Alanya

Kapittel 37 - Alanya

Ikke vær redd for å kommentere, jeg elsker kommentarene deres :)

Kapittel 37 - Alanya

"Sitat"

Bølgen av mørke kom skyllende mot meg. Forgjeves prøvde jeg å holde den på avstand med dolken min, men det var tydelig at det ikke ikke hadde en effekt. Hvis jeg bare kunne komme meg langt nok unna til å bruke kreftene mine! Jeg kunne vagt huske noe om at demoner var vanskeligere å drepe, men også svakere, når de ikke hadde tatt fast form. For hver gang bølgen traff meg, kunne jeg kjenne den sviende følelsen av å bli kuttet. Bølgen av mørke reiste seg opp over meg igjen, større enn noen gang, og slapp seg så ned. Hele verden var plutselig lagt i mørke. Jeg kunne ikke en gang se mine egne hender. Dolken glapp ut av hendene mine og jeg kunne føle hvordan demonene prøvde å trenge seg inn i tankene mine. Plutselig sto jeg ikke lenger oppreist, men satt på gresset med hodet i hendene.

Jeg gikk sakte nedover stien til vannet. Det var kjølig og jeg frøs litt der jeg gikk. Jeg bøyde meg for å plukke opp en stein. Den var rund. Glatt. Snart var armene mine fulle av steiner, men jeg fortsatte å gå. Helt ned til vannet gikk jeg, før jeg endelig la fra meg steinene. En etter en satte jeg dem oppå hverandre, til de dannet en liten pyramide...

Det kom en ball av lys og et øyeblikk var jeg igjen i mørke, før også det forsvant. Forsiktig reiste jeg meg opp fra bakken. Demonene var borte. Noen måtte ha klart å sende dem vekk, men det var ingen rundt meg. Jeg var ikke av dem som trodde på at man enten var onde eller gode, mørke eller lyse, men én ting hadde de rett i; bare lys magi kunne sende bort demoner. De skydde nemlig lys og bare det at de var ute før mørkets frambrudd var bekymringsverdig. Jeg ville ha klart å sende dem bort selv, men de overrasket meg. De var alt for nærme, alt for fort.

I det minste hadde jeg klart å holde dem unna tankene mine.

Eridor! Hvor er dere?

En hule, litt lenger inn i skogen. Svaret hans kom raskt, med en underliggende bekymring.

Jeg kommer. Skal bare se at området er trygt først.

Jeg beveget meg raskt gjennom skogen igjen, oppmerksom på alle lyder som ikke hørte til. Men jeg fant ingenting utenom det vanlige. Skogen var overraskende stor og uoversiktelig, så selv om jeg var så effektiv jeg klarte, tok det en stund før jeg følte det var trygt. I hvertfall så trygt som det ville bli.

Jeg begynte å nærme meg hulen, og passet på å vaske meg i en liten bekk. De ville bare bli bekymret hvis de så blodet etter kuttene. Inne i hulen ble jeg overrasket av synet som møtte meg. Der lå de, alle tre, krøllet tett inntil hverandre. Pusten deres var lett, vel kanskje hakket tyngre for den sovende dragen, og de så rolige ut. Et lite smil snek seg fram på leppene mine. Jeg hadde ikke hjerte til å vekke dem og det var uansett begynt å bli sent. Bedre å vente til i morgen med å gå den siste biten til hovedstaden.

Selv satte jeg med ned ved huleinngangen og speidet inn i den stadig mørknende skogen. En hånd la seg på skulderen min, og jeg så opp. Zeth. Han sa ingen ting, bare satt seg ned med armen rundt meg. Jeg satt helt stille en stund, redd for å røre på meg, men etterhvert tok søvnen meg igjen og uten å tenke over det lente jeg meg inn mot ham. Jeg hadde ikke fått mye søvn i det siste, og med den varme armen hans rundt meg og den svale nattebrisen som strøk over meg, var det lett å bare gi slipp.

Med en kraftanstrengelse rettet jeg meg opp igjen. Jeg hadde nettopp blitt angrepet av demoner, dette var ikke tiden for å sove. Zeth merket forandringen i meg og trakk tilbake hånden sin. Vinden føltes med ett kaldere.

"Hva skjedde tidligere i dag?"

"Ingenting. Jeg bare så noen vi ikke hadde lyst til å møte." Han så på meg, lenge. Det var tydelig han visste noe mer hadde skjedd.

"Du har blod i ansiktet," var det siste han sa før han gikk inn igjen.

Jeg lukket øynene og trakk pusten dypt inn. Kanskje det var feil av meg å holde dem i mørket, men jeg kunne ikke risikere å røpe alt for dem heller. Jeg burde aldri ha tatt dem med, jeg burde aldri ha blitt venn med dem.

Men nå var det for sent.

Neste dag sto vi tidlig opp igjen. Jeg hadde vasket av meg blodet, og passet på å få med alt denne gangen, før jeg gikk inn i hulen i går, men søvnen hadde ikke villet komme. De andre virket imidlertid uthvilte, for en gangs skyld. Etter frokost satte vi ut. Føttene våre var såre, magene rumlet og klærne var fillete, men vi nærmet oss. For hvert skritt kunne jeg føle en ro komme sigende inn i kroppen min. Jeg var på vei hjem. Virkelig hjem.