Fornektelse

Kapittel 19

Dagen etterpå hadde feberen gitt seg, telefonen min hadde  ringt flere ganger denne morgenen. Morten-Leander hadde enda ikke våknet, men hvert sekund ga han mer styrke. Jeg kom til å tenke tilbake på grillfesten, hvor ble det egentlig av Isabelle den kvelden? Morten sa at hun hadde gått men hvorfor? Jeg kjente at grepet rundt hånden min strammet seg og Morten som stønnet smertefullt i det han prøvde å sitte seg opp i sittende stilling. "Hvorfor skjøt Espen deg?" Han pustet tungt ut. " det var ikke Espen som skjøt meg". Han kunne sikkert se forvirringen i fjeset mitt? "Det var han vi selger partydopet for". Jeg måtte innrømme for meg selv at han virkelig satt dypt i det. "Hvorfor?" Var det eneste jeg kom på å si. " fordi jeg ønsket å gi meg, men de ønsker ikke å ta sjansen på å la meg bare gå uten videre. Ikke når jeg vet så mye, så de måtte sørge for at eg holdt kjeft." Jeg tenkte igjennom det han nettopp hadde sagt, hodet mitt verket. Det var for mange løse tråder. " hvorfor ble du med i utgangspunktet? Jeg trodde du flyttet hit for å komme vekk fra det miljøet?" Han lo skjevt mens han la en skjelvende hånd over skuddsåret på siden av magen. " om det bare var så enkelt, Frank flyttet også til denne delen av byen og det åpnet opp for et mer utbredt salgsområde". Ingen ting hang på greip, hvordan passet Liam oppi det hele? " men hvis du ikke banket opp Liam og dem gamle mannen hvem gjorde det da?" Det virket som at han tenkte igjennom mulighetene uten noe godt svar. "Og hvorfor gikk Isabell så fort den grillfesten". Han ristet på hode og en rynke syntes mellom øyenbrynet, en såkalt bekymringsrynke. " vetsje, hun sa hun måtte fikse noe først og at hun skulle tekste meg seinere. Så jeg ventet på tekstmeldingene hennes og møtte opp der hun sa eg skulle møte henne men hun dukket aldri opp." Jeg nikket for å få ham til å fortsette. "Seinere fikk jeg melding om st hun ønsket å slå opp og jeg stakk bort til Frank og de andre."

Telefonen min vibrerte på stuebordet og jeg så på displayet. " det er Sarah". Jeg reiste meg opp fra sofaen og gikk ut på kjøkkenet for å svare telefonen. "Hvor er du Leah? Alle leter etter deg? Liam har sikkert vært her hundre ganger." Jeg lot hånden min hvile ved tinningen. " Emm Sarah, det, det er litt komplisert." Det ble en kort pause. " du vet at han gamle mannen har vitnet sant? Du vet han som ble banket opp?" Jeg kjente hjerte mitt begynte å hamre. " Og? Er ikke han i koma?"  Jeg begynte å trippe litt rastløst, lukket kjøkkendøren bak meg. " han har våknet, og sier at han ble angrepet av to karer litt opp i årene, han har ikke sett verken Liam eller Morten på åstedet." Jeg prøvde å fordøye det hele. " men hvem banket opp Liam da?" Jeg hørte henne sukke, hun har tydelig ikke fått mye søvn i det siste. "Jeg vet ikke Leah, ikke har vi fått tak i Morten heller." Jeg veide for og imot argumenter for å fortelle henne at jeg var med ham men rakk ikke så mye før to politibiler stoppet utenfor hytten med sirene på. " Leah? Hva skjer? Hva er den lyden?" Jeg kikket ut av vinduet?. "Fuck"