72th Hunger Games

32

Jeg åpner øynene mine med ett rykk. Hvor lenge har jeg sovet? To timer? Fire timer? Jeg hører hvisking. Det er Kati og Bruno som snakker om et eller annet. Jeg spisser ørene mine, og hører Bruno si: "Perfekt plan," sier han og ler. "Ja, at de gikk på." sier Kati og ler med. "Hvordan klarte du egentlig å kutte kongevepsbolet?" spør Bruno. "Jeg har mine måter. Synd for de at de faktisk gikk på." sier Kati og ler. Noe inni meg får meg til å rase. Har de virkelig lokket Glagow og Hamilton til døden? Først Max, så Glagow og Hamilton. Det kan bare bety en ting. Jeg er neste. Jeg lytter videre. "Tenk om Marina finner ut at vi har på en måte drept de," sier Bruno lavt. "Vi var nødt. De ville garantert drept oss først om de fikk muligheten," sier Kati med hul stemme. "Når dreper vi henne?" spør Bruno. "Ikke med engang. Vi må late som om vi ikke har hatt noen ting med døden deres å gjøre," sier Kati. "Og hva om hun finner ut av det?" spør Bruno mistenksomt. "Hun gjør ikke det, og om hun gjør det, så er vi nødt til å drepe henne. Kom igjen, la oss hvile." sier Kati irritert. Jeg nekter å tro mine egne ører. Har de virkelig planlagt disse drapene? Jeg har lyst til å stikke fra de, for jeg kan ikke stole på de. Men om jeg gjør det, kommer jeg til å miste forsyningene mine. Jeg bestemmer meg for å holde meg lavt. Neste dag høljer regnet ned. Det virker som om spillmakerne vil skylle oss ut av arenaen. Men jeg tror jeg vet hva arrangørene har tenkt ut. I dag er dagen for å ta veddemål for hvem av oss de tror komme til å vinne. Vi er bare seks tributter igjen. De prøver å holde en vennlig tone med meg, og jeg prøver så godt jeg kan tilbake. Nå som jeg vet at de har drept Max, Glagow og Hamilton er det vanskelig for meg å snakke vennlig til de, men jeg prøver så godt jeg kan å holde en noen lunde flyt i samtalen vår. Jeg vil ikke at de skal tro det er noe mistenksomt med meg. Neste dag skinner solen. Det er varmt. Innbyggerne i Capitol har vel gjort ferdig veddemålene sine, og de vil vel se blodet flyte. Jeg organiserer sakene mine. Sørger for at knivene mine sitter trygt på plass, strammer skinnpungen rundt midjen og pusser sverdene mine med kanten av T-skjorta. Så hører vi ett skrik. Opplagt ett skrik av redsel og frykt. Vi bevæpner oss og løper mot retningen hvor skriket kom fra. Så hører vi ett skrik til. Jeg løper alt jeg kan mot skriket. Jeg hopper ut av buskene for å angripe. Men det er ingen der. "Hvor er hun?" spør jeg de andre. De ser minst like forvirret ut som meg. Kan dette være en felle? Jeg tror ikke det. Vi finkjemmer noen hundre meter av skogen uten å finne jenta som skriket kom fra. "La oss stikke tilbake," sier Bruno. Jeg og Kati følger etter ham uten ett ord. Jeg sukker og henger og slenger med hodet på veien hjem til leiren. Så ser jeg en tributt. Jeg sprinter forbi Bruno og Kati for å se hvem det er. Det er jenta fra 3. Hun står like utenfor forsyningene våres. Prøver hun å stjele noe eller hva? Jeg ser henne holde på med noe stoff. Krutt tror jeg det er. Krutt! Hun er på vei til å sprenge alle forsyningene våres i filler! Hvor har hun funnet det hen? I Overflødighetshornet? På arenaen? "Hei, stopp!" hyler jeg til henne. Hun ser oss komme løpendes mot henne. Hun setter opp farten. Hun har laget en bombe! Distrikt 3 produserer sprengstoff og teknologise ting. Vi er bare femti meter fra henne nå. Jeg ser at hun gliser, og jeg vet at hun snart er ferdig. Jeg tar opp en kniv fra beltet mitt og kaster den mot henne. Den suser mot henne og borer seg inn i armen hennes. Hun skriker av smerte. Hun røsker kniven ut og den etterlater seg ett stort stygt sår, men det ser ikke ut som om hun bryr seg om smertene engang. Hun jobber målrettet med bomben. Jeg vet at hun snart er ferdig. Jeg er bare tjue meter fra henne, men jeg kan ikke løpe nærmere, for da risikerer jeg å bli sprengt i filler. Bruno ser ikke ut til å tenke på at han kan bli sprengt i filler engang. Han løper rasendes mot henne. Han er bare 15 meter fra henne nå. Jeg vet at bomben er ferdig. Hun tar frem kniven sin og borer den ned i bomben. Så eksploderer det.