Alanya

Kapittel 6

Kapittel 6

"Time is an illusion" - Albert Einstein

Jeg sto på balkongen min og så ut over skolegården. Jeg hadde vært heldig med rommet. Fordi jeg kom så lenge etter de andre måtte jeg bo uten romkamerater, og av en eller annen grunn virket det som om jeg også hadde fått det største rommet også.

Det var stille, og fortsatt litt mørkt ute. Jeg hadde hatt problemer med å sove og bestemte meg for å stå opp tidlig. Jeg trakk inn den friske luften mens jeg så solen stige opp mellom fjellene i det fjerne. Sakte klatret den oppover himmelen og jagde vekk nattens skygger. Men denne morgenen virket det som om strålene ikke helt rakk fram til skolebygningen, og den forble i mørke.

Timene for forbi, men selv midt på dagen, når sola sto på sitt høyeste, var skoleområdet mørkt. Det virket som om lyset ikke klarte å nå inn i gangene. Vinteren ville snart komme, men det var enda litt tid igjen. Likevel gikk folk rundt med tykke kapper, som om det kunne holde kulden ute.

Hva hadde skjedd?

Men i det jeg stilte spørsmålet, visste jeg allerede svaret. Dette var min skyld. Jeg kunne kjenne det. Kjenne hvordan kraften bølget rundt meg, gjennom luften, i bakken, overalt. Det var... befriende. Som om en som om et eller annet som hadde tyngdet meg lenge endelig var borte. Jeg hadde aldri før hatt muligheten til å slippe kreftene mine løs, ihvertfall ikke i så stor skala som nå. Kraften spant rundt meg, inn i meg, og jeg visste at jeg kunne gjøre hva som helst med den. Jeg visste at jeg var i kontroll. At makten var min.

Folk sto sammen i forskremte klynger i gangene. Det virket ikke som om de visste hva som skjedde, eller hva som ville skje. Var de under angrep? Hadde noe gått galt i magiverdenen? Noe som kunne ha forårsaket denne enorme, mørke kraftutladningen? De var vettskremte. Hvis de bare visste sannheten. Hvis de bare visste at jeg var kilden til mørket.

Nå er det ikke slik at alle har en kraft, og at den enten er "god" eller "ond". Det er mer hva du selv velger å bruke kraften din til. Hjelpe andre, eller hjelpe deg selv. Spre glede, eller sorg. Det er derfor vi deler magien inn i mørk og lys, ikke ond og god. For det som er ondt for de "gode", vil vel være godt for de "onde"? Det er aldri noen som bare vil skape mørke eller lys, vi har alle litt av begge i oss. Det handler bare om hva vi gir mest uttrykk for, og hvordan vi føler oss.

Men ikke bare hvordan vi føler oss "her og nå", magien er mer enn sammensetning av alle følelser man har hatt i livet fram til nå. Mine var sorg. Frykt. Redsel. De var dårlige følelser. Følelsen av å bli forlatt. Følelsen av å være på flukt. Følelsen av et liv av hemmeligheter. Jeg hadde aldri gitt uttrykk for disse følelsene før. De har visst rett i det de sier, du skal ikke undertrykke følelsene dine. Det vil bare bli verre.

Siden jeg lærte meg hvordan jeg skulle kontrollere magien hadde jeg passet på å ha en enorm kontroll over den. Jeg hadde aldri gått på den obligatoriske magiutdanningen, men hadde måttet lære meg å styre kreftene mine på den harde måten. Alltid i redsel over at de "normale", de ikke-magiske, skulle oppdage hva jeg kunne gjøre hvis jeg var uforsiktig. Men nå var den sluppet og uansett hvor befriende det var hadde jeg ingen anelse om hvordan jeg skulle få den tilbake.

Dagene for forbi, og det var umulig å holde kontroll. En time kunne føles som en uke, mens en hel dag av og til var over før den hadde begynt. Dessverre viste det seg alltid å ha gått mye mindre tid enn jeg håpte.

For hver dag som gikk, kunne jeg kjenne hvordan mørket ble tettere. Det ga meg ikke lenger noe glede å føle kraften som vokste seg sterkere. Snarere følte jeg hvordan den tynget meg ned, presset på meg. Jeg begynte å innse konsekvensene av det jeg hadde gjort, og jeg begynte å kjenne den fysiske og mentale smerten det ville gi meg. Men jeg kunne ikke stoppe. Alle de oppdemmede følelsene, over så lang tid... de måtte ut, før eller senere. Nå som det først hadde startet kunne jeg ikke lenger kontrollere det. Jeg var utslitt. Hodet verket, og det var bare så vidt jeg klarte å hale meg ut av sengen om morgenen. Men det å vise svakhet var uakseptabelt. Inntil jeg klarte å få kontroll over kreftene igjen fikk jeg bare holde ut.

Dagen sneglet seg fremover. Jeg kunne nesten ikke vente til det ble kveld og jeg kom meg vekk fra alle disse menneskene. Jeg følte meg svak og sliten, så sliten. Det måtte være en eller annen måte å få kontroll over det. Det måtte det være. Jeg begynte virkelig å bli bekymret for at det enorme kraftutslippet kunne komme til å drepe meg med tiden, og bestemte meg for å starte å tilbringe hvert ledige minutt på biblioteket. Men jeg fant ingenting. Det sto ikke noe noen steder om hvordan jeg kunne få samlet kreftene mine igjen. Jeg begynte snart å miste motet. Det føltes som om noen hamret i stykker hodet mitt og med en gang jeg var alene var det som om beina mine kollapset under vekten av meg.

Utslitt sank jeg ned på senga. Det var i disse øyeblikkene, når jeg var lengst nede, at fortiden kom tilbake som sterkest. Rommet var mørkt og kaldt. Det eneste som lyste opp var et lite stearinlys, men det ville snart være brent ned. Utenfor skinte stjernene, og månen hadde sikkert også kommet opp. Jeg satt alene på det lille rommet mitt med et teppe rundt meg. Forgjeves prøvde jeg å holde kulden vekk, men det gikk ikke. Den kom nemlig innenfra. Fra under puta fant jeg fram en bok. Den var slitt. Gammel. Men den var alt som bandt meg til det livet jeg hadde levd før.

"Pappa? Pappa! Hva er det som skjer?" Jeg løp nedover gangen og kastet meg inn i pappas armer.

"Hvor er alle sammen? Hvorfor gråter du?"

Pappas smil var trist.

"Gratulerer med dagen, lille prinsesse"

"Hvorfor vil du ikke svare meg? Hva er det som har skjedd?"

"Det er ikke noe du trenger å bekymre deg for. Gå og ha det morsomt. Lek med søsteren din eller spis kake på kjøkkenet, eller noe sånt."

Han dyttet meg litt bortover gangen, og motvillig gikk jeg min vei.

~ ~ ~ ~ ~

Mørke. Alt var mørkt, kaldt og elendig. Tårer trillet nedover ansiktene til folk og de hvite kjolene raslet i vinden. Forsamlingen liknet en gjeng med spøkelser, klare til å bli blåst vekk ved det minste vindpust og forsvinne i natten..

Jeg kunne se himmelen speile seg i vannet, mens båten startet sin ferd inn i dødsriket. En brennende pil for gjennom lufta og traff båten som gikk opp i flammer. De brente blomstene sendte ut en søtlig, kvalmende lukt. Høyt der oppe skinte stjernene, like fjerne som alltid.

Jeg savner dere. Jeg savner dere så inderlig.

-----

Bilde: av daboken