72th Hunger Games

4

Akademiet er en stor kuppelformet bygning hvor ungdommene fra 12-18 år i Distrikt 4 får gratis plass for å lære seg alt fra å kaste spyd til å svinge ett sverd. Jeg løper bort til avdelingen for 17 åringer så raskt som føttene mine kan bære meg. Da jeg åpner døra inn til den enorme treningshallen i akademiet støtter jeg den utslitte kroppen min på bena mine. Jeg ser bort på avdelings sjefen Tuc. Han ser på meg med ett strengt blikk. Tuc, han vant lekene for mange tiår siden. Han har svart hår og er noe rundt 50 tror jeg, men fysikken hans er like god som en topptrent person i tjueårene. Han ser på klokka si. "Du er ti minutter for sen," sier han. "Jeg beklager jeg vrikket ankelen på veien," svarer jeg ham. For hva skal jeg ellers si? Jeg stoppet opp og snakket med Finnick Odair? Det er ikke en god nok grunn for å komme ti minutter for sent. "OK," sier han, men han hørest ikke helt overbevist. "Men neste gang du kommer for sent blir det kryss." Får du tre kryss, så må du vaske hele treningshallen. Det vil ta deg hele dagen. "Gå av sted å skift Macken," sier han. Jeg går med engang uten å nøle. Det kommer uansett ikke til å bli noe neste gang her på akademiet. Enten så er jeg en vinner, eller så er jeg død. Jeg kler av meg og skifter til Distrikt 4's treningsuniform. Alle uniformene på akademiet er helt like, både for jenter og gutter. Jeg skifter i underkant av to minutter. Jeg løper ut til treningshallen. "Hvor har du vert?" spør en stemme meg. Først er jeg litt forvirret, men så ser jeg hvem det er. Ariel, min aller beste venninne. Jeg bestemmer meg for å si til henne hvorfor jeg kom så sent. Hun avbryter meg når jeg forteller det som skjedde med Finnick. "Vent!" så og si skriker hun. "Selveste Finnick Odair kysset deg på kinnet?" spør hun. Hun hopper opp og ned. "Ja, det var det jeg sa!" svarer jeg tilbake. "Også falt jeg, også tok han tak i meg rett før jeg traff bakken," sier jeg. Hun smiler som at hun ikke kan tro det. "Du er så heldig du, tenk om det blir du og Finnick en vakker dag!" sier Ariel ironisk. Meg og Finnick en dag? Neppe, men det høres fristendes ut. Det er ikke til å legge skjul på at jeg synest at Finnick er den peneste gutten i hele distriktet, eller kanskje på hele planeten. "Kanskje det ja," sier jeg, for jeg orker ikke å begynne å diskutere med henne nå. Vi tar hverandre i hendene og begynner å hoppe opp og ned. "Marina og Ariel! roper Tuc. Tilbake til trening!" Vi lystrer, Ariel gir meg ett raskt kyss og går tilbake til lyster treningen sin, hun er helt utrolig med lysteren sin. Jeg står noen sekunder og beundrer henne. Da jeg endelig klarer å rive blikket mitt bort fra henne, hører jeg noen rope: "Skal vi trene, eller ikke?" Instruktøren på sverdposten vinker på meg og gir meg ett smil. Jeg smiler tilbake og løper bort til sverdposten.