72th Hunger Games

40

Jenta fra 7 står foran meg og smiler. Jeg er sjokkert over tilværelsen hennes. Har hun faktisk reddet meg? Hun gliser. Nei. Nå kommer hun til å drepe meg også. "Gjør det fort er du snill," sier jeg og hikster. "Jeg har ikke tenkt til å drepe deg," sier hun og smiler. Virkelig? Sa hun virkelig det? "Hvorfor?" spør jeg. Hun smiler og svarer: "Fordi du hjalp meg på banketten. Jeg hadde aldri klart å fått tak i brødene hadde det ikke vært for deg." sier hun og smiler. "Så du har ikke tenkt til å drepe meg?" spør jeg. "Nei, men jeg vil gjerne at du dreper Bruno for meg," sier hun. Jeg tenker meg om. Det er noe jeg kunne gjort med glede. "Hvorfor?" spør jeg. Hun tenker litt før hun svarer. "Fordi han drepte broren min." sier hun tilbake. "Vent. Var du og distriktpartneren din søsken?" spør jeg. Hun nikker trist. Jeg er nødt til å hjelpe henne. Hun har tross alt reddet livet mitt. "Jeg skal drepe ham," sier jeg og gliser. Hun gliser tilbake. Hun finner sverdene mine og gir de til meg. Så går hun mot skogen og borte er hun. Jeg reiser meg og begynner å gå sakte. Har hun virkelig reddet livet mitt? Jeg skjønner ikke hvorfor. Vi er bare tre igjen, og jeg var jo opplagt en trussel. Men så kommer jeg på hva hun sa om Bruno. At han hadde drept distriktpartneren hennes. Og distriktpartneren hennes var faktisk broren hennes. Stakkars jente. Så hører jeg ett skrik. Opplagt ett jente skrik. Jeg sprinter mot hvor jeg hørte skriket. Jeg vet at Bruno kan stå klar til å angripe meg, men jeg klarer ikke å dy meg. Så ser jeg henne. Jenta fra 7 ligger på bakken. Halsen hennes er dekket av blod. Jeg ser de lyserosa hegrene forsvinne og fly sin vei. Jeg løper bort til henne og tar henne i hånden. Jeg skraper bort litt av blodet på halsen hennes med hånden min. Jeg ser at de sylskarpe nebbene til hegrene har boret seg inn i halsen hennes. Hun er ferdig. Jeg stirrer på henne. Hun vet at hun snart skal dø. Det kan jeg se på øynene hennes. Plutselig kjenner jeg ett stikk i kroppen min. Jeg er nødt til å si noe. Jeg får en klump i halsen min, men jeg klarer så vidt å si: "Vet du, helt siden jeg så deg for første gang, visste jeg at du var en trussel," sier jeg og smiler. Hun stotrer fram: "Mener du det? Helt sant," sier jeg og smiler. "Jeg så deg engang i treningssenteret når du kastet økser. Jeg ble helt stum av beundring." sier jeg. Hun smiler. Jeg finner ikke på noe mer å si, men jeg kommer på en ting. "Hva heter du?" spør jeg. Jeg ser at pulsen hennes går saktere og saktere. "Lauren," sier hun hest. "Lauren, for ett nydeligt navn," sier jeg og smiler. Hun smiler tilbake. Jeg holder henne hardt i hånden hennes, og hun så og si klemmer hånden min med alt hun har. Tenk at jeg har brukt så mye tid på å frykte en jente fra ett utkantdistrikt. På skolen lærte vi at alle som ikke var fra 1, 2 og 4 var ufyselige mennesker. Jeg har alltid trodd at det var sant, men nå vet jeg at det ikke er det. Hun kunne faktisk blitt vennen min hjemme i 4. På nytt begynner jeg å tenke tanken om alle disse årene med trening. Kanskje de har vært meningsløse. Jeg mener, disse menneskene på denne arenaen er jo helt vanlige mennesker de også, og jeg bryr jo meg om mennesker. Noe som er ironisk når jeg har blitt trent opp hele livet mitt på å drepe mennesker. Alle disse årene virker nå meningsløse. "Lov meg at du dreper han," sier hun. Jeg skjønner hvem hun mener. "Det skal jeg." sier jeg. Hun smiler. Så sitter jeg bare taust der. Så kjenner jeg at grepet fra hånden hennes til min blir slapt. Så drønner kanonskuddet. Jeg lukker øynene hennes og gir henne en velsignelse som vi bruker hjemme i 4. Så går jeg min vei. Luftputefartøyet dukker opp på himmelen og henter med seg liket hennes. Jeg finner meg en liten hule. Enda mindre enn den andre hulen min. Så spilles nasjonalsangen opp. Jeg ser jenta fra 7, eller Lauren på himmelen. Hun jeg så på mens livet ebbet ut av henne. Så blir det mørkt. Nasjonalsangen spilles overraskendes tidlig opp. Seerne i Capitol har helt sikkert kvelden på seg til å vedde på enten meg eller Bruno. Den store finalen vil skje i morgen. Det er jeg sikker på. Jeg vet at vi kommer til å få en fredelig natt. Jeg legger meg til rette og sovner.