72th Hunger Games

21

Jeg går med selvsikre skritt mot Caesar. Han ønsker meg velkommen, og jeg svarer med å gi han ett lite kyss. Publikum ler. Vi setter oss ned. "Du ser bra ut, Marina. Wow, wow, wow." sier Caesar. "Jeg vet," svarer jeg selvsikkert. Publikum ler. "Der er litt av en kjole du har på deg," sier Caesar og ler. "Den er fantastisk, ikke sant? Den vikler seg ikke rundt bena dine engang," sier jeg. "Hva mener du?" spør Caesar. Jeg ler litt før jeg svarer. "Mentoren min, Claudia fikk meg til å øve med en kjole i dag. Den viklet seg bare rundt bena mine, så jeg heiset den naturligvis opp," sier jeg og tar en pause. Caesar ser på meg. Jeg ler litt før jeg sier: "Så hun kastet seg bare over meg og sa: Ikke over anklene!" sier jeg og aper etter stemmen hennes. Publikum ler - spontant denne gangen. Jeg reiser meg fra stolen og heiser opp kjolen min og sier: "Ikke over anklene!" mens jeg aper etter stemmen til Claudia. Caesar og publikum ler spontant. Ett lite øyeblikk så føler jeg meg litt slem mot Claudia. Jeg har jo gjort henne til latter for hele Panem. Jeg bestemmer meg for å si unnskyld etterpå. "Si meg Marina, hvordan har du det med å være tributten med høyest odds for å vinne?" spør Caesar. "Det er helt greit," sier jeg. "Ikke noe mer enn det?" spør Caesar. "Nei," svarer jeg. Jeg kan naturligvis ikke svare fra hjertet. Klokken kimer. Caesar hjelper meg opp fra stolen og kysser meg på hånden. "Jeg håper jeg ser deg her igjen snart," sier han. "Alle sammen, Marina Macken!" Mengden applauderer vilt. Jeg håper virkelig at jeg har noen sponsorer nå. Jeg går og setter meg i halvsirkelen. Jeg ser Max tre opp på scenen og går til midten for å bli intervjuet av Caesar. De har kjemi, det er det ingen tvil om. Under hele intervjuet holder de en god tone. Klokken kimer og Max blir sendt ut. Da han ankommer halvsirkelen for å sette seg, sier jeg: "Bra jobba," Han smiler. Jeg vil bare legge meg nå. Lekene begynner jo i morgen tidlig. Men i steden for, så må jeg høre på hvor vittige og morsomme de andre er. Jenta fra 7 er søt, gutten fra 8 opptrer som morsom, men i mine øyne er han bare dum. Ni, ti, elleve, tolv. Publikum er leie allerede lenge før det er tributtene fra 12 sin tur. Inkludert meg. Jeg lukker øynene mine, og forsvinner inn i min egen verden. Jeg tenker på den varme gode sengen min hjemme i 4. Jeg ser for meg selv drømme søtt hjemme i 4 om Finnick. For lenge, jeg har holdt øynene igjen for lenge. For da jeg åpner øynene mine igjen ser jeg ansiktet mitt på storskjermen. Folk hyler av latter når de ser reaksjonen min. Jeg har nok skrivd meg inn i historien med dette. De andre tributtene ler av meg. Jeg føler meg flau en liten stund. Jeg ser bort på mengden og ser Finnick og Tara. De skrattler. Jeg ser Caesar komme mot meg. Å nei, ikke intervju meg, tenker jeg. Så ringer det en bjelle i hodet mitt. Dette er en ypperlig sjanse for meg å vise meg fram på. En unik sjanse til å skaffe sponsorer. "Jeg tror dette er det mest spesielle som har skjedd i Lekenes historie," sier Caesar og ler. "Hvorfor skulle det være det?" sier jeg. "Jeg er jo riktig søt og deilig," svarer jeg tilbake. Publikum hyler av latter. Nasjonalsangen spilles opp, og alle tributtene går i gåsegang tilbake til Treningssenteret og bort til heisene. Tilskuerne saktner følget av stylister og mentorer, så vi har bare hverandre til selskap. Jeg og proffene tar en heis sammen. "Du var fantastisk!" sier Hamilton og skrattler. Jeg prøver å snakke taktikk om morgendagen, men det er helt umulig. Da de endelig har gått av er det bare meg og Max igjen. Heisdørene åpner seg i fjerde etasje. "Genialt!" hører jeg Finnick si. Jeg ignorer han. Jeg går bort til Claudia for å si unnskyld for det som skjedde under intervjuet, men hun sier: "Du trenger ikke å unnskylde deg! Jeg er på fremsiden av alle blader i Capitol nå! 'Ikke over anklene' er det nye sitatet nå i Capitol!" sier hun og kysser meg. Jeg puster lettet ut. Vi går for å se høydepunktene på TV. Høydepunktene er noen av intervjuene, men de fokuserer selvfølgelig på når jeg sovnet. Jeg får se reaksjonen min når jeg våknet. Det er ganske komisk. Så kommer øyeblikket når Caesar intervjuer meg for andre gang. Egentlig så er det i mot reglene å intervjue en tributt to ganger, men selv ikke Caesar kunne dy seg i dette unike øyeblikket. Jeg begraver hodet mitt i Finnick sitt fang da jeg hører meg selv si: "Jeg er jo riktig søt og deilig." Vi blir servert kveldsmat. Jeg har ikke spesiell apetitt, men jeg spiser frukt og dypper jordbær i kakaoen min. "Gå og legg dere. Det er en stor stor dag i morgen!" sier Claudia. I morgen tidlig starter Lekene, men de starter ikke før klokken ti fordi så mange av Capitols innbyggere står så sent opp. Like greit å kunne sove lenge. Jeg går på badet og kler av meg kjolen og vasker bort all slags pynt på kroppen min. Jeg pusser tennene mine og setter håret mitt opp i en hestehale. Jeg går til rommet mitt og stuper i sengs. Hvilket landskap vil Capitol sende oss til i år? En sump? Ruiner? Skog? Jeg håper på overalt at det er skog og vann på arenaen. Distrikt 4's industri er fiske. Ikke bare kan jeg håndtere en kniv, jeg kan også lage garn og kroker. Hva om det ikke er våpen på arenaen? Hva om det eneste vi får i år er stridsklubber eller pjuskevekster? Da vil alle årene mine i akademiet ha vært til ingen nytte. Og hva med mor og Annie? Hvordan klarer de seg? Tanken på mor og Annie som ser meg på live tv hvor jeg kjemper for livet mitt. Jeg tør ikke tenke på hva som skjer om de ser meg bli drept. Jeg savner mor og Annie. Jeg prøver å sove, men tanken på morgendagen og mor og Annie blir for stor for meg. Jeg går opp av sengen og går ut for å få meg litt frisk luft. Det er fortsatt stor aktivitet i gatene i Capitol selvom klokken er to om natten. Jeg bestemmer meg for å prøve å sove litt til. Jeg kommer til å trenge all den søvnen jeg kan få. Jeg hører noen som snorker - Finnick Odair som jeg faktisk tror jeg har blitt litt glad i. Jeg åpner døren til rommet hans sakte. Han sover. Jeg banker på døren. Han våkner med ett rykk og sier: "Hva er det søten?" og gliser. "Kan jeg sove her i natt?" spør jeg som ett lite barn. "Så klart," sier han. Han gjør plass til meg. Jeg legger meg i sengen hans og hviler hodet på på brystet hans. Å ligge her sammen med Finnick føles betryggende. Han stryker meg i håret, ja, selv etter at jeg har sovnet.