Alanya

Kapittel 2

Kapittel 2

"Things aren't always what they seem"

Jeg snublet gjennom gatene, foten hadde begynt å bli vondere og det var vanskelig å løpe like fort som vanlig. Skulderen min var også øm. Heldigvis kunne jeg fortsatt ikke se noen bak meg. Snart ville det bli mørkt. Det var allerede færre folk i gatene og jeg ville trenge et sted å sove for natten. I tillegg var jeg sulten. Veldig sulten. Jeg visste ikke hvor lenge det var siden jeg hadde hoppet ned fra bilen. Telefonen lå i baksetet, så det var umulig å få tak i noen eller sjekke klokka. Selvfølgelig kunne jeg spørre noen om tiden, men jeg ville helst vekke så lite oppmerksomhet som mulig.

Rundt meg ble det færre og færre mennesker. Sakte sluknet lysene i husene, og stjernene ble tent på himmelen. Til høyre for meg kunne jeg se et lite vertshus. Det var en slitt og gammel bygning, og det føltes som om en skygge lå over den. Den virket som om den en gang hadde vært hvit, men nå var den mer grå. Den venstre halvdelen av vertshuset så ut som om den ville falle sammen hvert øyeblikk. Jeg orket ikke å gå rundt i byen lenger, så selv om jeg ikke ville, gikk jeg inn.

Inne var det lyst og koselig, en sterk kontrast til den dystre utsiden. Raskt fikk jeg meg et rom, spiste et måltid og krøp ned i sengen. Det var noe merkelig over dette stedet. Alt virket som om det gikk så sakte, samtidig som det gikk fort. Det var til å bli svimmel av. Jeg var takknemlig da jeg endelig falt i søvn.

Månen skinte inn gjennom vinduet og lyste opp hele rommet med sitt sølvfargede lys. Plutselig var det en skygge i vinduet som blokkerte for månen. Noe skarp skinte i det lille lyset som klarte å kravle seg rundt ham, og kastet små prikker med lys på veggene. Han bøyde seg fram, lente seg over jenta i sengen. Gjennom vinduet kunne man se flere skygger. Ventende.

Hun våknet opp med et skrik og så seg febrilsk rundt. Drømmen ville bare ikke slippe taket. Raskt reiste hun seg opp av sengen. Hun var allerede påkledd, så det trengte hun ikke å tenke på. Hun hadde ikke med seg noe, så stedet for å bruke tid på å se om hun hadde glemt noe i rommet, forsvant hun bare ut av døra.

I hallen var det tomt og stille, alle lå i sengene sine og sov. Månelyset nådde ikke inn hit, så det var bekmørkt og vanskelig å se. Forsiktig tumlet hun fremover, men en hånd på veggen og en foran seg. Hun kom seg ut av vertshuset og sto på gaten foran det. Det var først nå hun la merke til hvor merkelig det så ut her. Månen skapte lange, rare skygger og det lå en lett dis over alt, men det var ikke det hun reagerte på. Hun reagerte på de små husene med stråtak og de brolagte gatene. Hvorfor hadde hun ikke oppdaget det tidligere? Likevel gikk hun videre. Raskere og raskere. Husene fløt sammen til en utydelig tåke, blikket var rettet fram og fotsålene smalt på brosteinen. Hun kunne ikke se seg bak, måtte ikke gjøre det. Det var feilen til alle som ble jaget, de så seg tilbake. Mistet fart. Snublet. Falt. Det måtte ikke bli hennes skjebne. Hun var ikke i tvil om at drømmen hadde vært en advarsel. Det ville i så fall ikke være første gang.

Hun var ved utkanten av byen nå og store urer strakte seg opp mot himmelen. En buet tredør var den eneste utgangen hun kunne se. Nei. Nei. Nei! Hvorfor? Det kan ikke være mulig! Med ett visste hun hva som hadde skjedd. Det hun bare hadde mistenkt var nå blitt bekreftet. Hun hadde-

Dunk. Dunk. Dunk.

Hun spant rundt og snublet nesten på de våte brosteinene. De var etter henne! De måtte ha oppdaget at hun ikke var i bilen. Hun så oppover de høye murene, og ned til tredøren. Selv herfra kunne hun vite at den var låst. Det var en stor jernbolt over den. Men... burde ikke det bety at hun kunne åpne den herfra? Hun løp bort til døra, men idet hun skulle løfte opp bolten, forsvant den. Synet hennes ble fylt av svarte dansende flekker og hvite lysglimt. Byen brant, muren var rast ned, folk skrek og løp rundt i ring. Det var kaos, men ingen lyd kunne høres. Skrikene var lydløse i den mørke natten. Det eneste hun kunne høre var dunkingen av føtter.

Dunk. Dunk. Dunk.

Uten noe annet valg fortsatte hun å løpe framover, gjennom området der det et øyeblikk før hadde stått en håndfast mur av stein. Landskapet åpnet seg opp foran henne. Grønne daler ledet til skinnende bekker og søte små gårder. I det fjerne kunne hun se en snor med fjell strekke seg mot horisonten. Det var vanskelig å forstå at et så fredelig landskap kunne befinne seg rett utenfor en nedbrent by.

Dunk. Dunk. Dunk.

Hun ville så gjerne snu seg. Hvem var de? Hvor nære var de? Var det henne de faktisk var etter? Eller var det noen andre? Men hun snudde seg ikke, hun bare fortsatte å løpe. Nedover den gresskledde bakken, raskere og raskere.

Dunk. Dunk-

Plutselig begynte hele verden å snurre rundt. Himmelen ble snudd på hodet og hun tumlet nedover gresset og inn i løse lufta. I siste øyeblikk dukket det opp et lite tjern, og hun ramlet ned i det. Hun kunne ikke puste. Det var mørkt vann på alle kanter og hun visste verken hva som var opp eller ned. Halsen brant etter luft of orange og svarte dotter formet seg i det mørke vannet. Rett før hun besvimte kunne hun kjenne noen ta tak i armen hennes og dra henne nedover.

-----

Bilde: av byen hun snubler rundt i