Alanya

Kapittel 49 - Alanya

Kapittel 49 - Alanya

"Sitat"

Neste dag våknet jeg uthvilt. Jeg hadde sovet godt, for en gangs skyld. Jeg følte meg frisk og rask. Optimistisk. Med støtten fra Zeth, Zelmwa og slottets rådgivere, ville jeg klare å komme meg gjennom dette. Jeg ble født for dette. Fortiden hadde ikke noe å si, det var fremtiden vi måtte skape nå.

Jeg kledde på meg og satte ut for å finne Zeth. Han fungerte som en personlig assistent for meg for tiden, og visste nok når møtet med de folkevalgte representantene ville starte i dag. I stedet kom jeg over Nathaniel.

"Nathaniel"

"Prinsesse"

"Jeg glemte å spørre hva som hadde brakt deg hit i utgangspunktet? Jeg visste ikke at du hadde tenkt deg til disse kanter"

"Å, ikke noe viktig. Jeg var i området da jeg hørte at prinsessen hadde kommet tilbake, så jeg tenkte å besøke slottet. Det viste seg at det var en god avgjørelse" Han så ned på bakken et sekund og jeg kjente minnene strømme på. Med en kraftanstrengelse stengte jeg dem unna igjen.

"Jeg var egentlig på vei til Zeth. Du har ikke sett ham?"

"Nei det har jeg ikke."

"Da får jeg vel komme meg videre" og med det fortsatte jeg nedover gangen.

Zeth var ikke å se noe sted, så til slutt tok jeg med meg et brød i hånda og gikk ut til graven i stedet. Kirkegården var stille så tidlig på morgenen.Det eneste man kunne høre var raslingen av vinden og et og annet fuglekvitter. Vinden var kald og etterhvert begynte jeg å skjelve litt i den tynne kjolen min, men det gjorde meg ingenting. Jeg var bare glad for å kunne føle noe i det hele tatt. Jeg lurte på hva Amyre ville sagt hvis hun var her. Hva hun ville ha syntes om meg og Zeth. Jeg kunne se henne for meg, stående framfor meg, like tydelig som om hun fortsatt skulle vært i live. Jeg strakk ut armen og tok hånden hennes i min. Den var kald og glatt, som is. Men det gjorde ikke noe, det var godt å bare kjenne hånden hennes igjen. Vi satt sånn en stund. Hun med hånden sin i min, og jeg med hodet mitt mot brystet hennes. Jeg trakk pusten dypt, og med et sukk slapp jeg hånden hennes. Hun hørte ikke til her lenger.

Jeg reiste meg opp og snudde meg. Så gikk jeg inn uten å se meg tilbake.

Zeth fant meg ikke lenge etterpå. Han virket uvanlig glad og hadde et stort smil på ansiktet.

"Klar for møtet?"

"Det er jeg." Men jeg var ikke det. Jeg var ikke forberedt.

Vi steg inn i møtesalen sammen. De var der alt. 5 gamle menn, fra hver sin del av landet.

"Zarwaela" sa de i det jeg kom inn, og jeg nikket tilbake.

"Jeg har gledet meg til å møte dere"

Zeth tok et steg frem:

"Dette er Tornfjar fra Ythia, Kvasel fra Syr, Frovja fra Sarma, Wraki fra Gracia og Fjaras fra Illyria"

"En glede å møte dem, Zarwaela" sa den ene av dem. Kvalsel, tror jeg.

"Gleden er på min side"

Dette ville bli en lang dag.