Alanya

Kapittel 25 - Alanya

Jeg hadde tenkt å spare opp et par kapitler, slik at jeg kan fortsette og oppdatere (omtrent) jevnt, men med alle de positive tilbakemeldingene på de forrige kapitlene klarte jeg ikke å holde meg selv fra å trykke på "publiser" knappen :) Dette kapittelet er dobbelt så langt som vanlig, håper dere liker det!

- - - - - -

Neste dag ble vi vekket tidlig av læreren. Vi skulle ut og samle noen urter som kunne brukes i forskjellige helbredelsesdrikker. Vi så spesielt etter en som ble kalt Owael Eluzir eller "honningblomsten" som folk pleide å kalle den. Den fungerte ekstra godt som helbredelsesplante og hadde en søtlig smak, i motsetning til de fleste helbredelsesplantene. Problemet var at den var veldig sjelden og vokse bare i de mørkeste hulene i de eldste skogene, og den blomstret bare om vinteren. Ariadne hadde mange gamle skoger og det var en av disse vi dro ut til i dag.

Vi hadde lett i flere timer, da jeg endelig fant et lite hulrom under et tre som kunne fungere. Men da jeg nærmet meg oppdaget jeg at det kom en slags klynking fra hullet. Nærmere undersøkelser viste at det satt fast et lite dyr der. Jeg strakte hendene inn og prøvde å lirke den løs. Etter en liten stund kunne jeg ta skapningen fram i lyset. Det var en liten overaskende, skjellete skapning med en brukket vinge. Først trodde jeg det var en fugl, men jeg innså snart hva det faktisk var.

Owa Drazel. En drage.

Den stakkars kalde skapningen kunne ikke være særlig gammel, så jeg bestemte meg for å snike den med meg hjem til vertshuset og pleie den til den ble frisk. Men for øyeblikket spjelket jeg vingen hans og fikk han gjemme seg i bagen min. Dagen gikk mot kveld og læreren samlet sammen plantene vi hadde samlet. De begynte å lyse med en gyllen glød i natten og jeg begynte å lure på hvorfor vi ikke bare plukket dem om kvelden. Det ville ha vært enklere. Men læreren virket som om hun hadde hastverk på vei tilbake og slappet ikke av før vi var trygt inne i vertshuset.

Oppe på rommet mitt tok jeg fram en honningblomst jeg hadde gjemt unna og forskjellige andre ingredienser. Rast blandet jeg dem sammen til en salve jeg smurte på dragens vinge. Jeg sa en rask trylleformel og bandt så litt tøy rundt så salven skulle holde seg på plass. Jeg kunne egentlig lege brudde helt med magi, men det ville vært "juks". Det ville være lett at det ble leget feil og beinet ville ikke blitt like sterkt som ellers og det kunne føre til et nytt brudd. Derfor var det bedre om det fikk lege litt på "egen hånd". Med minimal faktisk magisk hjelp.

Dagen etter dro vi videre til hovedbyen i Syr-området. Det var helt klart en større by enn den lille landsbyen vi nettopp hadde vært i, men det betydde ikke at den var særlig stor. På markedet midt i byen var det satt opp haugevis med boder, og vi fikk snart satt opp vår egen bod med medisinske produkter. Vi byttet på å stå ved boden, lage salver av plantene og gå rundt i byen på leting etter noen som trengte hjelp. Det var julaften, men jeg kunne ikke egentlig se noe til juleforberedelsene og bestemte meg for å spørre læreren vår. Det var egentlig ganske merkelig, jeg hadde vokst opp i dette kongeriket, og likevel kunne jeg ikke huske noe om religionen.

"Jeg glemmer at du ikke er oppdratt i en av de magiske verdenene, beklager. I de alle fleste av dem tror vi ikke på en av de religionene du er vant med, men vi har våre egne guder. Vi har elever fra ikke-magiske verdener også, verdener der magien er skjult eller forbudt og tar hensyn til deres kultur ved for eksempel å gjøre gode gjerninger når det nærmer seg julaften." Hun stoppet opp litt.

