Chapther 32 - Unexpected

1.1K 38 1

by anis_soloey

by anis_soloey

                                    
                                              Aylas pov. 
                          Jeg så meg i speilet. Jeg så sjokkert på meg selv. Det var en syk forandring. Jeg måpte stort. Jeg hadde fått grønne linser for å dekke til de knall blå øynene og øyenbrynene var nappet en del. Håret var kort, men med en lang sidelugg. Det var uvant å ha blondt hår i stedet for brunt. Jeg bet meg i leppen. Med en del sminke ville ingen kjenne meg igjen. Heldigvis! 
                          - Tusen takk Lillian! sa jeg og smilte. Hun smilte tilbake og nikket. 

                          - Ingen vil gjenkjenne deg nå! sa hun alvorlig og troverdig. Jeg nikket, og startet å famle opp lommeboken. Lillian holdt en hånd på hånden min. 
                          - Ikke tenk på det! Du trenger ikke å betale vennen min, sa hun og kysset meg på kinnet. Jeg smilte til henne. Lillian skjønte jeg var ikke på mitt beste. 
                          - Tusen takk, hvisket jeg. Lillian blunket til meg. 
                          - Men ha deg ut nå, flere kunder venter, sa hun og nikket mot den lange køen med kunder. Jeg ga henne en rask klem, og stakk ut. Nå var det kun en ting til å gjøre. 
                          Zayns pov. 
                          Niall hadde våknet. Heldigvis. Likevel var han ikke i toppform. De andre guttene var inne hos ham. Jeg hadde fått oppgaven med å ringe etter Harry ogvAyla. Jeg hadde lite hell. Jeg ristet på hodet. De svarte ikke, uansett hvor mye jeg ringte dem. Jeg så inn mot rommet til Niall. Han var fortsatt blek og øynene hans var livløse, men han var i live. Det var mulig å snakke med ham, så han var på bedringens vei. Jeg smilte inn mot dem. Jeg så Louis prøvde å få Niall til å le. Heldigvis var han i godt humør. I det samme kjente jeg telefonen dure i hånden. Jeg smilte og så ned på den. "Forhåpentligvis var det en av dem!" Jeg ble sjokkert da jeg så hvem som ringte. Jeg svarte fort. 
                          - Hei Simon! sa jeg forsiktig. Simon hilste tilbake. Deretter sa han noe jeg ikke fikk med meg ordentlig. Magen snørpet seg sammen, og tankene fløy rundt om i hodet. Jeg var stum. Sjokkert over hva han hadde sagt. 
                          - Du kødder med meg nå, Simon? spurte jeg alvorlig. Jeg pustet dypt inn. "Please la det være en spøk!"