Alanya

Kapittel 51 - Alanya

Kapittel 51 - Alanya

"sitat"

Det var natt. Hjertet mitt føltes som om det var revet ut av brystet. Hodet føltes som om det skulle sprenges. Jeg kunne ikke tro det. Hvordan kunne han gjøre noe sånt mot meg?

Jeg hadde forelsket meg i åpenheten hans, evnen hans til å snu alt til det positive. Og nå kunne jeg endelig se hvor feil jeg hadde tatt. Man skulle tro at jeg ville lære med tiden - men igjen og igjen begikk jeg de samme feilene.

Det ville det nå bli slutt på. Det måtte det. Jeg var nemlig ikke sikker på om jeg vil kunne reise meg hvis det skjedde igjen. Jeg var for ødelagt, for knust.

Slik lå jeg, sammenkrøpet på gulvet, men jeg fortvilet prøvde å samle sammen bitene av det knuste hjertet mitt. Solen sto opp over horisonten og solstråler badet rommet i et gyllent lys. Det siste jeg ville nå, var å stå opp å se ansiktet hans igjen. Men jeg visste at hvis jeg ikke gjorde noe nå, så ville han komme å sjekke på meg senere. Så jeg gjorde det eneste jeg kunne. Jeg reiste meg, slik jeg alltid gjorde. Sakte stavret jeg meg bort til speilet mitt. Jeg tok på meg en morgenkåpe over nattkjolen min og prøvde å vaske vekk alle tegnen på svakhet. Deretter fikk jeg en vakt til å tilkalle Nathaniel. Jeg kunne ikke komme på noen andre som kunne hjelpe meg. Ikke i dag. I det han steg inn i rommet, visste jeg at jeg ikke hadde klart å bedre utseendet mitt. Ansiktet hans ble bekymringsfullt, men han sa ingenting. Jeg var glad for det.

"Prinsesse"

"Nathaniel. Du må ikke la noen komme inn hit i dag. Ikke en gang Zeth, spesielt ikke Zeth. Fortell dem at jeg er syk. Et eller annet så smittsomt at ingen kan komme, men ikke farlig nok til at Zeth vil prøve å bryte seg inn." Jeg kunne se at han ønsket å stille spørsmål, men han gjorde det ikke. Han bare nikket og forsvant. Jeg kunne høre at han snakket med vaktene utenfor.

I det han var ute av døra begynte tårene å trille igjen. Jeg følte meg ikke trist lenger, bare tom. Som om noen hadde skrapt ut hjertet mitt med en teskje. Men det var mer enn det, mer enn bare hjertet mitt hadde blitt skadet. Tilliten vi hadde bygd var også ødelagt. Knust i tusen skarpe skår. Jeg hadde blitt sviktet før, mange ganger, men jeg trodde det var over. Han virket så snill og ærlig. Jeg kunne ikke tro at jeg ville måtte skrive enda to på listen. Listen over de som hadde bedratt meg. Sviktet meg. Knust en del av hjertet mitt.

Dagen forløp stille. Jeg kunne av og til høre stemmer utenfor rommet mitt, men ingen kom inn. Solen avsluttet sin tur over himmelen, mens månen begynte sin - og med den reiste jeg meg fra gulvet. Det hadde alltid vært en ild i øynene mine tidligere. En ild som fortalt at selv om følelsene mine var døde, eller i det minste pakket grundig bort, var jeg levende. Nå hadde selv den ilden dødd, og det var bare et tomt skall igjen. Før hadde jeg latt som. Jeg hadde latet som om jeg var kald, grusom og følelsesløs for at folk skulle holde seg unna meg, slik at de ikke skulle bli skadet.

Nå trengte jeg ikke det lenger.

Den natten sendte jeg bud på to tjenere. Den ene skulle be Zeth ta over for meg i henhold til representantene som var her for å danne det nye rådet. Jeg var ikke i stand til å ta i mot dem fortiden. Den andre var til Nathaniel.

"Nathaniel"

"Prinsesse"

"Det jeg skal be deg om nå må holdes strengt hemmelig. Jeg trenger at du holder øye med Zeth. Til alle døgnets tider. Finn ut av når han forlater slottet og hvorfor. Hvem han snakker med. Alt som kan virke mistenkelig"

"Som du vil"

Han snudde seg for å gå.

"Og en ting til"

Jeg kunne kjenne øynene hans brenne seg inn i meg.

"Vær forsiktig"

Og han forsvant inn i natten.