New Home Not Alone

Kapittel 3 - Venner?

Taylor's *POV*

"Hva skal du egentlig her?" Spurte jeg Matt. Jepp, han heter Matt, eller Matthew, men alle kaller han Matt. Han trakk på skuldrene.

"Hørte du hadde bursdag og tenkte jeg skulle være hyggelig og gi deg gave" sa han og tok hetta av hodet. Jeg himlet med øynene.

"Hvordan visste du at jeg hadde bursdag?" Spurte jeg tok ut to røyk fra røykpakka mi og rakte den til han. Matt tok imot og studerte meg. Jeg fant frem en lighter og tente på røyken min samtidig som jeg tok et dypt drag. Matt snappet lighteren min og prøvde å få fyr på røyken, men fikk det ikke til. Jeg lo og tok tak i røyken hans og tente på den med min glødende side. Han lo litt og tok et dypt drag av røyken.

"Serriøst, hvor fikk du vite at jeg hadde bursdag i dag?" Spurte jeg og så på han med spørrende øyne. Han minnet meg om noen, jeg vet bare ikke hvem.

"Hørte noen fra gjengen din snakke omdet i går" sa han. Begge tok enda et dypt drag av røyken. Jeg så opp og møtte blikket hans.

"Har jeg møtt deg før jeg flyttet hit?" Spurte jeg. Han så med en gang litt ukomfertabel ut, men ristet på hodet.

"Vi er venner nå, right?" Spurte han og kastet det lille som var igjen av røyken, jeg gjorde det samme.

"Vi er vel det" sa jeg forvirret. Han så rundt seg og dro hånden igjennom det lille han hadde av hår på hodet. Fælt å han stresset nå da.

"Kan jeg stole på deg?" Spurte han. Jeg nikket. Han brøt ut i et smil.

"Da skal jeg fortelle deg en hemmelighet" sa han, tok hånden min og begynte å løpe mot en bakgate. Da jeg endelig klarte å løpe i samme tempo som han, prøvde jeg å lirke hånden min ut av grepet hans, men han fortsatte å holde i hånden min. Har vel egentlig ikke noe å si, har det vel?

Plutselig stoppet han opp og jeg ble dratt mot han siden jeg hadde så stor fart. Vi stod helt tett inntill hverandre. Jeg kunne kjenne hjertet hans banke mot brystet mitt. Pusten hans var varm mot fjeset mitt. Jeg hadde ikke merket at jeg så på leppene hans før han begynte å smile. Raskt vrei jeg meg ut av grepet hans.

"Hva var det du skulle fortelle?" Spurte jeg skarpt. Det kom nok ut frekkere enn vanlig, men det så ikke ut til å bry ham noe særlig om det.

"Har du hørt om Eminem?" Sa han og så meg inn i øynene. Mer trengte han ikke si.

"Du er vel ikke Eminem?" Spurte jeg. Denne gangen brøt han ut i latter. Latteren hans var faktisk veldig søt. Nei! Hva faen er det jeg tenker? Ingens latter er søte. Han stoppet å le for å trekke pusten sin.

"Jeg er sønnen hans for faen" sa han og rettet seg opp.

"Kult at jeg kunne bli grunnen til at du nesten døde, neste gang får jeg det til" mumlet jeg og gikk.