Alanya

Kapittel 45 - Alanya

Kapittel 45 - Alanya

"sitat"

Solen sto opp og brakte med seg enda en ny dag. Jeg ville ikke gjøre annet enn å ligge i sengen, men jeg kunne ikke. Jeg hadde et kongerike å styre. Stille reiste jeg meg fra senga og gikk ut på balkongen. Strålene fra den stigende solen ga landskapet et gyllent skjær. Det var et vakkert syn, men jeg fikk meg ikke til å nyte det. Hvis vi var barn av gud, hvis gudene kunne skape så mye vakkert... Hvorfor kunne de da ikke redde pappa? Hvorfor matte alle jeg kom i nærheten av dø? Det var urettferdig. Hva hadde jeg noen gang gjort mot dem?

Et par hender snek seg rundt midjen min, og jeg frøs der jeg sto. Sakte snudde jeg på hodet og kom ansikt til ansikt med Zeth. Forsiktig snudde han meg rundt. En av hendene hans flyttet seg fra ryggen min og strøk vekk en tåre som hadde begynt å renne nedover kinnet mitt. Så la han en hånd på hodet mitt og presset det inn mot skulderen sin. Og slik sto vi, omslynget, mens solen fortsatte sin ferd opp på himmelen.

~ ~ ~ ~ ~

Det overrasket meg hvor seriøs Zeth kunne være når han prøvde. Han ble ved min side hele dagen. Gjennom møter og endeløse bunker med papirarbeid. Om dagen var han det eneste som hindret meg i å gå fra forstanden. Men om natten var jeg alene, og da kom det snikende. Mørket. Jeg ville våkne opp kaldsvettende og pesende. Jeg var livredd for det som ville møte meg når jeg sank ned i senga. Livredd for å måtte oppleve alt igjen og igjen. Jeg hadde sagt til meg selv at jeg skulle være sterk. At jeg skulle klare å holde hjertet mitt åpent. Men det må alltid være en balanse mellom det gode og det onde i deg. Så hvis jeg ville la de gode følelsene komme, ville jeg også måtte åpne opp for de vonde.

Jeg kunne se røyken stige opp mot himmelen. Slottet sto i brann. Folk strømmet ut i panikk, de var over alt. Jeg kunne høre skrik, og lyden av metall mot metall. Luften var tung av lukten av brent kjøtt.

"Alyssa! Hvor er du?" Jeg prøvde å slite meg fri fra Zelmwa sitt grep, men hun ville ikke slippe grepet. "Alyssa!"

Det var først senere jeg forstod hva som faktisk hadde skjedd. Hun hadde dødd i brannen. De hadde drept henne.

Rianuene hadde slått til igjen.