Alanya

Kapittel 24 - Alanya

Eksamen er jo ferdig, så hvorfor ikke feire med enda en oppdaterig? Men nå kommer det til å ta litt tid til neste, hvis ikke kan det jo hende at jeg faktisk klarer å skrive ferdig denne historien før jeg dør :)

(Jeg ligger ikke for døden, altså. Jeg er bare vanligvis veldig treig til å oppdatere)

- - - - - - - - - - - -

Vi skulle tilbringe natten på et vertshus i den lille landsbyen vi var kommet til. Vertshuset var lite og koselig, men fullt av insekter. Det var sent og etter å ha blitt tildelt rom, la vi oss til å sove.

Jeg kunne høre dem krangle. De snakket lavt, men stemmene bar lett gjennom rommet. Jeg kunne se tårene hun nektet å slippe fri. Mamma. Pappa. Hva hadde skjedd? De var så lykkelige sammen. Jeg hører barnegråt og pappa forsvinner ut av synet mitt. Han kommer tilbake inn i synsfeltet mitt, men har nå med segh en vakker kvinne og et lite guttebarn. Jeg kjennte henne igjen med en gang. Veraya. Vårgudinnen.

Bildet smeltertsakte bort og plutselig var jeg midt ute i skogen. Det var mørkt og jeg løp, med søsteren min hakk i hel. Skogen var stille rundt oss, alt for stille. Noe fryktelig ville skje. Det var vanskelig å se gjennom de tette trærne. Jeg snublet i en rot og rev opp kjolen, men søsteren min bare trakk meg videre. Det lyse håret vårt danset i nattevinden og lyste opp skogen som en fyrlykt. Plutselig kom en skygge fram fra bak et tre og vi rygget begge forskrekket bakover. Luca. Navnet  dukket opp i hodet mitt, men jeg kunne ikke huske å ha sett ham før.

"Hvor er der på vei da?" spurte skikkelsen med påtatt vennlighet. Jeg kunne se et flir på munnen hans. Han nøt det. Nøt å jakte på oss.

Noe blinket sølv i den stille natten. Månen kom fram fra en sky og badet dem i lys. Det neste skjedde for fort til at jeg kunne holde oversikt over de.t Luca kastet seg fram med kniven i hånden, i samme øyeblikk som Luna trakk meg bakover. Så forsvant Luca i mørket og jeg ble stående igjen og stirre på søsteren minsom lå på bakken, blek som et lik. En dam av noe rødt spiste sakte opp den hvite kjolen hennes, men jeg kunne ikke forstå hva det var. Hva var det som nettopp hadde skjedd? Hvorfor lå søsteren min bare der på bakken? Jeg følte meg tom. Som et skall.

Da de eldre kom flere timer senere sto jeg fortsatt der i sjokk og stirret på Lunas livløse kropp.

Synet mitt ble svart, og da jeg åpnet øynene igjen var det til innsiden av et storslagent soverom. En gigantisk seng dominerte rommet og det var lyst og luftig. Et par glassdører ledet ut til en balkong. "Mamma?" sa jeg, uten å tenke over det. Jeg snudde meg og så en vakker dame ta et steg inn i rommet. "Du er tilbake!" jeg kastet meg i armene hennes og hun klemte meg lenge. Da jeg skulle til å rive meg løs fra henne, så jeg en enslig tåre renne ned fra det ene øyet hennes.

"Går det bra?" var alt jeg rakk å si, før jeg kjente en veldig smerte i ryggen. Noe borret seg inn til hjertet mitt og jeg falt sammen i armene hennes. En sølvdolk falt i gulvet med et klirr.

Jeg våknet opp med et smell. Hjertet banket og svetten silte nedover kroppen min. Hva slags drøm var det? Det virket som om det var noe kjent med den. Kanskje det var fra en bok jeg hadde lest? En merkelig tristhet hadde satt seg i brystet mitt og jeg trakk på meg en jakke før jeg listet meg ut i natten. Natten var mørk og stille. Langt over meg blinket stjernene og månen tittet fram. Ute i den kjølige natten føltes det som om jeg endelig kunne puste, for første gang på lenge.

- - - - - - - - - - -

Dedikasjon: Love_Martha

Takk for alle de positive kommentarene! :)