72th Hunger Games

12

Preppeteamet mitt er tre snåle tullinger som heter Julia, Nikita og Antonio. De gir meg en full bodypolish. Først river de av hårene på kroppen min. Nikita tar på en salve som først svir, men gir en behaglig avkjøling etter noen sekunder. Bare bodypolishen har tatt to timer, så hvor lang tid vil de bruke med resten av kroppen min? Jeg har sett alle tre før på tv, de har vært med i dette gamet i mange år. Faktisk så lenge jeg kan huske. Antonio ber meg lukke igjen munnen, han tar på meg en knallrød leppestift. Julia børster håret mitt og starter å forme håret mitt som bølger. Nikita tar på meg falske negler. I minst en time jobber de med meg, og det eneste de sier til meg er instruksjoner som: Løft haken, lukk øynene, slapp av i neglene for å nevne noe av det. Jeg hører Julia snakke om hva hun spiste i går kveld, hvor fantastisk rekene smakte. De skravler i ett sett - til slutt blir jeg lei og høre på, så jeg lukker igjen ørene mine. Etter to timer med sminking, fiksing av neglene og håret - viser de meg endelig fram i speilet. Resultatet er veldig tilfredsstillende må jeg si. Håret mitt er i små bølger, og de har forlenget håret mitt litt. Jeg har på meg en knallrød leppestift, og de har farget huden min nesten helt hvit. Jeg har fått på meg perfekte negler. De snakker i ett sett bak meg om hvor vakker jeg ser ut, og hvor perfekt håret mitt er. "Hva synest du?" spør Antonio. "Fantastisk," svarer jeg tilbake og smiler. "Du kommer til å se enda bedre ut når Didyme er ferdig med deg!" sier Nikita. "La oss hente Didyme!" sier Julia. De piler ut. Deg er vanskelig å ikke like preppeteamet mitt. De er helt skrudd i hodet sitt, men det er noe med de som får meg til å like de. Klokken runder seks om kvelden da Didyme kommer. Hun ser helt latterlig ut. Du kan se på henne at hun har tatt for mange plastiske operasjoner. Jeg har sett henne på TV helt siden hun var liten. Utseendet hennes har ikke forandret seg noe. "Se på deg!" sier hun. Hun gransker alt som preppeteamet har gjort med meg. "Perfekt," sier hun. "Så hva skal vi være i år?" spør jeg. "Det blir en overraskelse sier hun. "Ta på deg denne!" sier hun. Hun gir meg en blå kjole. Jeg går inn i bytterommet og kler den på meg. Den er litt trang, men jeg får den på meg til slutt. Da jeg kommer ut, hyler Didyme av begeistring, og sier: "Den passer perfekt til øynene og håret ditt!" sier hun. Hun finner fram en eller annen slags krone med juveler og perler på, og fester den på hodet mitt. "Snu deg rundt!" sier hun. I speilbildet ser jeg meg selv. Blå kjole, en krone med juveler og fullt av smykker og armbånd. Først synst jeg at jeg ser helt forferdelig ut, men det er bare noe med ansiktet mitt som gjør meg så vakker. Prøver hun å forestille meg som en havfrue uten hale? Jeg ser henne i speilet bak meg, og hun venter bare på at jeg skal si noe. Jeg veier litt med kjolen min, jeg ser jo nesten ut som Afrodite. Så skjønner jeg det. Det er Afrodite hun prøver å fremstille meg som. "Afrodite," hvisker jeg. "Korrekt!" sier hun og hyler av beundring. Hun fikser litt på kjolen min, sminken og håret mitt. Da hun endelig er ferdig med meg, lager hun en falsk pust for indikere at hun liksom er "sliten" og er ferdig med arbeidet sitt. Hun beundrer arbeidet sitt noen minutter, før hun endelig sier: "La oss vise hvor vakker du er for hele Panem!"