Fornektelse

Kapittel 17 del 2

Jeg satt i stuen mens månelyset skinte inn fra vinduet. Morten lå fortsatt i sofaen , jeg tror blødningen hadde gitt seg, men jeg visste ikke. Han hadde begynt å kladsvette nå, ,jeg måtte få ut den kulen ut av ham. Jeg reiste meg opp og gikk gjennom skuffene i hytten for å finne materialer jeg kunne bruke. Jeg fant etter noen minutter som føltes som timer, en kasse med sysake og en pinsett . Jeg puttet alle tingene opp i en eske for å bære det inn igjen i stuen . Måneskinnet skinte nå over det vakre fjeset til Morten. Jeg lå forsiktig hånden min over kinnet hans. "Morten! Våkne, Morten!" Jeg begynte å riste i ham mens jeg kjente på panikken som steg opp langs ryggen min. Faen. Våkne Morten, koman våkne. Han åpnet litt på øynene og stønnet. "Hva?" Han begynte å hoste og en dråpe blod kom til syne på leppen hans. "Jeg skal ta ut kulen." Svarte jeg uten å legge skjul på redselen i stemmen min. "Du trenger ikke.." begynte han men vi visste begge at kulen måtte vekk nå. Jeg løftet t-skjorten hans opp slik at såret ble synlig. Jeg puster ut og ristet på de klamme svette hendene mine. jeg kunne føle blikket hans på meg. Mens jeg gjorde meg klar med pinsetten kom jeg på at på TVen tømte de alkohol over såret til den skadde. Jeg så meg rundt i rommet. "Har du noe alkohol?" Utbrøt jeg . Han hevet et øyenbryn. "nei?" Jeg så litt i høyskapene i enden av stuen og fant fram en flaske med sprit. jeg så ned på flasken. Faen hvordan åpner man sånne her? Jeg så fra flasken og til Morten. "Her, gi meg den." Svarte han kort og Jeg ga han flasken. Han tok et fast grep med høyrehånden og dro av flaske forseileren."her." han rekte meg vinflaksen mens han så på meg. "Dette kommer til å gjøre vondt" sa jeg før jeg helte noe av innholdet over skuddsåret. Han bet tenne sammen for å døve smerteskrike. " Sorry" sa jeg forsiktig mens jeg svelgte klumpen i halsen. Han lente hode tilbake i sofaen og jeg tok opp pinsetten igjen. Jeg så mot han der han lå og stirret på meg. Han lå hånden sin på låret mitt og smilte vagt. jeg smilte så godt jeg kunne tilbake og la venstre hånden over såret hans for å åpne det litt. Jeg løftet pinsetten nølende over såret og lot den grave ned i såret. Han stønnet smertefullt og tårene begynte å renne fra kinnene mine igjen. Til slutt traff pinsetten kulen. Jeg prøvde å få tak i den men kulen var glatt av alt blodet. Den stødige hånden hans på låret mitt ble svakere og svakere. Koman Leah, skjerp deg. Ta det rolig, konsentrer deg. Kulen gle under pinsetten for andre gang og hånden min begynte å skjelve enda mer. "Jeg el.." Han stoppet opp og hostet litt. Jeg så mot han, han var uklar på grunn av alle tårene. " Ikke våg å gå fra meg Morten Ikke våg." Han smilte og blikket ble sløvere." Jeg bannet og til min lettelse fikk jeg et godt grep om kulen. Jeg dro den fort ut av ham etterfulgt av at jeg presset en våt klut over såret. Jeg presset hardt mens jeg konsentrerte meg om å sjekke at han fortsatt pustet. Etter at jeg følte at såret ikke blødde så mye mer fant jeg frem sysakene. Jeg løftet nålen med den skjelvende hånden og prøvde å tre tråden igjennom nålen. Jeg sydde såret så godt jeg kunne og avsluttet med å tømme mer sprit over ham. Han pustet fremdeles. jeg begynte å lete gjennom hytten etter førstehjelpsutstyr, jeg trengte bandasje. Ingenting, jeg løp opp på soverommet og rev opp sengetøyet. Jeg strimlet det opp og sprang ned igjen til Morten. Månen skinte ikke lengre ute. Jeg kunne høre at han fortsatt pustet. Jeg gikk mot ham med sengetøyet og pakket såret godt inn.