Alanya

Kapittel 35 - Alanya

Kapittel 35 - Alanya

"Sitat"

Dunk. Dunk. Dunk.

"Ja? Bare et øyeblikk!"

Døren åpnet seg og en middels gammel dame stakk hodet ut av åpningen. Motløse så vi opp på henne med bedende uttrykk. Ingen mødre kunne overse et slikt uttrykk. Uten et annet ord nesten dyttet hun oss inn døra og lukket og låste den bak oss. Nysgjerrig så jeg meg rundt i huset hennes. Det var et gammelt hus; lite og alt for godt brukt. Damen førte oss inn på et lite kjøkken og satte fram tørt brød og gammel ost. Et øyeblikk var jeg sjokkert, før jeg smilte og takket henne. Jeg husket folket i Ariadne som mye rikere enn denne damen viste tegn til. Sultne som vi var hadde vi mest lyst til å bare hive innpå med mat, men jeg kunne se at hun ikke hadde mye og vi holdt derfor tilbake. Etter at vi hadde spist ble vi vist til et lite rom vi kunne låne. Hun stilte ingen spørsmål, men jeg var sikker på at de kom til å komme om morgenen.

Neste dag våknet vi opp friske og uthvilte, i hvertfall halvveis. Hår stakk til alle kanter og kroppene våre verket etter å ha ligget sammenklemte i den smale senga. Zeth stakk hodet opp fra nede på gulvet, og så ikke bedre ut han heller. Men etter å ha vasket seg og fått på klær så vi ikke så værst ut lenger.

God morgen, Alanya.

Eridor! God morgen. Fant du et sted å sove?

Ja, jeg lå inne i skogen, men jeg flyr over dere nå.

Over oss?

Høyt nok oppe til å se ut som en fugl, slapp av.

Jeg kunne føle latteren hans i hver eneste krok av hjernen min. Det var en litt merkelig følelse å skulle snakke med folk inne i hodet sitt, men jeg var blitt mer vant til det nå.

Det var fortsatt relativt tidlig, vi hadde kommet sent i går og jeg antok vertinnen vår fortsatt lå og sov. Så stille vi klarte snek vi oss til kjøkkenet og spiste frokost. Huset var helt stille rundt oss. En halvtime senere var vi forsvunnet og det eneste tegnet på at vi hadde vært der var den lille haugen med penger midt på kjøkkenbordet.

Igjen gikk vi hele dagen, med bare en kort pause midt på. Og igjen banket vi på døra på en går og ba om å få sove der den natten. Vi var nærme nå, i morgen kveld ville vi ankomme området rundt hovedstaden. Jeg kunne føle sitringen i kroppen min øke. Det var glede, nysgjerrighet og spenning, men også frykt og bekymring.