Kapittel 32

221 5 2
                                    

Jaden's POV:

Faen heller. Jeg er så jævlig svak. En ting fakker seg opp, og jeg rømmer til andre siden av Europa. Sa ikke veldig godt ifra til skolen heller. Sendte rektor en Mail om at jeg ikke kommer den neste måneden. Hun svarte med at det ikke var mulig å droppe så mye, så jeg skrev dumt og sletta henne fra kontaktene mine

Jeg ankommer flyplassen i Madrid, henter bagasjen min og sjekker meg ut. På utsiden står det en jævlig fin bil, med en mann i dress på utsiden. Han holder et skilt hvor det står Smith på. Må være til meg da. Jeg går bort til han og smiler

«mr. Smith! Denne vei» sier mannen og åpner døra bak til meg. Jeg setter meg inn og lar bagasjen min stå på utsiden. Sjåføren tar bagasjen min, legger den bak, setter seg inn og kjører av gårde.

Vi kjører en god stund. Høyre, venstre, rett frem, opp på motorveien, av motorveien, høyre, høyre, venstre og litt mer til høyre. Bak et stort tre står det et grovt sort hus. Damn. Bilen stopper og mannen går ut. Jeg åpner døra mi, tar imot bagasjen min og går mot døra. Rett før jeg kommer meg frem åpner døra seg, og en liten jente kommer løpene ut til meg.

«Jaden!» roper hun og klamrer seg til meg. Jeg løfter henne opp og klemmer henne hardt. Den lyseblå kjolen hennes matcher de himmelblå øynene. Jeg og tale ser helt forskjellige ut. Jeg har brunt hår og brune øyne. Hun har blondt hår og blå øyne. Innimellom lurer jeg på om vi egentlig har samme far

«Hva skjer'a småen» sier jeg og setter henne ned. Hun smiler, tar tak i hånden min og drar meg med inn. Bak de store hvite dørene kommer man rett inn til en stor gang, med en åpning inn til den enda større stuen. Når man bare er to stykker som bor der, hvorfor ha en villa?

«Ey Tale, hvor er mamma?» sier jeg og ser ned på tale. Hun smiler og peker mot en dør ut til Hagen. Jeg går gjennom stuen og åpner glassdøra ut. Det er en stor hage med et basseng på midten, og solsenger nærmere oss. Det står et stupebrett ved den ene kanten av bassenget, og en sklie på den andre. For å si det sånn, vi leker ikke luksus hage.

Jeg går ut og får øye på mamma som ligger og soler seg. Hun leser en eller annen bok i en hvit badedrakt.

«Halla» sier jeg og steller meg i veien for sola. Hun løfter blikket og lyser av glede. Hun spretter opp fra solsengen og hiver armene rundt meg

«Hei vennen!» sier hun og klemmer meg hardt. Jeg legger armene mine rundt henne igjen, og kjenner det svir litt inni meg. Lexie pleide å klemme meg på denne måten. Faen heller. Det som fanger oppmerksomheten min er de to ekstra håndklærne. et var rosa med blomster på, som jeg regner med er tale sitt, men det var enda ett ved siden av mamma

«Hvem er det sitt?» spurte jeg og peker på håndkleet ved siden av mamma. Hun reiser seg opp og tar tak i hendene mine.

«Jeg burde ha fortalt deg det over telefonen» sier hun og fester blikket på noe bak meg. Jeg snur meg rundt og ser en svær kar kommene mot meg. Når jeg sier svær mener jeg ikke svær som i feit. Jeg mener svær som i muskler. Jesus han er bola

«Hola mi amigo» sier han og rekker meg hånden sin. Jeg ser forvirret på han og tar hånden hans, og rister den. Hm. Det er noe som ikke stemmer med han. Han er noen få cm lavere enn meg, har tatoveringer oppover den ene armen og ut på den ene brystkassen og brunt hår som er stylet likt som Chris Hemsworth sitt.

«Hvem er du?» sier jeg og ser han inn i øynene. Det at jeg er høyere enn han får meg til å føle meg stor og sterk. Sikkert større enn jeg egentlig er. Han hadde lett slått meg i en fight utifra hva jeg har sett så langt

«I'm sorry, I don't speak Norwegian» sier mannen og ser på meg tilbake. De mørkeblå øynene hans stirrer meg inn i sjela. Lover, med det blikket der kan han se alle mine hemmeligheter

«who are you?» sier jeg litt lavere en i stad. Spanske folk ass

«oh, yeah! I'm Alejandro Apellido Paterno. I'm your mothers friend from work» sier han og smiler stolt. Hvem faen heter Alejandro Apellido Paterno?

«hey Alejandro! Can you go inside? I need a word with my boy» sier mamma med den dårligste engelsken noen gang jeg har hørt. Alejandro karen smilte til mamma og gikk inn i stua. Jesus

«Mamma hva faen? Når skulle du fortelle meg om Alejandro Ape- Pate karen?!» sier jeg og peker mot inngangen til stua. Hun smiler uskyldig og ser ned i bakken.

«Jeg møtte han på Tinder for lenge siden. Vi snakket litt, og da jeg sa jeg ville flytte til et annet land tilbød han meg jobb her. Jeg kunne ikke si nei til det» sier hun og smiler. Fyfaen, Tinder? Er vi der ja

«Så dere er mer enn venner?!» sier jeg høyere enn i stad. Hun himler med øynene og setter seg ned på en stein- benk. Faen hun er håpløs ass

«Vi har en greie ja, men vi er ikke sammen» sier hun og blunker til meg. Det har legit gått sånn 4/5 dager siden de flytta hit. Hva tenker hun med?! Jeg går inn i huset igjen. Jeg gidder ikke det bullshittet her med en gang jeg kommer

«ey Alejandro! Where is my room?» sier jeg og slenger baggen min over skulderen min. Han løfter på hodet og ser på meg fra sofaen

«what did you say?» sier han med en tøff undertone. Fyfaen for en type

«I said, where is my fucking room» sier jeg høyere enn is stad. Tale sitter i andre enden av rommet, men hun skjønner ikke engelsk, så tenker jeg kan snakke som jeg vil til han karen her

«listen to me boy» begynner han og reiser seg opp. Han går opp til meg og steller seg rett foran meg

«If you think your the man in the house, your wrong. Here, I'm the boss. Never talk to me like that again you little piece of shit!» sier han og peker meg i brystet. Hvem faen tror han at han er?!

«I'm sorry, that came out wrong. Where is my fucking room you ugly motherfucker» sier jeg igjen og strekker meg litt mer opp. Han ser stygt på meg, men sier ikke noe imot

«up the stairs and to the right» sier han imens han ser meg inn i øynene. Flott! Jeg smiler stort og går opp trappa. For en håpløs type

BadboyTempat cerita menjadi hidup. Temukan sekarang