72th Hunger Games

36

En fugl lander på en gren like utenfor hulen min. Fuglen synger en sang som vi bruker hjemme i 4. Det er en munter sang. Jeg våkner og får akkurat med med meg de siste glørne på bålet forsvinne. Jeg kjapper meg opp for å se om infeksjonen har spredd seg. Jeg drar opp buksen og ser at de lilla stripene allerede har nådd låret. Jeg begynner å få panikk. Jeg trenger medisinen kjapt. Finnick og Tara er mitt siste håp. Jeg setter meg opp etter steinveggen i hulen. Solen gløder på himmelen, noe som ikke er ideelt for meg siden jeg ikke kan bevege meg. Eller jo, jeg kan bevege meg, men da vil infeksjonen nå en dødelig plass på kroppen min mye fortere. Jeg sitter å holder vakt mens jeg venter på medisinen. Men fallskjermen kommer ikke, og det er heller ingen aktivitet i området mitt. Snart vil arrangørene lokke meg ut av denne hulen, og har jeg ikke fått medisinen inne da er jeg nødt til å flykte med enorme smerter. Og jeg framhever prosessen til infeksjonen. Sulten og tørsten begynner å tære på. Sulten er ikke så ille, men tørsten er forferdelig. Jeg prøver så godt jeg kan å skjerme for solen med noen blad jeg har knytt sammen. Det hjelper litt. Jeg sitter taust å venter på en fallskjerm, men den kommer ikke og det begynner å bli mørkt. Seerne i Capitol kjeder seg helt sikkert med mindre det er en kamp ett eller annet sted. Solen er bak fjellet, men jeg lar være å tenne opp bål. Jeg er nødt til å spare på fyrstikkene. Selvom det betyr en iskald natt. Nasjonalsangen spilles opp. Ingen døde tributter i dag heller. Jeg legger meg ned for å sove, men jeg blir liggendes og tenke på Annie og mor. En dag da Annie ble født, tok jeg henne med til en elv i en piknik kurv for å sende henne til sjøs. Bare for moro skyld, for jeg visste ikke at Annie kunne dø av det. Jeg var på nære nippet å slippe henne i elven, men så kom mor og hylskrek. Mor tøyser om denne historien den dag i dag. Jeg smiler bare av tanken. Natten er grusom. Jeg biter tennene fast og prøver å holde varmen i den kjølige natte vinden. Da solen endelig titter opp fra fjellet - sukker jeg av lettelse. Jeg har bare fått noen timers søvn og kroppen min er iskald tvers i gjennom. Men solen varmer meg fort opp. Jeg sjekker om infeksjonen har spredd seg. De lilla stripene er rett under navelen. Jeg prøver å reise meg, men jeg må ta meg sammen for ikke å hyle av smerte. Finner noen meg nå er jeg helt forsvarsløs. Kommer det ett pakk med ulver har jeg ikke en liten sjanse å løpe fra de. Jeg reiser meg opp og støtter meg på steinveggen i hulen. Jeg skjærer tenner. Øynene mine fylles med tårer, men jeg tørker de raskt bort. Tårer er tegn på svakhet, men en liten tåre borer seg ut av øynene mine. Jeg tørker den raskt bort. Har jeg tatt feil av Finnick? Kanskje han ikke føler det samme for meg som jeg føler for han. Jeg er helt sikkert på skjermen nå. Smertene i den venstre hælen er så smertefullt at jeg er nødt til å sette meg ned. Sulten og tørsten gjør det ikke bedre akkurat. Kroppen min er dehydrert og hjernen min er helt tåkete. Jeg lager det mest uttryksfulle ansikttrekket av smerte som jeg bare klarer. Jeg håper på at seerne i Capitol viser litt medlidenhet. Jeg sitter å venter taust på medisinen. Etter mange timers med venting sjekker jeg de lilla stripene igjen. De er bare 3 cm under hjertet mitt. Jeg har bare noen timer igjen å leve. Snart vil infeksjonen nå hjertet og lungene mine, og da vil jeg være ferdig. Hele kroppen min skjelver. Hvorfor tar det så lang tid? Medisinen er knalldyr, det vet jeg, men Finnick kan overtale hver eneste dame på denne kloden. Det er jeg sikker på. Svetteperler drypper ned på kroppen min. Hele kroppen min svetter. Perfekt, nå er jeg kanskje syk også. Jeg er helt sikkert syk kombinert med redselen om at jeg snart kommer til å dø. Kroppen min dirrer. Så hører jeg en pipelyd. En grå boks lander utenfor hulen min. Jeg krabber på alle fire ut for å hente den. Jeg krabber inn igjen og åpner den. Det er ikke medisin som jeg trodde, det er en sprøyte. Jeg leser lappen. DRA UT KNIVDELEN står det med store bokstaver. Jeg visste det godt fra før av, for det er giften på knivdelen som forårsaker infeksjonen. Jeg er nødt til å kjappe meg. Jeg drar opp T-skjorta og blusen. Stripene er en halv centimeter fra hjertet. Jeg finner frem pinsetten. Såret har nesten grodd igjen, så jeg er nødt til å åpne det igjen. Jeg finner en liten kniv og skjærer opp hullet igjen. Smerten er utholdelig. Jeg tar fram pinsetten igjen. "Gjør det!" sier jeg skarpt til meg selv. Jeg finner knivdelen med pinsetten og røsker den ut med full kraft. Jeg vet den er ute for jeg hører den klingre når den lander på steinene. Jeg hyler av smerte og lettelse. Så er det noe som tetter seg igjen i hjertet og lungene. Jeg får nesten ikke puste. Jeg finner fram sprøyten. Jeg er nødt til å kjappe meg. Jeg er ferdig om maks ett minutt. Jeg er litt usikker på hvor jeg skal stikke den hen. En stund nøler jeg. Minuttet snart er over. Jeg kjører sprøyten inn i magen min.