Alanya

Kapittel 22 - Alanya

Den kvelden falt jeg utslitt i søvn så fort hodet traff puta.

Jeg kunne høre noe bråk lenger framme i gangen og så kom et rop. Folk fløy i alle retninger. Kom løpende fra et eller annet lenger framme. Forsiktig beveget jeg meg i motsatt retning av den de løp, det er vel bare slik jeg er.

Jeg hadde akkurat rundet et hjørne, da jeg plutselig så en skikkelse sitte sammenkrøpet på gulvet. Hun så ut som om hun hadde kollapset, men samtidig var det noe vakkert over den naturlige posisjonen hennes - hvis man kunne kalle den det. Hun så så sårbar ut, så ung, der hun lå sammenkrøpet. Kappen hadde spredt seg ut over gulvet som et teppe og det mørke håret hennes flommet nedover ryggen. Halvveis i skjul bak hjørnet så jeg hvordan hun trakk pusten dypt inn, samlet seg og fikk stavret seg på beina igjen. Hun pustet ut, skjelvent og ugjevnt, men etterhvert gikk pusten gjevnere. Hun rettet på klærne, børstet av seg usynlig støv, rettet ryggen og løftet hode. Et ansikt jeg gjenkjente. Det var mitt eget! Hvordan var det mulig? Jeg så nedover meg selv - dette var definitivt ikke min kropp. Hva var det som skjedde?

Tankene fortsatte å flyte rundt i dette hodet som ikke var mitt eget:

Ansiktet hennes, som for et øyeblikk siden hadde vært fylt av følelse og smerte, var igjen tilbake til et tomt uttrykk. Øynene som hadde vært fuktige av begynende tårer så nå bare døde ut. Det var noe mørkt som lurte langt bak i øynene hennes - en smerte, en byrde, et mørke. Noe som fikk meg til å lure... Kanskje alt ikke var helt som det så ut.

Uten å tenke over det gikk jeg opp til henne. Det var tydelig at jeg overrasket henne, og stemmen var som en pisk. Likevel kunne jeg fortsatt se smerte gjemt dypt inne i øynene hennes.

Hun kom ikke til å bli kvitt meg med det første.

Jeg våknet opp og så rundt meg. Jeg følte meg fortumlet og tankene surret rundt i hodet mitt. Jeg hadde hatt en eller annen merkelig drøm, men jeg kunne ikke helt huske den. Jo mer jeg prøvde å få tak på den - jo raskere gled den bort.