nummeret til Sarah. Det ringte kun to ganger før hun tok den;

"Hello?"

"Hei det er Leah" En kort pause oppsto.

"Hei."

"Hvordan går det med deg?"

"Så fint som det går an."Svarte hun matt med en skjelvende stemme.

"Du vet at hvis du trenger noe så er jeg her for deg Sarah."

"Det går fint, virkelig. Jeg trenger bare litt tid for meg selv."

"Noe nytt om Morten? har de funnet han?"

"Nei"

Vi avsluttet samtalen etter å ha sagt farvell til hverandre og jeg fortsatte veien hjem. Jeg vurderte på om jeg skulle ta skogveien eller hovedveien. skogsveien var tross alt raskere. Jeg skulle akkurat til å svinge av der da en bil kjørte opp ved siden av meg. Vinduet ble rullet ned. "Hopp inni, Leah." Stemmen var mørk og matt, og jeg visste med en gang hvem den tillhørte. "Nei!" Sa jeg med en bestemt stemme. Hopp inni sa jeg." Han virket irritert, men det stoppet ikke meg jeg snudde meg rundt og fortsatte å gå fremover. Til slutt hørte jeg bildøren bli smelt igjen og at skikkelsen kom mot meg. "Leah." Jeg visste ikke om jeg skulle løpe eller skrike. Ingen av ideene var noe særlig idielle, ettersom at ingen ville høre meg her ute, og at jeg ikke hadde en sjanse til å løpe fra ham. "Hopp inn i bilen." Han stoppet opp rett ovenfor meg. "Hvor skal vi?" Han tok baggen min ut av hendene mine og hev den inn i bagasjerommet. "Vekk her i fra!" han gikk over på min side og holdt døren oppe for meg. "hopp inn." Jeg himlet med øynene og satt meg inn i bilen. Han gikk rundt bilen og gjorde det samme. "Hvorfor går du ikke bare og medler deg til politiet som en ærlig mann." Han snøftet. "Ærligtalt Leah, du tror vel ikke du også på at jeg gjorde det?"  Jeg så opp mot han. "Liam så deg." Morten bråbremste og snudde seg mot meg.  "Du tror vel ikke på den dritten av en kjæreste vel?" jeg hadde tenkt å protestere med at vi ikke var kjærester men han var vel i grunnen det. " Hvis du er uskyldig hvorfor driver du å rømmer da?" Han la hode bakover som om det burde være opplagt hvorfor. "Fordi jeg blir tvunget til det." Jeg prøvde å møte øyenkontakt med han. "Av hvem?" Jeg begynte å føle meg forferdlig som ikke trodde på ham men oddsen for at han var skyldig var for stor. "Av Espen og gjengen vel. Får de tak i meg, får de også tak i de. Tror du de vil bli tatt for å selge partydop?" han startet opp bilen igjen og begynte å kjøre. "Var det det de pillene var, ecstasy?" Han strammet grepet om rattet. "Ja." Hvorfor selger Morten det? Jeg ville spørre men det var alt for mange puslespillbrikker jeg ikke klarte å sette på plass. Hvorfor skulle Liam lyge om noe slikt? Og kem var det da som hadde banket han opp?