Badboy

Kapittel 21

«Molly, hva i helvete driver du med?!» sier jeg og snapper telefonen ut av hendene hennes

«Lexie gi faen» sier hun rolig og tar telefonen tilbake. Jeg møter øynene hennes som er fulle av tårer

«Molly, hva er det du gjør?! Skyggesiden? Virkelig» sier jeg og setter meg ned. Hun setter seg ned ved siden av meg helt stille

«Jeg kan ikke» mumler Molly og ser på meg. Jeg møter øynene hennes igjen. Nå er det ikke tårer der, men mer hat

«Du kan ikke hva da?! Du burde ikke ha noe som helst med skyggesiden å gjøre!» sier jeg litt mer dramatisk. Hun på forstå alvoret

«Lexie, du skjønner ikke. Jeg vet noe ikke du vet» sier hun og snurrer tomlene sine rundt hverandre. Jeg ser på henne med et intenst blikk

Det er stille. Veldig stille. Menneskene rundt oss bever seg sakte. Håret mitt faller dramatisk ned på skuldrene mine i det hodet mitt blir dratt rundt av to sterke hender. En høy mann tar tak rundt armen min, og drar meg opp av benken jeg sitter på.

Jeg skriker. Skriker av full hals. Ingen ting er mulig. Det eneste jeg hører er hjertedunkene mine. Dunk. Dunk. Dunk. Jeg slår mannen over alt for å prøve å få han til å slippe meg. Tårene mine renner ned kinnene mine som fosser. Jeg kastet hodet mitt rundt for å se hva de andre gjør

Ingen ting. De gjør ingen ting. Molly sitter på benken og ser på meg med øyner så våte som havet. Hun blunker vekk en tåre, og ser vekk igjen. Hva faen. Resten av folka på senteret ser ikke ut til å merke meg. De går bare rundt og passer på sine egne saker. Ingen ser meg. Det er som om jeg ikke finnes

•••

«På tide å våkne snuppa» sier en mørk stemme. Alt er sort og doggete. Jeg klarer ikke å fokusere på noe annet en den ekstreme hodepinen min. Hva faen skjedde

Ting blir litt mer klart etter hvert, og jeg ser en mann sittende i en stol foran meg. Rommet jeg er i er lite og kaldt. Tror ikke mannen har råd til strøm eller noe, fordi det er jævlig kaldt

«Hvem faen er du!» sier jeg og prøver å bevege meg. Hendene mine er bundet fast til ermene på stolen jeg sitter på, og beina er festet til beina på stolen. Helvete

«jeg vet ikke om du husker meg» sier mannen og reiser seg opp. Siden karen ikke har råd til varme, er det heller ikke noe lys, så jeg kan ikke se hvem det er.

Han tar et skritt mot meg. Så et til. Og så et til. Jeg blir mer og mer ukomfortabel for hvert skritt han tar nærmere meg. Han er kun noen få skritt unna en lysstråle, som skjærer inn gjennom gardinene.

«Gå inn i lyset!» roper jeg og rister. Jeg orker ikke dette her nå. Livet mitt er faktisk helt fakka nå, så jeg orker ikke at jula skal bli ødelagt i tillegg.

«Den lille venninna di må passe seg» sier han og tar et skritt nærmere. Bare noen få skritt igjen til jeg får se hvem han virkelig er. Fyfaen jeg skal drepe han

«La Molly være i fred! Hvis det er meg du vil ha, så lat du hun være» sier jeg mot han. Jeg hører en lav latter. Jeg kjenner den igjen. Den minner meg om en hendelse som skjedde for noen få år siden. Da en del av meg døde

«Husker du meg ikke vennen» sier han og tar det siste skrittet. Jeg fryser helt til når jeg endelig får se ansiktet til den mystiske personen. Jeg har aldri hatet noen før. Jeg har mislikt, men aldri hatet. Aldri frem til jeg møtte Simon.

«Hva faen gjør du her Simon» sier jeg rolig. Jeg er ikke redd for han. Vanligvis. Nå som jeg vet han og «gjengen» hans vet om Molly er jeg redd. De skal faen ikke ødelegge det for meg også

«Du ødela noe for oss. Vi må jo selvfølgelig ødelegge noe for deg også» sier han og gliser. For en gris

«Hva faen. Vi fakka opp for dere én gang! Dere drepte kyle, og skal fakke opp enda mer!?» roper jeg mot det stygge fjeset hans. Simon er lederen i skyggesiden. Av alle navn på en kriminell gang valgte de skyggesiden. Hva slags trash navn er det?

«Åh, du tror ikke du har gjort noe mer?» sier han og går mot meg. Han stopper opp rett foran meg, og setter seg ned på huk. Æsj. Jeg hadde lyst til å spytte han i trynet eller noe, men da hadde jeg mest sannsynlig ikke sittet her om 2 minutter

«Først tok du kyle vekk fra oss..» startet han. Ånei. Jeg vet hvor dette ender. Helvete. Hvorfor må alle jeg er med enten være skada i hodet, eller være med i den helvetes gjengen

Simon sitter kun noen få cm unna meg. Leppene hans er fyldige, han har brune øyne, brunt hår, kraftige skuldre og generelt sterk. Han er høy, og lukter en blanding av kaffe og nikotin.

«Får du ikke flash-backs Lexie? Jeg vet du fortsatt liker meg litt» sier han og gliser mer. Jeg og Simon har litt...historie. Ikke noen historie jeg vil huske. Han løfter opp den ene hånden sin og legger den på skulderen min. Helvete heller da

Hånden hans sklir nedover, og han begynner å ta på meg. Jeg vrir meg rundt, og prøver å stoppe han

«Simon, plis» sier jeg med et spesielt tonefall, og strekker meg oppover. Jeg kan ikke noe for det. Det er tross alt en naturlig reaksjon! Jeg orker ikke dette nå. Jeg vil bare hjem til Marcus og mamma.

«Ber du meg, Lexie?» sier han og tar den andre hånden sin frem. Heldig vis for min del går han aldri ned. Jeg hadde faktisk drept han hvis han hadde gjort det.

«Hva har jeg gjort mot dere nå!» roper jeg mot han. Han stopper opp og tar tak i ansiktet mitt. Hånden hans har et hardt grep rundt kjeven min, og jeg kjenner smerten sprer seg rundt i hele meg

«Du tar medlemmene våre, Lexie. Du har blitt et problem» sier han og lener seg inn mot øret mitt. Jeg kjenner pusten hans ned nakken min. Ikke noe jeg har savnet. Æsj, han føles ut som en slange. En ekkel slange

«Og nå har du også tatt Jaden»