72th Hunger Games

31

En regndråpe lander på ansiktet mitt. Øynene mine svir når jeg åpner de. Jeg ser opp mot himmelen. Spillmakerne har sendt en kraftig regnskur. Hamilton som holder vakt vekker de andre proffene for å si at det er en gigantisk regnskur på vei. Vi pakker sammen tingene våres, og går inn i Overflødighetshornet. Jeg bretter ut en tynn svart madrass og slenger meg ned. "Skal vi jakte så raskt regnet er over?" spør Bruno. Jeg ser bort på han og tenker: Aner du hvor mye jeg hater deg? Men jeg nikker bare og legger meg til rette igjen. Jeg stirrer ut på regnet. Til slutt går jeg lei, så jeg lukker øynene. Da jeg åpner øynene regner det fortsatt. Jeg reiser meg og titter rundt etter de andre. Men jeg ser ingen av de. Jeg vet hvor de har dratt. De har dratt ut for å jakte. De orket vel ikke å vente på at regnskuen skulle gå over. Jeg legger meg ned til rette igjen. Det høljer ned der ute, så jeg skjønner ikke hvorfor de gikk ut for å jakte. De klør vel etter å bruke våpnene sine. Så kommer jeg på noe. Det er bare åtte av oss igjen. Oss fem og jentene fra 3,6 og 7. Journalister fra Capitol intervjuer sikkert mor og Annie. Kanskje også Ariel. Bare syv igjen å bekjempe. Jeg vet at jeg kan klare det. Så hører jeg skrik fra skogen. Jeg spretter opp og sprinter ut mot skogen. Kanskje det er noen tributter jeg kan eliminere. Jeg er bare femti meter fra Overflødighetshornet og jeg er allerede klissvåt. Jeg lytter etter flere lyder. Jeg hører smerteskrik fra flere personer. Tributten som dør, dør ikke en rask død. Så nærmer det seg noen. Jeg går i forsvarsposisjon mens jeg lytter med ørene og speider etter tegn på liv. Bruno og Kati hopper ut av skogen, ansiktene deres røper smerte. Jeg sprinter etter de inn mot Overflødighetshornet. Mens vi løper mot Hornet, ser jeg en stor rundt plomme bak øret til Bruno. Jeg kjenner igjen sånne plommer. Kongeveps. Disse vepsene er genmodifiserte mutanter. De er livsfarlige og stikkene deres etterlater seg en hevelse på størrelse med en plomme. Giften deres angriper fryktdelen av hjernen din. Noen dør av bare noen få stikk, andre dør med det samme. Disse vepsene betyr døden. Bruno og Kati sprinter mot forsyningene våres på jakt etter noe som kan hjelpe mot stikkene. Hei, hvor er Glagow og Hamilton? tenker jeg. Så går det opp for meg. De har ikke overlevd kongeveps angrepet. Kongevepsen er veldig normalt på sånne arenaer som dette. Jeg kan og vil ikke forestille meg likene til Glagow og Hamilon. Kroppene deres er sikkert dekket av hevelser på størrelse med plommer. Jeg husker tilbake på tidligere utgaver. Det har vært noen ofre for Kongevepsen gjennom årene. Kroppene deres er helt vansinert. Noen er heldige som dør etter bare noen få stikk. Men etter smertehylene å dømme etter, tror jeg ikke at Glagow og Hamilton døde noen rask død. Nydelige vakre Glagow, jenta fra 1 som er like vakker som Afrodite. Eller alle jentene fra 1 er jo det, men jaja. Også kjekke Hamilton. Glagow som var så vennlig og snill mot meg, Hamilton som lærte meg å skyte med pil og bue. Også var han så sjarmerendes. Jeg hører Luftputefartøyet dukke opp på himmelen. Den heiser opp to lik. Jeg håper og tror at det ikke er Glagow og Hamilton, men siden de ikke er her, så tyder det på at de er døde. Kati og Bruno, distriktpartnere. De kan når som helst avtale å drepe meg. Jeg er nødt til å drepe de før de dreper meg. Vi går inn i Hornet. Kati og Bruno har funnet noen salver som de tester mot stikkene sine. De virker åpenbart ikke. De spør meg om jeg vet om noe som kan helbrede stikkene. Jeg rister på hodet. Etter en time med stønning og sukking, skjerper Kati og Bruno seg. Vi tenner opp bål for å varme oss. "Hva skjedde der ute?" spør jeg. "Kongeveps angrep fra jenta fra 7." sier Kati. "Vi så henne og løp etter. Så plutselig var hun borte, også slapp hun kongevepsbolet ned på oss." sier Bruno. "Glagow og Hamilton overlevde dessverre ikke angrepet." sier Kati. Så det var jenta fra 7 som drepte Glagow og Hamilton. Det er mørkt ute og spillmakerne demper regnskuren. Så spilles nasjonalsangen opp. Jeg ser opp mot nattehimmelen og ser Glagow og Hamilton forsvinne bort fra denne verdenen for godt. Jeg kjemper mot tårene. Det er litt ironisk, for vi var egentlig bitre fiender, men de var så vennlige mot meg. Kanskje livet mitt har vært helt meningsløst. Trent opp til en konkurranse hvor jeg kjemper til døden mot uskyldige ungdommer. Jeg har aldri tenkt over at det er Capitol som egentlig er fienden min her. Jeg kjenner ett lite hat mot jenta fra 7, men på hvilken grunn? Hun handlet bare i selvforsvar mot fire drapslystne ungdommer. Det er meningsløst å hate henne. Der er Capitol jeg hater, for å gjøre dette mot oss alle. Kanskje jeg aldri skulle ha meldt meg. Jeg teller over ofrene mine. Jeg har drept fem gutter. Guttene fra 3, 6, 10, 11 og 12. Alle år med trening til å drepe, virker nå litt meningsløst. Nasjonalsangen spilles opp og vi sitter taust og spiser kylling. Så hører jeg en lyd. En pipelyd. En sølvfarget boks lander rett utenfor. En gave fra en sponsor. Kati sprinter ut for å hente den. Hun kommer inn igjen og river av lokket. "Ser ut som medisin," sier hun og gliser. Hun prøver litt salve på ett av stikkene sine. Hun sukker av lettelse. De smører salve på alle stikkene sine, og de sukker. Jeg er på nippet til å si at de må pirke ut broddene til Kongevepsen, men jeg lar være. Jeg vil ha dem døde så raskt som overhodet mulig. Jeg gjør meg klar til å sove, men så kommer jeg på det kanskje er min tur til å holde vakt. Jeg spør de om jeg skal holde vakt, men de sier at arrangørene helt sikkert vil la oss få en fredelig natt. Jeg håper og tror det, fem dødsfall på bare to dager. Publikum har nok sett nok. Jeg nikker og legger meg ned for å sove. Det regner ikke fullt så mye ute lenger, bare noen dråper som slår av og til ned på taket på Overflødighetshornet. Rytmen av regndråper er behageligt. Jeg lukker øynene mine.