Alanya

Kapittel 55 - Alyssa

Kapittel 55 - Alyssa

"Sitat"

Jeg sto i skyggene og så Zelmwa med Det Kongelige Sverdet, jeg så tiaraen bli løftet fra Alanyas hode, og en krone, min krone, bli satt der i stedet. Jeg ble født for den kronen. Den skulle vært min rett som den førstefødte å få Ariadnes trone. Applaus brøt ut i rommet og folk bøyde seg for den nye dronningen. Jeg kunne ikke se på lenger, jeg følte meg kvalm helt inn til margen.

Hvordan våger hun å ta enda en ting fra meg? Som om hun ikke alt har stjålet nok! Sinne bruste i årene mine, jeg kunne ikke kontrollere meg. Jeg slo opp dørene og steg inn i rommet. En isklar ro senket seg over meg.

"Hei, søster." Jeg så med glede hvordan smilet hennes smeltet bort og en uttrykk av sjokk spredte seg utover det pene ansiktet hennes i stedet. Et øyeblikk virket det som om hjertet hennes skulle stoppe, men så heldig var jeg ikke. Munnen hennes åpnet og lukket seg, uten at et eneste ord kom ut.

"Alyssa," sa hun til slutt. Stemmen var ikke mer enn et hvisk. Hun så ut til å anstrenge seg for å ta seg sammen.

"Alyssa." Kom stemmen hennes igjen, denne gangen hard og kald.

Jeg kunne se vaktene henens ta et skritt mot meg, men hun stoppet dem med en enkel håndbevegelse. En vakt nikket én gang. Oppfattet.

"Alanya, da. Er det sånn du behandler familie? Det er alt for lenge siden sist, søster." Stemmen min var søt som honning, men også giftig som en slanges hiss.

"En evighet ville vært for kort." Jeg kunne ikke annet enn å smile.

"Ikke vær sånn da. Jeg ville bare komme innom for å gratulere deg" Jeg tok et par skritt til inn i rommet. Blikekt mitt var skarpt og fanget opp enhver bevegelse der det flakket rundt i rommet.

"Så vakkert pyntet. Dere har virkelig fått til litt av en seremoni." Øynene mine festet seg på Alanya. "Og for en krone! Den kler deg, søster..." Jeg lot setningen dø ut, og den usagte fortsettelsen hang tung i luften mellom oss: ...men den ville kledd meg bedre.

"Hva er det du vil, Alyssa?"

"Meg? Å, ikke stort." Jeg fortsatte å gå til jeg sto midt mellom alteret og døra jeg hadde kommet inn. Jeg så meg fra side til side, og nikket for meg selv. Dette var passe lang inn. Nært nok til å bekymre Alanya, langt nok unna til å forsvinne raskt. Blikket mitt danset tilbake opp mot Alanya, og jeg bøyde hodet med et lite kniks. Smilet var spottende.

"Så synd med Zeth" sa jeg. "Virkelig tragisk."

Jeg kunne se hvordan hun bet tennene sammen, men hun sa ikke noe. Jeg beundret selvkontrollen hennes. Øynene mine saumfarte rommet en siste gang. Vaktene var på vakt, klare til å kaste seg frem på den minste kommando. Jeg burde ikke vært her - det var på tide å gå før noe skjedde.

"Ja ja, kjære søster, jeg får komme meg avgårde." En mikroskopisk bevegelse fra Alanya, et konspiratorisk vink fra meg. Akkurat i det vaktene kastet seg frem, forsvant jeg i en sky av røyk.