Alanya

Kapittel 48 - Alanya

Kapittel 48 - Alanya

"sitat"

Jeg satt meg opp i senga og så forvirret rundt meg. Hvor var jeg? Rommet mitt. Jeg var på rommet mitt på slottet. Jeg hadde sovet. Drømt. Forsiktig steg jeg ned fra senga. Gulvet var glatt og kjølig, men det gjorde meg ikke noe. Kulden fikk meg bare til å føle meg mer våken. Jeg steg inn i en kjole. Den var svart og enkel. En sørgekjole. Sakte bevegde jeg meg ut av rommet og mot kirkegården. Jeg følte meg merkelig, som om jeg enda ikke hadde våknet skikkelig opp. Gresset på kirkegården var vått av morgendugg. Vanndråpene blinket som små perler. Jeg stoppet foran en av steinene. Den skilte seg ikke ut på noen synlig måte. Det var bare en stein. Men ikke for meg. Det var min bestevenn som var begravd der. En som hadde gitt sitt liv for mitt. Jeg ville finne ut hvem som hadde drept henne. De kom ikke til å gå ustraffet fra dette.

"Alanya?" Zeth.

"Hva gjør du her ute alene? La meg følge deg inn igjen"

'La meg følge deg inn igjen, du kan ikke være her ute helt alene' Som om jeg var syk og ikke kunne ta logiske avgjørelser på egen hånd. Som om jeg ikke var den mektigste magikern i mils omkrets. Som om jeg trengte hjelp til å ta vare på meg selv.

Men jeg fulgte ham inn igjen. Jeg lot han legge hånden rundt meg og støtte meg opp trappene. For innerst inne, kunne jeg virkelig si at jeg var sterk nok til å passe på meg selv for tiden? Man ville trodd at jeg var vant til døden nå. At vi var gamle venner som drakk te sammen på søndagskveldene. Men man vil aldri venne seg til død. Det er like hjerteskjærende hver gang.

"Representantene til rådet vil begynne å ankomme i dag. Vil du at vi skal sette opp et møte med dem i dag eller i morgen?" Zeth sitt spørsmål brakte meg tilbake til virkeligheten og et øyeblikk så jeg meg forvirret rundt mens jeg forsøkte å huske hvor jeg var og hva han hadde spurt meg om.

"Sett det opp i morgen, så får de tid til å slappe av etter reisen. Hvem er det som kommer?"

"Vi regner med at representantene fra Sarma, Syr og Ythia kommer gjennom fjellpasset, i tillegg til representantene fra Gracia og Illyria som kommer sjøveien."

"Ythia også? Jeg trodde ikke de ville komme så tidlig?"

"Jeg har hørt at de var uvanlig raske, men jeg vet ikke noe om når de vanligvis ankommer" Han så beklagende bort på meg og jeg husket hvem jeg snakket med. Zeth hadde lært mye den korte tiden han var her, men dette var ikke hjemmet hans. Han visste ingenting om hva som var vanlig eller ikke.

"Selvsagt. Beklager" Og med det forsvant jeg ned i tankene mine igjen.

Vi ankom møterommet noen minutter senere. Som vanlig satt de allerede rundt bordet: Rådgivere, spesialister og andre som kunne komme til nytte i sakene vi skulle diskutere. I det jeg passerte dørterskelen reiste de alle seg.

"Zarwaela" lød et mumlende kor, før de alle fant plassene sine igjen.

En av rådgiverne tok ordet med en gang. "Amyres familie har blitt funnet og varslet om omstendighetene. Det er ikke noe tegn til snikmorderen, men det virker ikke som om det er noen fra byen. Det virker som om alle er svært fornøyde med deg så langt"

"Det er bra. Hva med Akademiet?"

"Det virker som om det gikk fint med de fleste. En del havnet på sykestuen, men ingen døde."

"Og kongerikene?"

"Det ser ikke ut til å være noen stor forandring der. De fleste avventer situasjonen. Av de sju nærmeste er kanskje Galtar mest bekymringsverdig. Vi hører rykter om at Rianuene har slått seg ned på Galtarkysten."

"Det er farlig nær Etah også. Hva fører vinden med seg derfra?"

"Ikke mye, men vi holder øynene og ørene åpne"

En annen bryter inn: "Sist vi snakket med dem sendte de bud om at de ville holde seg tro til avtalen vår. Vi kan regne Etah som allierte."

"Godt. Jeg hører også om et gryende ønske om mer makt i Yrma. De er blant våre nærmeste kongeriker, men vi har ingen allianse med dem så vidt jeg vet?"

"Nei, det har vi ikke"

"Bør vi være bekymret?"

"Yrma vil først bli et problem etter at de eventuelt har meldt seg inn i Zira-alliansen. Alliansen mellom Razi, Fezir og Irissa. De er for det meste alle fredelige land, men man vet ikke. En krig vil ikke komme med det første uansett, men det er ikke noe galt i å holde på vennskapet med dem. Razi har den mest sentrale posisjonen, har vi dem på vår side vil et angrep mot oss være vanskelig, men Razi vil selvsagt selv være mer utsatt. En allianse med Yrma ville også eliminiert faren. Enten det eller en fot innenfor Zira-alliansen"

"Vi er små men vi har en veldig sentral og viktig posisjon. Vi har alltid vært 'dragens hode'. Det er kanskje på tide å ta tilbake posisjonen vår, Zarwaela."

Jeg likte ikke veien samtalen gikk, men det var ikke så mye å gjøre med det. De hadde rett, uansett hvor mye jeg mislikte det.

"Vi får se hva vi kan få til. Ville et ball passe for å test farvannet?"

De andre mumlet i enighet. Jeg visste godt at det ikke var et ball de hadde siktet til.

"Da er det bestemt. Send ut invitasjoner til adelen, og inviter også kongefamiliene i de 14 kongerikene. Sommersolverv er om 3 måneder. Det blir litt liten tid, men burde gå. Send ut invitasjonene så fort som mulig"

Etter møtet var det bare jeg og Zeth igjen.

"Jeg kan ikke tro at de har lyst til å gifte meg bort allerede. Jeg er alt for ung. Dessutten kan jeg ikke giftes bort til alle kongerikene vi trenger å ha kontroll over for å hindre enhver trussel om krig."

"Du kommer til å finne en løsning, prinsesse"

Jeg snudde meg mot ham akkurat i tide til å se ham skjule det lekne smilet.

"Alanya, takk"

"Som du vil... Prinsesse"

I stedet for å svare snudde jeg meg bare bort, men et smil lekte på leppene mine. Jeg skulle til å ta et skritt bort fra ham, men et par armer holdt meg fast.

"Og hvor har du tenkt deg?"

"Vekk fra deg"

"Vekk fra meg, altså?"

Jeg svarte bare med en uklar "mhm"-lyd

"Det kan vi ikke ha noe av" Og med det spant han meg rundt. Jeg merket plutselig hvor nærme han var. Jeg mener, jeg hadde merket at han var nær med tidligere, bare ikke så nær. Nesene våre var bare millimeter fra hverandre og jeg kunne kjenne den varme pusten hans mot ansiktet mitt.

Så var leppene hans over mine. Varme og myke. Øynene mine lukket seg og jeg kunne kjenne begynnelsen av et smil på ansiktet mitt. Jeg følte meg varm i hele meg, som om solen hadde dukket frem fra skyene på en overskyet høstdag. Jeg følte meg hjemme.