72th Hunger Games

47

Jeg er fri. Jeg har klart det. Når jeg kommer hjem vil jeg være en vinnerjente. Om bare noen timer vil jeg være hjemme. Til mor, Annie og Ariel. Vi spiser en enorm middag med alle slags herligheter. Når vi er ferdige setter vi oss taust til rette foran TV-en for å se intervjuet i reprise. Toget stanser for å fylle drivstoff. Jeg sitter på sengekanten og fletter håret mitt. Så hører jeg noen komme bak meg. Jeg skvetter og ser Finnick. Han har på seg en slags hvit ullgenser med ett utrolig vakkert mønster på. Han setter seg og jeg kravler oppå han som ett dyr. "Hva er det?" spør jeg. "Ingenting," svarer han og ler. Jeg vet at han vil ha ett kyss. Jeg gir ham ett kyss. Han legger seg ned i sengen, og jeg følger etter. Det frister å kle av ham, men nei. Jeg er bare sytten år gammel. Egentlig så er det ikke så stor aldersforskjell mellom oss. Han vant Lekene når han bare var fjorten år. "Hvor gammel er du?" spør jeg. "21," svarer han. "Hvorfor lurer du?" spør han. Jeg svarer ikke tilbake. Jeg ligger bare i sengen og koser med Finnick. Jeg er utslitt og jeg sovner. Jeg våkner igjen av mitt eget slev. Jeg har praktisk talt slevet på Finnick sin genser. Han sover han også, så jeg tørker forsiktig bort slevet og vekker han med ett kyss. Han våkner. Jeg skal akkurat til å kysse ham mer, men så kommer Claudia inn og sier at vi nærmer oss Distrikt 4. Jeg løper mot dagligstuen i toget og titter ut vinduet. Jeg åpner vinduet og titter opp på den rosahimmelen. Jeg sniffer med nesen og kjenner lukten av saltvannet fra havet. Jeg kan til og med høre bølgene. Brått står Tara attmed meg. "Gratulerer," sier hun og smiler. "Forestille deg livet hjemme nå. Du slipper å jobbe, og lange kvelder sammen med Finnick," sier hun og smiler. Jeg føler meg forvirret. "Hva mener du?" spør jeg dumt. Hun sukker som om jeg allerede ikke har tatt hintet. "Du vet at Finnick har tenkt til å fri til deg sant?" sier hun og sukker engang til. "Virkelig?" spør jeg. "Helt sant," sier Tara og smiler. "Du bør svare ja. Du får sove sammen med planetens kjekkeste og peneste mann. Ikke si at jeg har sagt det," sier hun og ler. Hun klapper meg på ryggen og går sin vei. Det hun sier slår meg med full kraft. Vil han virkelig fri til meg? Jeg vet ikke om jeg er klar for det. Jeg er fortsatt bare en tenåring. Jeg lurer på hva mor og Annie vil si. Jeg tror ikke at de vil frike ut om det skjer. Annie babler om Finnick nesten hele tiden, og mor har daglig kontakt med ham gjennom jobben. Jeg er jo glad i Finnick, kanskje forelsket i ham, så hvorfor si nei? I vinduet ser jeg Finnick komme bak meg. Vil han fri til meg nå? Jeg håper ikke det. Han tar hendene sine rundt meg. Det frister å spørre om hva han føler for meg, men jeg vet at dette ikke er riktig tidspunkt. Jeg må vente med å spørre han til senere. En stund tenker jeg på hva jeg skal si om han frir til meg. Så ser jeg lys. Distrikt 4! Jeg hopper opp og ned for å se mer. Finnick løfter meg opp på skuldrene sine. Claudia og Tara kommer og nyter utsikten sammen med oss. Alle husene er pyntet og dekket med lys. Havet blomstrer av fisk og korallrev som innbyggerne har dekket med lys. Fisken er av plastikk da, men hva hadde jeg forventet? Ekte fisker med lys på? Hah. Vi kjører inn på togstasjonen. Alle venter på meg der. "Hva med en gruppeklem?" sier Tara og smiler. Vi gjør det alle sammen uten å nøle. Så stopper toget og jeg går ut til mengden. De jubler vilt når de ser meg. Jeg vinker mens jeg speider febrilsk etter mor, Annie og Ariel. Så ser jeg de. Mor gråter, Annie klapper og vinker til meg og Ariel gir meg slengkyss. Jeg vet at jeg er på direkte TV. Jeg vinker til kameraet og sier: "Gleder meg til å se dere igjen!" til mengden i Capitol. Jeg vet at de vil elske det. Så går mengden ut i gatene for å feire. Annie og Ariel løper opp på plattformen til meg. Mor tar det mer med ro. De gir meg en lang klem begge to. Mor kommer og sier at hun er så stolt av meg. Finnick, Tara og Claudia hilser på de. Claudia sier at hun vil befinne seg i hus 22 i vinner landsbyen om hun vil trenge meg. Finnick og Tara går sin vei ut i gatene for å feire de også. Så sier Ariel: "Hvorfor står vi bare her? La oss ta med seiersjenta ut for å feire!"