Alanya

Kapittel 36 - Alanya

Kapittel 36 - Alanya

"Don't judge a book by its cover."

En ny dag med endeløs gåing lå foran oss. Jeg begynte etterhvert å innse at når man ikke hadde noe annet å gjøre enn å gå, så fikk man uvanlig mye tid til å tenke. Farlig mye. Som akkurat nå; tusenvis av tanker surret rundt og rundt i hodet mitt. Man skulle tro at det ville blitt ferre ettersom man ble ferdig med å tenke over noen av dem, men det ble det ikke. Det ble bare fler og fler.

Føttene mine tok meg framover, skritt etter skritt. Time etter time. Tanke etter tanke. Det var tanker om familien min:

Hvordan ville det bli å møte dem igjen?

Hvordan skulle jeg oppføre meg?

Hva skulle jeg si?

Ville de kjenne meg igjen?

Tanker om hjemmet mitt:

Hadde det forandret seg?

Hadde noen fått rommet mitt? Eller sto fortsatt tingene mine der?

Tanker om skolen.

Hvordan hadde angrepet gått?

Var de blitt skadet? Var noen døde?

Hadde skolen brent ned?

Tanker om kongeriket.

Hvorfor var folk plutselig så fattige? Eller hadde jeg bare vært for ung til å se at de alltid hadde vært det?

Hvordan hadde krigen gått? Den varte fortsatt, ikke sant?

Han ville ha sagt det til meg hvis det var over... ville han ikke?

Og tanker om Zeth.

Hadde han prøvd å kysse meg den natten vi dro?

Likte han meg? Likte jeg han?

Hvorfor hadde han nesten ikke snakket med meg på flere dager?

Det var mildt sagt utmattende. Jeg trengte en distraksjon fra tankene mine, og det fort.

"Vi stopper her for å jakte" Stemmen min var bestemt og gjorde ikke rom for protester av noe slag.

- - - - -

Jeg kunne føle vinden i håret mens jeg løp lydløst gjennom skogen. Hodet var tømt for tanker, øynene fokuserte på skogen rundt. Alt annen var stengt ute. Det eneste som gjensto var stillheten, den naturlige stillheten. Fuglenes kvitring. Raslingen av vinden i trærne. De lette stegene til skogens dyr. De tunge stegene til mennesker. Lyden av...

Vent litt! Mennesker?

Friheten som for et øyeblikk siden hadde gjennomsyret hele kroppen min var som blåst bord. Kroppen ble anspendt og et øyeblikk sto jeg helt stille. Lyden så ut til å komme fra et punkt foran og litt til venstre for meg. Sakte krøp jeg fremover. Synet som møtte meg, slo pusten ut av lungene mine.

Eridor! Få dem vekk herifra! Led Zeth og Amyre til et trygt sted.

Lydløst snek jeg meg fram igjen, med dolken min i hånden denne gangen. De så det ikke før det var for sent.

"Død," sa jeg i det jeg satte dolken for halsen på den ene av de to.

Den andres hode snurret rundt i sjokk, men snart var det et smil på ansiktet hans. Han reiste seg opp og kastet seg over meg.

"Jeg kan ikke tro at det er deg!"

Ikke lenge etter satt vi alle rundt bålet.

"Så, hva har du gjort siden sist, lille søster?" Han sa det med et smil, men øynene hans var seriøse.

"Du vet, vært litt her, vært litt der. Rømt fra noen, blitt fanget, gått litt på skole, fått noen venner... det vanlige" Jeg trakk på skuldrene. "Jeg er også ganske sikker på at noen prøvde å drepe meg, de sprang i hvertfall skolen min."

"Hva! Du har faktisk fått deg venner?" Og dette, er grunnen til at jeg elsket brødrene mine. Ingenting jeg sa kunne overraske dem lenger eller få dem til å se annerledes på meg.

"Et par," var alt jeg sa om den saken. "Så, hva bringer dere til Alaria? Sist jeg så var dere var vi alle i Zora?"

"Vi savnet deg, så vi tenkte: 'Hvorfor ikke lete deg opp?' Og her er vi!"

"Jeg mener det."

Øynene hans ble med ett seriøse.

"Vi er ikke her."

Raskt som et lyn kastet jeg  seg bakover, akkurat i det J og Carter løste seg opp i mørke. Bølgen av mørke kom susende mot meg og jeg kunne bare takke den lille stemmen i hodet mitt som hadde fått meg til å sende vekk Zeth og Amyre.

Det var ikke tvil om hva jeg sto ovenfor.

Demoner.