Alanya

Kapittel 44 - Alanya

Kapittel 44 - Alanya

"sitat"

Månen var nettopp kommet opp, og lyset danset over bakken. Små flekker av fortapte sjeler. Kvinnenes hvite kjoler raslet i hviskingen fra gravene. Mennene skinte opp som lyktemenn i de lyse dressene sine. Sakte beveget prosesjonen seg framover. Over gravplassen. Ned til vannet.

Vi hadde begravet Amyre tidligere på dagen. En stein var reist til minne om henne, men det føltes ikke som nok. Hun hadde dødd for meg, og alt jeg kunne gjøre tilbake var å markere hvor vi hadde etterlatt den døde kroppen hennes. Hva ville det hjelpe? Ingenting. Det ville ikke forandre noe som helst. Hun ville fortsatt være død. Vi kunne bare håpe gudene tok seg godt av sjelen hennes.

En båt ventet allerede på oss. Den var enkel, slik skikken var, men fylt til randen av blomster. Han lå der, pappa, i sengen av blomster. Det var sikker hundrevis av dem, i alle slags farger. Store og små. Gule, blå, røde. Rosa. Hendene var foldet rundt skjeftet på sverdet hans. Nypusset, blankt og skinnende. Det eneste våpenet i området. Gravlunden var hellig og ingen annen enn de døde ville våge å bære våpen dit. Jeg så rundt meg på de oppmøtte. Hvite ansikter i hvite klær. Vi liknet en gjeng med spøkelser, men det var kanskje også meningen? At vi gikk helt til grensen til de dødes rike for å avlevere vår mann, mens de døde krysset over til de levende for å hente ham?

Tiden fløt sammen og det var ikke før den brennende pilen ble skutt ut at jeg våknet igjen. Tankene mine gikk hele tiden til den natten for 11 år siden. Den natten vi sa vårt siste farvel til mamma. Akkurat nå følte meg ikke stort eldre enn jeg hadde vært da hun døde. Jeg var redd. Livredd. Maktesløs. Hendene mine skalv, og jeg knyttet dem hard sammen i en bønn mot himmelen.

Vær så snill.

Ikke mer død eller sorg.

La dette være over.

Vi har lidd nok.

Langt der ute brant båten, og som den gangen ble den kvalmende, søte lukten ført mot oss med vinden. Men denne gangen visste jeg at det ikke var blomstene. Denne gangen visste jeg hva lukten kom fra. Det var lukten av brent hud.

For hver flamme som slikket mot himmelen, følte jeg at jeg døde enda litt mer. Det hadde vært feil av meg å åpne opp. Feil å la noen komme så nært meg igjen. Det ville bare føre med seg mer sorg. Men hvordan kunne jeg lukke den døren som nå hadde åpnet seg? Hvordan kunne jeg fryse det som nå var smeltet? Jeg følte meg ikke lenger død, slik jeg en gang hadde. Jeg var levende, mer levende enn noen gang. Smerten stakk dypt i meg, og jeg visste at jeg ikke lenger kunne skru den av. Men akkurat i kveld ville jeg gjøre det. Bare én siste gang.

Dette var natten for de døde.