"Men la meg starte med begynnelsen. Vår veden oppsto for omtrent 8 milliarder år siden, har vi kommet fram til. Det går et sagn om at solguden vår, Zeres, forelsket seg i den vakre og mystiske Evelyn, månegudinnen. De fikk to barn sammen: Luna og Elune. Men de to gudene var svært ulike og det skulle vise seg at Zeres hadde vært utro mot Evelyn. Han fikk nemlig en sønn med Veraya som er gudinnen for vår. Denne sønnen, luca, vokste opp, blendene som solen selv, men det var også noe djevelsk ved ham. Han forelsket seg i sin halvsøster, Elune,men hun ville ikke ha ham. De sier at dette gjorde ham gal og han prøvde å drepe henne, slik at ingen andre skulle få det han ikke kunne ha. Han ble bannlyst fra gudenes verden og sendt i eksil. Med det er slik at han ikke klarte å drepe Elune, for søsteren hennes, Luna, kastet seg foran henne i siste øyeblikk og ble selv oppløst til stjernestøv. Elune er utrøselig og fanges i depresjon. Evelyn er en gammel sjel, hun har levd i årtusener, og krever nå at Zeres skal gjøre datteren hennes til en gudinne, selv om hun ikke er gammel nok. Det er det minste han kan gjøre, sier hun. Som datter av de to mktiske gudene får Elune velge å bli gudinne over hva som helst. Og hun velger de døde. For slik kan hun passe på at livene deres aldri går til spille. Hun skaper en verden kalt Elwa..."

"Liv," hvisker jeg.

"Ja," hun ser på meg. "Liv. Etterhvert som skapningene dør og sjelene deres sendes utt i intet, tar hun tak i dem og fører dem inn i denne nye verdenen. Her resirkuleres sjelene, de gjenfødes på ny og på ny, og slik har de et slags mål i livet. Noe å gjøre." Hun stopper og ser meg dypt inn i øynene. "Vi bor i Elwa."

Jeg sto en stund og tenkte over hva hun hadde sagt. Det føltes riktig, som om noe sa klikk inne i hjernen min.

"Men har dere ikke noen høytider eller dager dere feirer?"

"Dessverre ble ikke Luca borte når de sendte ham i eksil. Sinnet og hatet hans fungerte som en magnet og trakk all slags skapninger til ham. Fortapte sjeler som ikke fortjente et nytt liv i Elwa, monstere, demoner. Verdenen gudene hadde skapt for å isolere ham ble snart et helvete fullt av ondskap og hat. Han forpestet skapningene i Elwa, introduserte dem til den mørke siden ved livet som elune hadde kjempet så hart for å holde dem borte fra. Elwa var ikke ment for å bli et ekte liv, det skulle være nytt liv for de døde, et paradis der alt var godt og ingen kunne dø eller få vondt, men nå som hat, egoisme og hevn kom inn i bilde ble det akkurat slik livet før hadde vært. Elune gjenfødte sjelene i forskjellige skikkelser ettersom hva hun syntes passet dem. De første skikkelsene var mennesker, gjennomsyret av følelser. Disse ble skapt av tårene hennes mens hun sørget over søsteren. Luca gir dem hat og Elune skaper en ny rase, alvene. Alvene skal ikke kunne lyve, og dermed ikke bedra. De skal være kloke og kunne ta logiske beslutninger og passe på menneskene. Men hun innser snart at alvene har for lite medfølelse og de blir egoistiske, bare opptatt av sin egen rases overlevelse. Hun skaper krigsmaskiner, drager, men de vender seg mot henne og slik fortsetter det. For hver rase finner Luca en svakhet han kan utnytte. Men Elunes liv går videre og hun får to barn, tvillinger. Luva er rasende og kidnapper den ene. Et brygger opp til krig og Elune ser bare en løsning, bare en måte å holde ungen sin utenfor fare på. Hun sender henne til Elwa. For i Elwa kan ingen dø. Så ni millioner år etter at Elwa er skapt, sendes et gudebarn ned til de døde sjelene. Og det er vår første helligdag. Den dagen vår egen gud sjenket oss barnet sitt for at vi skulle holde henne trygg. Denne hendelsen feires hvert år under April-fullmånen og er årets viktigste hendelse."

Resten av dagen gikk jeg rundt og tenkte på det hun hadde sagt og jo mer jeg tenkte over det, jo riktigere føltes det. Den kvelden tok vi igjen inn på et vertshus. Jeg byttet salven til dragen, slik jeg gjorde hver morgen og kvelp og inspiserte hvordan vingen hadde leget. Da turen vår i Ariadne kom til en avslutning var bruddet bare så vidt bra og jeg tok ham med tilbake skolen og fortsatte helbredelsen der.

- - - - - -

Bilde: inspirasjon :)