Alanya

Kapittel 21 - Alanya

Jeg gikk bortover gangen i mine egne tanker da en energibølge plutselig ble kastet mot meg. Ved hjelp av all den kraften jeg hadde tilgjengelig holdt jeg meg oppe og stødig. De kunne ikke få se hvor mye det faktisk kostet meg å holde hele skolen i et slikt jerngrep, de måtte fortsette å tro at jeg gjorde det med vilje. De måtte ikke få vite hvor svak jeg var blitt. Sakte snudde jeg meg rundt, og med isende kalde øyne stirret jeg på personen som hadde sendt energibølgen

"Våger du å angripe meg?" spurte jeg faretruende. Stemmen min var så kald at luften rundt nesten frøs til is.

Det var ikke vanskelig å se den skyldige, han prøvde å krøke seg sammen i håp om at jeg ikke skulle se ham. Med en kraftanstrengelse tok jeg kontroll over litt av kraften min og slang han opp mot veggen. Forsiktig, så han ikke faktisk skulle skade seg, men kraftig nok til at han fikk seg en støkk. Et øyeblikk eller to holdt jeg ham der, mens jeg sakte bevegde meg framover. Hvert skritt føltes som å skulle løfte et fjell.

"Jeg vil la deg gå for nå, men ikke våg å gjøre noe sånt igjen. Jeg kunne jo glemme meg," sa jeg og strammet det usynlige grepet om halsen hans et øyeblikk før jeg satt ham pent ned igjen.

"Kom dere unna, alle sammen!" ropte jeg så.

Det hadde ikke gått ett sekund engang siden de rundet hjørnet, før jeg falt ned på gulvet i smerte. Hodet føltes som om det skulle sprenges og de løsrevne kreftene mine trykket på meg fra alle kanter. En stund lå jeg slik, før jeg fikk samlet meg og reist meg igjen. Forsiktig rettet jeg på klærne og fjernet alle rynkene i kjolen før jeg forsatte. Kappen flagret bak meg og den mørke auraen omkranset meg helt. Jeg var sint på grunn av det som hadde skjedd tidligere. Hvordan kunne noen ha skaffet seg nok mot til å angripe meg? Plutselig kom en skikkelse opp på siden av meg og stoppet rett foran meg.

"Ja?" sa jeg med en utålmodig, kald stemme. En stemme som sa at jeg var i et dårlig humør og i hvertfall ikke ville bruke tiden min på ham.

"Hei!" svarte han, uanfektet av det knusende humøret mitt. "Zeth er navnet!" Han strakte fram hånden rett i fjeset på meg, og uten å tenke over det rygget jeg et skritt bakover, redd for å få en finger i øyet.

"Hei?" stemmen min var usikker nå og hadde mistet den lille brodden den hadde tidligere, men et øyeblikk etter var utålmodigheten tilbake. "Kan du flytte deg? Jeg trenger å komme forbi. Nå!"

"Hva?! Skal du ikke introdusere deg?" Han lot som om han var sjokkert, men jeg kunne høre hvor mye han moret seg.

Jeg stirret jeg på ham. Bare stirret. Et av de blikkene som sa at jeg ikke syntes situasjonen var det minste morsom. Et blikk som pleide å få de fleste til å tie stille, men han bare fortsatte å prate.

"Ikke det at jeg ikke vet det, hva du heter altså. De fleste gjør det. Faktisk skal du lete ganske lenge før du finner noen som ikke gjør det." Han stoppet opp et øyeblikk, før han fortsatte. "Kanskje untatt Amyre, men hun bor praktisk talt under en stein."

Jeg ga opp å prøve å få ham til å bli stille, og bare begynte å gå igjen. Smerten i hodet mitt hadde fordoblet seg, og jeg var absolutt ikke i stand til å bruke kreftene mine på ham hvis det skulle trengs. Vær så snill, gå din vei, tenkte jeg. Bare gå! Men så heldig var jeg ikke.

"Jeg har jo hørt at du ikke er så pratsom av deg, men jeg trodde kanskje at det bare var at ingen noen gang ga deg sjansen til å snakke. Alle trenger jo noen å snakke til, og det virker ikke som om du har noen. Og når du ikke har noen å snakke til er det jo ikke så rart at du ikke snakker!"

Bare gå din vei, vær så snill!

"Selv har jeg jo erfart at... Det er jo... ikke noe rart... man kan se.... hva tror du? ...og det er derfor jeg har bestemt meg for at... bli... bestevenner!

Og slik fortsatte han, hele dagen. Det hadde ikke gått lang tid før jeg tonet ham helt ut, men uansett hvor mye jeg prøvde å ignorere ham, true ham eller lure ham bort, forble han der han var resten av dagen.