72th Hunger Games

20

Magen min er rund og god etter en kraftig middag. Jeg møter preppeteamet mitt, og de jobber med meg til sent på ettermiddagen. De skal få meg til å skinne under intervjuet. Intervjuet mitt blir som glasur på kaka, om jeg klarer å appellere til publikum da. De får huden min til å gløde som en diamant, filer de tjue neglene mine perfekte og de jobber med håret mitt. Først dusjer de håret mitt med balsam og sjampo. Nikita bruker en hårføner til å tørke håret mitt. Etter at håret mitt blir tørt, begynner Julia og rette håret mitt. Antonio begynner så å bølge håret mitt lett. De visker ut ansikttrekkene mine med blek sminke før de uthever dem igjen. Store, mørke øyne, øyevipper som glitrer som diamanter når jeg blunker. De marin blå øynene mine glinser med denne sminken. Til slutt dekker de hele kroppen min med med pudder som skimrer som gullstøv. Så kommer Didyme inn med det jeg anntar er kjolen min, men jeg kan ikke se den, for den er dekket til. "Lukk øynene," sier hun. Jeg kjenner den silkemyke innsiden da de trekker den over kroppen min. Jeg griper Julias hånd da jeg stikker føttene i skoene i blinde. De er 5cm lavere enn paret som Claudia fikk meg til å gå i tidligere i dag. Så gjør de noen små justeringer med håret, sminken, huden og kjolen. Så blir de stille. "Du kan åpne øynene dine nå," sier Didyme. Personen som står foran meg i det høye speilet, må ha kommet fra havet selv. Hvor huden min skimrer som gull, øynene mine glitrer, også de utrolige vakre øynene. De kan måle seg med Finnick sine. Men kjolen min, åh, den er bare så vakker. Den matcher øynene mine, så den er naturligvis marineblå. Kjolen min er dekket av helt dyrebare juveler og steiner, som safirer, rubiner og ametyster. Jeg lurer på om alle steinene er ekte. Jeg er ikke stygg. Jeg ser ikke forferdelig ut. Jeg skinner og glitrer som havets skatt. "Takk skal dere ha," sier jeg. Didyme sender preppeteamet bort. De babler om hvilket fenomenalt inntrykk jeg vil gjøre på veien ut. Didyme ber meg om å gå en runde for henne. Kjolen henger seg ikke opp og skoene er tusen ganger lettere å gå i enn Claudias. Didyme fikser litt på håret mitt, og jeg vet at det snart er på tide og gå. Intervjuene finner sted på en scene som er rigget til foran treningssenteret. Det er bare ett spørsmål om minutter før jeg befinner meg foran alle kameraene i Capitol. Didyme åpner døra for meg. Vi treffer resten av Distrikt 4-teamet i heisen. Max ser flott ut i en blå dress. Finnick, Tara og Claudia er staset opp for anledningen. Finnick ser bra ut i smokingen sin. Jeg ser at sløyfen hans sitter litt feil, så jeg går bort og retter på sløyfen hans. Han smiler til meg. Jeg gir han ett lite kyss på kinnet før heisen går opp. Alle tributtene blir stilt opp på rekke får å gå ut på scenen. Alle tjuefire skal sitte i en stor halvsirkel gjennom intervjuene. Først jenta, så guttene. Det er sent på kvelden, og mørkt på festplassen. Men de har satt opp enorme lyskastere som dekker hele Festplassen. En forhøyd stolrekke er satt opp for æresgjestens, mens stylistene sitter på første rad. Jeg hører de andre proffene snakke sammen med dempendes stemmer. Jeg har lyst til å gå å snakke med dem, men en mann skyver meg inn igjen i rekka. Caesar Flickerman, mannen som har ledet intervjuene i mange tiår, kommer byksende inn på scenen. Det er nesten litt skummelt, for utseendet hans har ikke endret seg noe i løpet av de mange tiårene hans. Hvert år skifter han farge på håret. I år er det marine blått. Som øynene mine, men han har alltid den samme midnattsblå dressen som er innsatt med tusenvis av knøttsmå lyspærer som glitrer som stjerner. Caesar forteller noen vitser for å varme opp publikum, men han kommer raskt til saken. Glagow går frem til midten av scenen for å bli intervjuet av Caesar. Hun er kledd i en tynn kjole. Om du ser nøye nok, så kan du så vidt skimte kroppen hennes. Glagows lange lyse hår gjør henne ikke mindre perfekt akkurat. Hun spiller på å være søt og uskyldig. Hvert intervju varer bare i tre minutter. Da kimer en klokke, og neste tributt går frem. Caesar er ypperlig i rollen sin. Han gjør virkelig sitt ytterste for å få tributtene til å stråle. Han er vennlig, prøver å få de nervøse til å slappe mer av og han ler av dumme vitser. Jeg sitter som en fin dame som Claudia har fortalt meg. Hamilton er veldig frampå og direkte. Kati er søt, men arrogant. Bruno er veldig stille og svare bare med korte svar. Innfallsvinkelen hans passer perfekt til hvordan kroppen hans er bygd. Han er høy og muskuløs. Publikum ser sikkert på han som en drapsmaskin. Tributtene fra 3 er kjedelige å høre på. Gutten prøver å være morsom, uten å lykkes. Jeg ser på publikums reaksjon på storskjermen. De stirrer rart på han. Distrikt 3 gutten er heldig at han ikke kan se storskjermen akkurat nå. Så kimer klokken, publikum applauderer og gutten fra 3 setter seg i halvsirkelen igjen. Jeg vet at det er min tur. Max tar hånden min og sier: "Lykke til." Jeg smiler tilbake. Jeg hører Caesar si: "La oss se om hun kan blende oss. Gi en varm applaus for Marina!" Publikum applauderer vilt, for de vet naturlig nok hvem jeg er. Jeg tar den første foten min på scenen, og tenker: Alle øynene i Panem ser på meg nå.