Badboy

Kapittel 49

Jaden's POV
Onsdag to uker senere:

jeg sitter i bilen min utenfor kirka. Klokka er 12:29, og døra inn til kirka åpner om et minutt. Jeg retter litt på dress jakken min før jeg endelig klarer å gå ut av bilen. Utenfor kirken står alle menneskene som har hatt en eller annen kobling til Lexie Hollister. Foreldre, besteforeldre, venner og den fordømte ex-kjæresten hennes.

«Hei Jaden», sier Jasmin svakt. Jeg møter de tårefylte øynene hennes i det jeg snur meg rundt for å se på henne. Hun har på seg en sort kjole som dekker til armene hennes og når anklene hennes. Alex står ved siden av i en full dort dress. Sorte sko, sorte dress bukser, sort skjorte og sort dressjakke. Det er null glede i disse menneskene akkurat nå. Alt er mørkt.

Jeg skal til å si noe til dem, men kirkeklokkene avbryter meg. Vi alle snur oss mot kirkedørene som åpner seg sakte. Vi blir stående i noen sekunder før vi trekker oss sakte innover.

Jeg steller meg først bakerst i kirka inntil veggen, men Jasmin insisterer for at jeg setter meg foran sammen med dem. Jeg er litt i tvil først, men når jeg får øyekontakt med William og Molly på andre rad bestemmer jeg meg for å sette meg med dem. Hele kirka oser depresjon og anger. Til og med politiet er her. Begravelser pleier å være triste, men det er noen andre når det er et mord.

«Hvordan går det?», sier William i det jeg setter meg med ved siden av han. For å være ærlig så vet jeg ikke. Jeg savner Lexie mer enn noe annet, men tanken på at hun blir verdsatt og får så mye kjærlighet som hun gjør i dette øyeblikket gjør det litt bedre.

«det går bra», lyver jeg og legger til et falsk smil. Jeg ser bort på Molly som smiler like falskt tilbake. Hun skjønner at jeg lyver, og jeg skjønner at hun lyver. Hun er virkelig bra for William.

Jeg hører en kjent stemme som kommer nærmere og nærmere bakfra, helt til den stopper opp på benken på andre siden av midtgangen. Jeg møter Marcus som presser ut de mest falske tårene jeg noen gang har sett.

Det kan også hente at tårene hans er ekte. Han elsket henne. Han elsket henne for mye. Så mye at han ikke taklet følelsen av å miste henne. Uansett hva sannheten er så er det han gjorde uforglemmelig. Kjærligheten han følte for Lexie gjorde han til et enda større monster enn det han var fra før.

«La oss starte», sier presten og gir tegn til at hele salen skal reise seg. En kort dame i en hvit skjorte og et sort skjørt deler ut noen papirer med salmer vi skal synge. Jeg hater å synge, men akkurat nå bryr jeg meg ikke. Jeg vet at Lexie skulle ønske at jeg sang, så jeg skal synge.

Alle i kirken begynner å synge en eller annen trist salme, som ikke høres noe bra ut i det hele tatt. Jeg ser rundt meg og møter mange ansikter hvor tårene renner. Til og med politiet bakerst gråter. Alle gråter for Lexie.

Kirken er pyntet med rosa og hvite blomster som henger under de fargerike vinduene og langs midtgangen. Det henger også noe hvite greier ned fra taket. Foran i midten står den hvite kisten med masse navn skrevet rundt. Navnene på alle som brydde seg om Lexie.

En hånd blir lagt på skulderen min, og jeg kjenner den er gammel med tanke på alle rynkene. Jeg snur meg rundt og ser at det er bestemoren til Lexie. Hun lener seg frem til meg og hvisker meg inn i øret.

«Hun elsket deg virkelig Jaden. Husk det», sier hun lavt og smiler til meg. Enda en tåre renner ned kinnet mitt i det de vakre ordene fyller meg. Jeg smiler tilbake før jeg snur meg rundt. Sangen er ferdig.

«Kjære alle sammen. Vi er samlet her i dag for å minnes om all gleden Lexie Hollister spredde. Hun har gjort flere mennesker om til bedre mennesker kun med å være seg selv, og sende ut den kjærligheten hun bærer på», begynner presten, og jeg kan kjenne de ordene treffer meg ekstra hardt, for jeg vet de handlet om meg. Faen.

«Det er mange her som elsket Lexie for akkurat den hun var. Jasmin gjorde oss alle en tjeneste med å bringe Lexie til verden, for verden hadde vært et dårligere sted hvis hun ikke hadde vært her». Det gjør så vondt. Jeg vet ikke hvor mye mer av dette jeg orker. Også er det den jævla minnestunden etterpå som er der for å være glade. Hvordan skal man være glad når Lexie ble myrdet i kaldt blod.

«Uten hennes tilstedeværelse hadde jorda vært et verre sted, men bare fordi hun er borte nå betyr ikke det at den gleden hun spredde ikke forblir! Det er...», sier presten, men blir helt stum. Hva skjer? Øynene hans er festet på noe bakerst i kirken. Klikk, klakk, klikk, klakk. Hvem faen bestemmer seg for å avbryte en seremoni med å gå nedover kirkegangen?! Jeg snur meg rundt, men kjenner frysningene i hele meg i det jeg ser hvem som går nedover gangen. Jeg skjønner hvorfor presten stoppet opp, og Fyfaen jeg er glad for at han gjorde det.

Ned gangen kommer det en kvinne kledd i hvitt fra topp til tå. Hvite høye heler som strekker seg oppover beinet hennes. En hvit lang silkekjole med en splitt oppover venstre ben. Hun har på en hvit hårbøyle, hvor håret hennes ligger bakover ryggen i perfekte bølger.

«Dere trodde vel ikke dere ble kvitt meg så lett?», sier Lexie i det hun kommer gående mot presten, og øynene hennes er festet på Marcus. Hele kirken gisper, inkludert meg selv. Den jenta der er ustoppelig. Jeg møter endelig blikket hennes, og jeg får endelig lang fred med meg selv i det hun blunker til meg, og sender meg et lite smil.

Hun har stjerner i øynene hennes, og jeg kan se at hun er klar for hva enn som kommer hennes vei. Ustoppelig

THE END