Alanya

Kapittel 47 - Alanya

Kapittel 47 - Alanya

"sitat"

Mørke. Det var helt mørkt og frykt grep om hjertet mitt. Jeg følte det som om jeg druknet i sengen og kjempet mot dyna for å komme meg ut av den. Gulvet var kaldt, og kulden krøp oppover gjennom beina mine. Jeg strakte ut en hånd for å dytte gardinene til siden og slippe inn litt lys, men hånden min traff ikke annet enn luft. Jeg prøvde å strekke ut igjen, men med samme resultat. Det var ikke noen gardiner der. Jeg snudde meg rundt, men kunne ikke få øye på senga heller. Plutselig skulle jeg ønske at jeg lå dypt begravet under den varme dyna igjen. En hånd grep om min egen, og jeg så ned. En liten jente sto ved siden av meg. Håret hennes var lyst som månelys og hun så opp på meg med så bedende øyne at det gjorde vondt i hjertet mitt.

Et spørsmål fløt rundt i luften omkring oss. Ett enkelt ord.

Hvorfor?

Jeg prøvde å se bort, men øynene hennes ville ikke slippe mine.

Hvordan kunne du gjøre det mot meg?

Grepet hennes om hånden min ble hardere og hardere. Jeg begynte å miste følelsen i den.

"Alyssa, slipp. Vær så snill"

Hvorfor? Hvorfor gjorde du det?

"Det gjorde bare så vondt! Jeg kunne ikk- Jeg klarte ikke å se for meg livet du skulle hatt hver eneste dag. Det ble for mye for meg." Tårer startet å trille nedover ansiktet mitt. "Jeg savnet deg for mye"

Blikket hennes borret seg inn i mitt.

"Det var lettere for meg å late som om du aldri hadde eksistert"

Det var lettere for deg å slette alle spor av at jeg noen gang hadde eksistert.

En stripe månelys brøt mørket og jeg kunne se igjen. En jente satt på gulvet, ikke Alyssa denne gangen, i stripen av månelys. Hun virket eldre enn meg, men hun så likevel ung ut. Gulvet rundt henne skinte, som lys reflektert på en innsjø. Jeg prøvde å bevege meg nærmere, men hun forble stadig like langt unna. Håret flommet nedover ryggen hennes som en foss av blekk. Den mørke kjolen så fillete ut, men hun var fortsatt vakker. Hun så nesten ut til å gløde.

En annen skikkelse kom gående inn i lyset. Hun var høyreist og majestetisk, men ansiktet hennes var trist. Håret hennes hadde først sett mørkt ut, men i det det ble truffet av månelyset begynte det å skinne som hvitt gull. Hun strakte ut en slank hånd til jenta på gulvet og hjalp henne på beina. Vannet skvulpet mykt mot de barføtte føttene deres. Den nyankomne trakk jenta inn i armene sine, og de holdt rundt hverandre for en lang stund.

"Jeg savner henne" det var ikke mer enn et hvisk, et pust av luft, men ordene rang høyt i ørene mine.

"Jeg også" lød svaret, før de igjen falt i stillhet.

Jeg savner henne. Så mye. Hver dag.

Scenen forsvant som røyken fra et utblåst stearinlys, og de var borte.

Et slott tårnet seg opp foran meg. Jeg var nå helt sikker på at jeg ikke var på rommet mitt lenger. Det var et mørkt tårn. Mørkt og fryktinngytende. Rundt lottstårnene svevde skapninger. De så ut som svarte tøyfiller som blåste i en usynlig bris. Det tok meg ikke lang tid å skjønne hva det var: Demoner. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg gå opp mot slottet? Eller skulle jeg prøve å komme meg vekk? Noen så ut til å ha tatt det valgt for meg allerede, for i neste øyeblikk var jeg inne i slottet.

Jeg var i et slags tronrom. I den andre enden satt en mann på det jeg regnet med var en trone. Han hadde en stokk i den ene hånden, men det var tydelig at den ikke var for å hjelpe han med å gå. Mannen hadde brunt hår og så ut til å være en del eldre enn meg, men hvor mye var umulig å si. Han hadde noe tidløst over seg.

Det var da jeg oppdaget demonen mannen i stolen snakket med. Jeg hadde ikke sett en demon i sin opprinnelige form så nærme før. Den så ikke ut til å bestå av stort mer enn en essens kledd i sjelens mørke fliker. Sjelene etter alle den hadde livnæret seg på hang som en kappe rundt den og virket både fast og oppløst på samme tid.

Jeg beveget meg nærmere.

"...vet ingenting."

"Godt. Godt." Kom mannens svar. "Pass på at det fortsetter slik. De må ikke finne ut at det er vi som står bak."

"Men Loriana er fortsatt på slottet. Noen beskytter henne fra oss. Vi kommer ikke nærme nok til å stoppe henne."

"Finn denne personen og stopp dem! Jeg vil ikke ha flere mislykkede forsøk."